The Umpire Strikes Back

Av Inno Leone

Det følgende sitatet er hentet derfra, utgitt samtidig:

Hun vurderer enda en pute. Løfter den sakte, som en sadistisk matador. Betrakter den omhyggelig i ulike vinkler. Fargen. Formen. Stoffet. Jeg lukker øynene og tenker på offsideregelen. Prøver å glemme den bilaterale senebetennelsen i armene. I den tilstøtende sikringsavdelingen selger de madrasser. Men til hvilken pris? En tidligere mann fanger blikket mitt. Han prøveligger den samme madrassen på tredje timen, med ansiktet ned i puta og den høyre armen frem, som et skjelett i ørkenen. Almost made it. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for ham, men jeg har ikke noe vann på meg, og jeg vil ikke prøve et rømningsforsøk når den lovlige løslatelse kanskje er nær. Nå må han dra. Avslørt, av de små angiverne i vognen som peker og skriker helt til kusken gjør samme oppdagelse og skraper ham av madrassen.

Den observante leser har nok allerede forvekslet Snoop med Sergio, men han har kanskje fått med seg at det er et eller annet fremstøt som skal drives tilbake, selv om jeg måtte bøye originaltittelen noe for legal purposes. That's right, sports fans. Han har gjenoppstått, som bebudet og for siste gang, for å dømme levende og døve.

Helt siden Tar Det I Morgen ble tatt på fersk gjerning av sin kone Se Men Ikke Røre, kun iført nabokona Mektige Hyller som hodepryd, har det vært klart at menn og kvinner behøver et nøytralt sted til kommunikasjon, ettertanke og forsoning. En arena der begge føler at de strekker til. Vel, fotballkamper er ikke egnet som leirbål. Mannens underkjeve skytes et par knepp frem, håret på ryggen reiser seg og han nøyer seg med peking og enkle vokaler mens han ammer ølflasken. Kvinnen blir liten og grå-grønn og peker mot himmelen i et forsøk på å ringe hjem. Mine sannhetsvitner for den siste påstanden er Frode Øverlis tidløse illustrasjoner, og et visst innlegg. El, il, the innlegg. Det beste innlegget Materazzia har sett.

Da Inno gikk av banen for nær på et år siden, var planen nemlig den at han ikke skulle utpå igjen. Brølet fra banen ble stadig svakere, og i garderoben var det redusert til larm. Halvveis i dobbelduschbehandlingen som tar seg av døde hudceller og antakelig litt hud, ble larmen brått erstattet av dørgende, avventende stillhet. Samtidig forsvant vannet. De ivrige hendene stoppet også, der ingen skulle tro at noko kunne gro. La oss si at det sved og la det være med det. Så kom det vann, isvann, ledsaget av et vedvarende hyl fra tribunen.

Det var Innlegget. Innlegget som avslører énsylinderen jeg har under motorlokket og lar meg stå tilbake med frykten for egne følelser som eneste eiendel. Énsylinderen, fordi jeg motvillig synes det var så treffende. Med noen velrettede tastetrykk var the beautiful game destillert ned til alle sine forsvarsløse absurditeter. Frykten, fordi det knuste alle publikumsrekorder. Et offentlig karakterdrap av alle menn, til stående lapskaus.

Alle menn? For kort tid siden traff jeg en mann fra et annet land, godt eldre enn meg, som jeg etter omstendighetene var presset til å samtale med. I slike situasjoner griper jeg til det eneste jeg har i verktøykassa: fotball. I dette tilfellet visste jeg dessuten at han hadde jobbet i nærheten av en betydelig klubb i europeisk toppfotball, og det var min inngang til å bringe samtalen smidig videre i de baner. Men, han var absolutt ikke interessert i fotball. Snarere tvert om - han hatet fotball. I en drøm ville jeg ha svart at "det var vel fordi du var så dårlig det da", og snu ryggen til ham mens jeg legger armene rundt et par toppmodeller, men siden dette var virkeligheten tror jeg at jeg stotret "akkurat" eller noe i den duren og så blygt ned på det tomme bussetet ved siden av meg, og ba stille dog inderlig om signalet for full tid. Han, som altså hadde fått siste ord, var imidlertid ikke ferdig. Neida, denne karen hadde tilleggsinformasjon. "Jeg er interessert i kunst", hoverte han. Jeg svarte at fotball er kunst, den mest dynamiske en kan tenke seg. Da lente han seg fremover og avsluttet samtalen med: "fotball er proletariatets opium." Jeg ble veldig imponert over de vanskelige ordene han trodde han brukte riktig, og lot det være med det. Poenget mitt er at det finnes idioter også blant menn. Neida. Poenget mitt er selvfølgelig at det også finnes menn som ikke er interessert i fotball. Antakelig fordi de var så dårlige selv.

Jeg vet ikke engang om det er riktig å nedlegge påstand om at de fleste menn liker fotball. Jeg aner at utviklingen går i retning av en god bok og briller med tykk innfatning uten styrke, heller enn å rope de groveste skjellsord mot voksne folk som bare gjør jobben sin. Glem handlingsregelen, hvilket kultursamfunn er det vi skaper for fremtiden egentlig?! Helt siden Tar Det I Morgen ble tatt på fersk gjerning av sin kone Se Men nei den har jeg allerede brukt ja… Helt siden gladiatorene i Rom rensket tennene med sverd, har det vært slik at utkjemping av noe som krever utkjemping utkjempes av menn, som regel proletarer i kraftig opiumsrus. Og det heter nå fotballkamp. Razor Ruddock. You´ll Never Walk Again (Andrew Cole). Les "The Battle" - er den morsom for kvinner eller for menn?

Det finnes ingen god grunn til å være interessert i fotball. En burde heller bruke tiden til å bekjempe sult, fattigdom og grov urettferdighet, det er sannelig nok å ta av. På den annen side finnes det heller ingen god grunn til å gå på salsakurs, eller butikkvinduhandleturer hvor poenget er å ikke kjøpe noe:
- Jeg skal bare se litt jeg.
- Du, det er femten minus. Skal du ha den?
- Nei. Nei nei, er du gal?
- Vel… ønsker du deg den?
- Nei. Nei nei, er du gal?
- …begynner vel å bl
- Hm?
- Ingenting…

Summa summarum er at alle trivielle ting blir meningsløse når de settes under lupen. Og det er dårlig gjort å gjøre det med noe så overflødig som fotball.