Team left

Skrevet av Eskilona (@eskilbjo)

Tenkt påstand: Setter du sammen et lag med bare venstrebeinte spillere, vil du få både et fetere og bedre lag enn om du gjør det samme med høyrebeinte spillere.

Tja, tesen måtte prøves og de siste kveldene har derfor gått med til å spore opp og vurdere fantastiske venstrebeinte spillere fra nyere historie. Nyere historie i denne sammenheng er fra rundt 1986 og fremover, for før den tid har jeg både særdeles få egne referanser, i tillegg til at det er vanskelig å finne dokumentasjon for hvor gode spillerne egentlig var. De 11 utvalgte, pluss en deilig bunke reserver, er ikke plukket ut fra hvor gode venstreføtter de hadde, men ut fra en tanke om å lage et så komplett lag som mulig av venstrebeinte spillere. Og herregud, for et deilig lag det har blitt.
Som formasjon har jeg valgt en tidsriktig 4-2-3-1. Skandale med tanke på hvor mange fantastiske offensive bidragsytere det egentlig finnes, men de får finne heller finne seg i å sutre på benken. Den benken stinker det for øvrig bråk av…

Takk for alle gode og dårlige bidrag på Twitter. Enkelte gikk faktisk rett inn på laget, mens andre rett og slett ble ledd av. For eksempel da Rune Nilsen, Stig Inge Bjørnebye, Hatem Ben Arfa, Justin Edinburgh, Steve Guppy og Daniel Agger ble lansert.

Vel, sjekk dette laget og kveruler gjerne i kommentarfeltet eller til @eskilbjo på Twitter.

Keeper: Iker Casillas
Mannen har stått fast hos Real Madrid siden han ble kastet innpå i Champions League-finalen i 2002 fordi det daværende førstevalget  César Sánchez ble skadet. Han leverte et praktinnhopp og beholdt plassen. Samme år fikk han like tilfeldig taket i startplassen på landslaget. Hårbleke-legenden  Santiago Cañizares havnet nemlig i kraftige tumulter med en aftershave-flaske og ble så skadet at VM i Japan og Sør Korea gikk uten det daværende førstevalget. Det utnyttet den da 22 år gamle Casillas og siden har plassen vært hans. Få andre enn Cañizares´næmeste krets synes nok det er synd.

Venstreback: Roberto Carlos
På sitt beste for Real Madrid og Brasil var han udiskutabelt verdens beste venstreback. Kanskje sågar gjennom tidene. Var med å revolusjonere backrollen med sine offensive bidrag og har også scoret to av fotballhistoriens mest spektakulære mål. Med Carlos på venstresiden er det fristende å droppe venstrekant og heller dytte en ekstra mann opp på topp, men mannen som er plassert på kanten er uansett så bevegelig at han ikke kommer til å stå i veien når Carlos-toget kommer dundrende oppover krittet.

Høyreback: Andreas Brehme
Kan du skyte straffe i en VM-finale med “feil” fot, så kan du jaggu spille høyreback på dette laget også. Det løser Brehme med tysk eleganse, hva nå enn det er. Er han for øvrig den eneste spilleren i VM-historien som har scoret på straffe med begge bein. Uansett, få andre kledde den tyske krøllehockey-sveisen bedre enn Brehme, og det pluss hans ferdigheter på banen, gjør ham selvskreven på laget.

Stopper: Paolo Maldini
I tillegg til å bli kåret til den hotteste i diverse sexy-kåringer figurerer han også helt i toppen når tidenes forsvarsspillere skal kåres. Også hvis du tar med høyrebeinte spillere. Maldini spilte totalt 647 kamper for AC Milan i perioden mellom 1985-2009 og det er bare så inderlig synd at han ikke var en del av Italia-troppen som tok VM-gull i 2006. Maldini spilte nemlig sin siste landskamp i 2002. Han var også kjent for sjelden å kaste seg ned for å takle. Ingen med 20 i positioning trenger det. På dette laget trenger han i alle fall ikke å takle. Det tar makkeren seg av.

Stopper: Walter Samuel
En grusomt slu jævel som vil benytte seg av absolutt alle triks for å stoppe enhver med baller til å nærme seg. Varierte mellom å nøytralisere motstandere med å dra drakta over hodet på dem, eventuelt sette inn nådeløse tofotstaklinger. Har til dags dato ikke vært enig i ett eneste av de mange tildelte gulkortene han har fått. Eneste riper i den beinharde stopperlakken er det lite vellykkede oppholdet i Real Madrid og ikke minst da Kaka fintet ham ut så monumentalt at han lå igjen med en alvorlig korsbåndskade som holdt ham ute i 10 måneder.

