Josimar har vært gjennom en periode med prøving og feiling, som må til for et nystartet blad. Kvalitetsmessig har det vært både og, men mest på den positive siden. Etter mye slurving i korrektur, i fjorårets utgaver, har årets to første utgivelser vært en real opptur. Nå er det en fryd å lese bladet.
Det som gjør bladet spennende å lese sammenlignet med de gjengse løssalgsaviser og nettaviser er kronikkene og dybdereportasjene. I den seneste utgivelsen har Peter Amdam skrevet en kronikk om dugnadsåndens nye ansikt i den gjennomkommersialiserte og globaliserte fotballverden. Vår bestemor gjorde dugnad med å steke vafler på stadion, men Amdam argumenter for at vi gjør dugnad gjennom å se fotball på TV. Og folk sier at dugnadsånden er død! Ikke hos meg, nei! Jeg er ser tippeligakamper på TV2 hver uke og bidrar mitt til at det faller penger i klubbkassene rundt omkring. Aaaahh, nå kan jeg lene meg tilbake med god samvittighet.
Aslak Nore, som de fleste kjenner til gjennom hans voldsomme opptreden i møte med Simen Sætre på litteraturhuset, er intervjuet. Han forteller om fremtiden norske landslag som fanebærer for en ny og anderledes nasjonal identitet. Godt er dét.
Artikkelen om fotballens fremtid er blandet drops, men Ingebrigt Steen Jensens tanker om å skaffe supporterfundament var interessant. Drillos vanlige messing om soneforsvar var så selvfølgelig at det gikk unødig trykksverte til den delen av artikkelen.
Ellers inneholder bladet kuriose notiser, omtaler av fotballrelaterte bøker, korte intervjuer, lange intervjuer og historiske reportasjer. Dette nummeret er det beste så langt. Det er bredt sammensatt av temaer, og evner å gå bredt og dypt samtidig. Det er veldig godt å se at kvaliteten stiger med hver utgave av bladet.
Jeg må ærlig innrømme at det ikke er så mye jeg savner i bladet. Dog er det godt mulig det ligger et par latente savn som enkelt kan trigges. En spillerkronikk hadde vært gjevt. Finnes det spillere i tippeligaen som kan skrive? Tanker og refleksjoner fra tippeligaspillere om media, trening, supportere og hverdag kunne absolutt vært interessant. Om det finnes noen oppegående nok hadde det vært artig om Josimar fant dem.
Det jeg registrer som er gjennomgående i bladets utgivelser er mangelen på reklame og annonser. Jeg håper annonsørene vil finne bladet slik at Josimar fremdeles kan utvikle seg, og på sikt bli publikasjonen vi har savnet i Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar