Alan Smith ble aldri noen storscorer, men han var en supporternes mann.
Han var, og er, elsket eller hatet. Han har en kompromissløs spillestil som oser vilje til å blø for drakta.
Han la aldri skjul på sin kjærlighet for Leeds.
Da Leeds rykket ned, og var bankerott i femte potens, forsøkte klubben å selge ham til alle som kunne krype og gå. Han gikk til scum, den verste klubben han kunne gå til. Supporterne var i vanntro, meg selv inkludert.
Men dette var aldri noen judashandling, det var snarere martyrdøden.
Man Utd var den klubben som var villig til å betale mest, dette visste Smith. I tillegg gav han hele sin egen sign-on-fee til Leeds.
Nå er Alan Smith i Newcastle. Newcastle ser nedrykksspøkelser på høylys dag for øyeblikket. Samtidig sitter Alan Smith, stort sett, på tribunen eller benken med skyhøyt salær.
Dermed kommer det våte drømmer til meg om natta. Jeg drømmer om at den bortkomne sønnen kommer hjem. Jeg vil stå med åpne armer, det samme vil det meste av Leeds gjøre.