Defensiv midtbane: Fernando Redondo
Opprinnelig var denne plassen tiltenkt en langhåret franskmann, men rett før påmeldingsfristen for troppen gikk ut ble jeg plutselig gjort oppmerksom på denne godbiten. Kanskje ville det vært tidenes forbigåelse i moderne tid, kanskje kunne jeg gjemt meg bak et eller annet. Nei, det ville vært en skandale å utelate kanskje den beste defensive playmakeren Sør Amerika noen gang har fostret. Redondo kunne gjerne gjøre ting enkelt han, men du verden så vakkert det var når han bød opp til dans. Hvem kan vel glemme hans legendariske utdriting av vår egen Henning Berg.



Det gjorde vondt der og da, men det er deilig nå. Han var på ingen måte noen stor målscorer, men siden stort sett resten av laget har den formen for kompetanse gjør det ingen verdens ting.

Defensiv midtbane: Bryan Robson
Få klubber har en like sterk historie knyttet til ett draktnummer som Manchester United. Bærer du nummer sju for de røde djevlene er du en spesiell spiller - en spiller med spesielle ferdigheter. Ja, i hvert fall om vi ser bort fra den skandaløse tildelingen til Michael Owen. Det formelig oser kvalitet av tidligere bærere. Duncan Edwards, George Best, Eric Cantona, David Beckham og Cristiano Ronaldo har alle gjort drakten til sin, men vårt valg står ikke tilbake for noen av disse. Bryan Robson er nemlig en av de aller, aller beste sentrale midtbanespillerne i britisk fotballhistorie og er som skapt for dette laget. Robson var en typisk box-to-box spiller, men krydret den hardtarbeidende stilen med en deilig venstrelabb som hadde både kraft og presisjon. Se bare selv: LINK!

Venstre kant: Alvaro Recoba
Lagets desidert vanskeligste posisjon å bekle, for her er historien så stinn av kvalitetsspillere at man nesten kunne laget et eget lag i seg selv. Stoichkov, Barnes, Giggs, Silva, Waddle, Ginola, Signori, Rivaldo, Pires, ja selv Hagi kunne bekledd denne rollen. Plassen går likevel til den lille, men akk så fantastiske Alvaro Recoba. Den uruguayanske magikeren tilbrakte brorparten av sine mest produktive år i Inter Milan, hvor han ifølge Wiki scoret 53 mål på 175 kamper. Trolig hadde han nesten like mange assist. Det er sagt om Recoba at hadde noen gitt ham en liten dose ekstra seriøsitet, pluss fjernet noen av de kjipeste skadene, så ville han i mye større grad blitt nevnt i diverse ”tidenes beste-spiller” kåringer. Du får i hvert fall et ørlite plaster på såret her Alvaro, for på dette laget er du blodfast.



Høyre kant: Lionel Messi
Verdens beste spiller gjennom tidene (kjør debatt) må dessverre ta til takke med en kjip høyrekant-rolle på dette laget. Ikke fordi han ikke kvalitetsmessig forsvarer en plass sentralt, men fordi han rett og slett er mye mer bevegelig enn landsmannen vi har satt til å bekle denne rollen. Er nå så god at det nesten er kjedelig å ta han med på laget, men med må han.

Support: Diego Armando Maradona
Trenger overhodet ingen beskrivelse eller forsvarstale. Verdens nest beste fotballspiller gjennom tidene. Så god var han.....

Spiss: Raul
Legenden kunne én ting bedre enn de aller fleste andre, nemlig å score mål. Ikke var han sterkest, ikke raskest, ikke den mest tekniske, ikke skjøt han hardest og ikke var han spesielt god på hodet (sånn norsk god på hodet). Raul gjorde i stedet det som 99 % av andre spiller burde konsentrere seg mer om, altså å score. Der var han en ener. Ja, kanskje den aller beste gjennom tidene. I løpet av 16 sesonger i Real Madrid, eller nærmere bestemt 550 spilte kamper, scoret han fantastiske 228 mål. I 2010 gikk han til Schalke, men han opprettholdt også der scoringsprosenten med 28 mål på 66 kamper.

Enig? Nei, tenkte meg det. Men før du sender tomme drapstrusler, brevbomber, eller Gud forby, trykker unfollow på Twitter, så ta en titt på listen over reserver.

Reserver i 22-manns troppen
Petr Cech
Sinisa Mihajlovic
Branco
Emmanuel Petit
Edgar Davids
Gheorge Hagi
David Ginola
Ryan Giggs
Hristo Stoichlov
Davor Suker
Robin Van Persie

Hjemmesittende reserver
Fabien Barthez
Edgar Davids
Esteban Cambiasso
John Barnes
Guiseppe Signori
David Silva
Christian Vieri

Så tilbake til tesen i første setning av denne saken. Prøv deg gjerne med et lag med bare høyrebeinte spillere. Du kommer ikke i nærheten av denne gjengen!

