20 år med Premier League #3

Av Greaves10.

Inspirasjon utenifra

Osvaldo Ardiles var den første utenlandske manageren i Premier League som nevnt i forrige del. Han kom til Tottenham i 1993, men hadde likevel tilbrakt mesteparten av sin tid som spiller i det engelske ligasystemet.

I 1996 kom både Ruud Gullit og Arsene Wenger til England, og spesielt med sistnevnte startet en revolusjon i Premier League. Han hadde med seg ideer, spesielt fra Frankrike, og tok i tillegg med seg masse spillere fra sitt eget hjemland.

Tiden før Wenger kom til England var det stor dominans av briter også på banen, og de gamle tradisjonene med alkohol og til dels useriøse treningsopplegg hang delvis over balløya. Dette ble fort endret på under den da nye Arsenalmanageren som tok et oppgjør med den engelske kulturen. Han hentet inn spillere fra Frankrike, Nederland og afrikanske land som gjorde at de engelske spillerne måtte ta seg selv i nakken for å holde følge på treningsfeltet.

Inspirasjon fra utlandet skapte en ny måte å spille fotball på, der den engelske stilen med kriging og mye luftstyrke ble byttet ut med hurtige overganger og mer ball langs bakken.

En ny stil var født og Wenger ble den første utenlandske manageren til å vinne ”The Double” og gikk i tillegg gjennom en hel sesong uten å tape en kamp.

Flere klubber hev seg på denne trenden med å hente inspirasjon fra utlandet. Liverpool hentet Gerard Houllier fra Frankrike, Chelsea fortsatte trenden etter Gullit med Gianluca Vialli og Tottenham prøvde seg med sveitsiske Christian Gross.

Vi så de samme taktene blant disse managerne som med Wenger. Det ble hentet inn mange spillere utenifra. I første Premier League-runde tilbake i 1992 var det totalt 11 spillere fra utlandet som startet for sine klubber. Da vi rundet år 2000 var det totale antall utlendinger i Premier League steget til 36 %, og i 1999 ble Chelsea det første laget til å stille med en førsteellever uten en eneste britisk spiller.

Gerard Houllier som overtok etter en kort periode med delt ansvar sammen med Roy Evans tok en opprydning i stallen etter 1999-sesongen. Han kvittet seg med Paul Ince, David James, Jason McAteer, Rob Jones, Tony Warner, Steve Harkness og Steve McManaman.

Inn kom spillere som Sami Hyypia, Dietmar Hamann, Stephane Henchoz, Vladimir Smicer, Sander Westerveld, Titi Camara og Djimi Traore. Mye av grunnen til dette var selvsagt prisen. Utenlandske spillere var mye billigere og risikoen ble dermed mindre dersom spilleren ikke slo igjennom. Med seg utenifra dro også managere med seg talentspeidere som hadde mye større kontroll på områdene på utsiden av Storbritannia. Den italienske ligaen hang etter når det kom til flere ting, og med nyoppussede arenaer og store spillerlønninger, valgte flere å komme til England for å spille.

Store signeringer som bekrefter dette var: Branco, Emerson, Juninho, Asprilla, Suker, Anelka, Dacourt, Desailly, Deschamps, Henry, Petit, Hamann, Ravanelli, Zola, Bergkamp, Overmars, Kanu og Ginola.

Skiftet var skjedd og også de britiske managerne i landet så mot utlandet for hente nye spillere. Og med nye spillere i klubbene endret treningsfilosofien seg også i klubber med britiske trenere. For å henge med i toppen var kun det beste godt nok, og klubbene begynte utbedringer av fasiliteter rundt treningsanlegget og stadionanleggene. Klubbene var på full fart på vei mot toppen også i Europa, noe som toppet seg i 1999 da Manchester United vant Champions League som første britiske klubb.

Etter 10 sesonger med Premier League fotball ble gjort en del kåringer, blant annet den beste elleveren blant de utenlandske spillerne:

Schmeichel, Petrescu, Desailly, Stam, Irwin, Ljungberg, Vieira, Keane, Pires, Cantona, Henry.

Årene etter fortsatte antall utlendinger å øke, og ved utgangen av 2004/2005 sesongen var det totale antallet oppe i 45 %.

I neste utgave tar vi for oss de største profilene av spillere gjennom Premier League sin historie.