Kåring: De beste frisparkskytterne

Skrevet av Eskilona (@eskilbjo)

(Materazzia-redaksjonen ønsker Eskil velkommen ombord!)

Det var et enkelt twitterspørsmål, formulert under en like enkel middagstilberedning. «Gi meg dine topp tre frisparkskyttere gjennom tidene». Få ting engasjerer fotballfans i like stor grad som frispark. Få ting er så inderlig vakkert som et kjærlig puff over muren, forbi en keeper som kaster seg mer fordi det forventes, enn som følge av et lønnlig håp om å nå ballen. Få ting overgår en strak vrist, en ball som ligger urørlig i luften, før den stoppes av en overdimensjonert mengde nettmasker. Nesten like deilig er det når ballen smeller i tverrliggeren. Scoring, eller ikke. Det finnes knapt noe mer mandig enn å etterlate seg en tverrligger som dirrer frenetisk.

Likevel skal denne bloggen handle om svaret på spørsmålet i andre setning.  Fotballhistorien er nemlig stappfull av briljante frisparkskyttere og diskusjonen går til stadighet. Hvem er tidenes beste? Er det Cristiano Ronaldo? Er det Klaus Augenthaler?



Eller kanskje selveste Roberto Carlos? Nei, nei og nei. Til tross for noen eksepsjonelle perler, er alle tre primært kjent for kraft, og man kan ikke vinne en slik kåring basert kun på det. Følelse er vel så viktig.

Derfor når heller ikke den personlige helten Branco helt opp, selv om scoringen mot Nederland i 94-VM er så brutalt godt utført at han i ettertid har måtte finne seg i å dele navn med min egen hund. Scoringen hadde for øvrig aldri funnet sted, hadde det ikke vært for at en ung, fremadstormende og alvorlig overtent Leonardo, albuet ned amerikaneren Tab Ramos, og fikk fire kampers karantene.



Nei, skal du vinne en slik kåring må du beherske både kraft og finesse. Ronald Koeman hadde begge deler. Han er kanskje best kjent som en bombekaster som utfordret datidens hastighetsmålinger, men sannheten er at han vel så ofte spant den rundt muren. Bare spør Barcelona-fans over 30 år. Vinner gjør han selvsagt ikke likevel.



Det gjør dessverre ikke Alessandro Del Piero heller, selv om ingen slår mer sexy frispark en guden fra nord-Italia. 37-åringen har levert frisparkvarene hele 43 ganger for sin elskede ekskjæreste Juventus. Da er du med og kjemper i toppen.



Det samme gjør den ikke like elskverdige Sinisa Mihajlovic. Serberen hadde likevel utvilsomt en av verdenshistoriens beste frisparkføtter og det er selvsagt et pluss at mannen er venstrebeint. I Italia er frispark av like stor betydning som telemarknedslag er i Norge, og Mihajlovic innehar visstnok rekorden for flest frisparkmål i Serie A med sine 27 fulltreffere. TV2 ville kalt akkurat det klasse. Vi kaller det andreplass.



For førsteplassen er ubestridt. Og nei, den går ikke til hverken David Beckham eller Diego Armando Maradona, selv om de for mange er opplagte kandidat. Vinneren er selvsagt Juninho Pernambucano. Brassen, aller best kjent fra sine åtte sesonger i Lyon, hadde en over middels god straffesparkeksekutørs scoringsprosent på frispark fra 45 meter og inn.

Han scoret smått utrolige 100 mål på 350 kamper for den franske toppklubben og har senere levert varene i både Al-Gharafa 66/25 og Vasco da Gama 64/20. Majoriteten av frisparkmålene var perler det vil gå tiår mellom hver gang vi ser og studerer du skuddteknikken til brasilianeren, vil du raskt oppdage slående likheter med en tidligere nevnt portugiser, dog uten alle faktene. Juninho ga strak vrist fra langt hold et uforglemmelig ansikt, og skal vi tro Wikipedia har han banket inn frisparkmål fra over 40 meter hele fire ganger.  Likevel kunne han like gjerne sveipe til med innsiden fra 17 meter. Mål ble det stort sett uansett.

Du er selvsagt enig etter å ha brukt noen nye minutter på You Tube eller sett videoen under.



Selvsagt er du det.

Hederlig omtale går også til følgende skarpskyttere siden de ble nevnt i svarene på spørsmålet som innledet denne saken. Andreas Lund, Per Egil Swift, Rogerio Ceni, Zico, Alvaro Recoba, Thomas Hässler, Tom Kåre Staurvik, Andrea Pirlo, Hristo Stoichkov, Eder, José Chilavert og Michel Platini.

Fortsett gjerne diskusjonen i kommentarfeltet, eller hyl ut til @eskilbjo på twitter.