Av Al-Rayar abd Barghansus
Obs: Fredagslisten er denne uken i tre satser og blir publisert over tre dager. Dette er tredje sats av listen. Listen er en populærvitenskaplig tilnærming til begrepene etos, patos og logos med trenerne i Tippeligaen som analyseobjekt.
Første sats kan du lese ved å trykke her: Fredagslisten vol. #Retorikkligaen – Overture
Andre sats kan du lese ved å trykke her: Fredagslisten vol. #Retorikkligaen – Intrada
Retorikkligaen i praksis
Etosligaen
4.Rune Skarsfjord
Kanskje overraskende for noen at Rune Skarsfjord plasseres i denne ligaen. Som nordlending er han fylt av følelser og i tillegg er han ganske ung noe som gjør at han ikke kan vise til mye tidligere erfaring, ergo mindre troverdig. Grunnen til at han allikevel havner i denne ligaen, er rett og slett gjennom hans prestasjoner som trener. Han leverte meget bra som førstelagstrener i Haugesund og har greid å overbevise Norges mest kravstore publikum, bergenserne, om at han er en strålende trener. Bare det å vinne troverdigheten til bergensere er nok til at hans etos styrkes betraktelig. Selv med tap i cupfinalen og medaljesjanser som nok forsvinner er han blitt kåret til årets trener og hyllet for sine gjerninger. Han har selv hatt troen på at Brann kunne lykkes i år, han har formidlet dette til spillere og media, og han har nå vunnet Bergen sin tillit etter tunge år under Steinar Nilsen. I en by som Bergen er en sterk etos hos en trener alfa omega ellers blir du spyttet på av lokalpressen og publikum. Og kan noen huske et år hvor treneren i Brann har fått mindre pes fra media enn i år? Da har du bygget troverdighet og fortjener en plass i etosligaen.
3.Per-Mathias Høgmo
Også PMH er vanskelig å plassere. Men ser vi vekk fra miseren i RBK, så har trenerkarrieren til Høgmo vært god. Han har gjennom sin karriere bygget seg opp sin troverdighet, både gjennom å være klubb- og landslagstrener. Noe som styrker hans etos betraktelig er at han arbeider med en doktorgradsavhandling om lagbygging (stipendiat ved Unvi.Tromsø, red anm.). Han har styrt Tromsø stødig i år og det lukter medalje oppe i nord. Det virker som om folk i Tromsø tror på Høgmo når han prater, de tror på hans tanker som trener og hans erfaringer er med på å støtte opp rundt denne troverdigheten. Av og til kommer det sterke følelser også fra PMH, og til og med noen fotballfilosofiske tanker. Men først og fremst er det troverdigheten til Høgmo blant spillere og media som gjør at han får en tredjeplass i etosligaen for tippeligatrenere.
2.Jan Jönsson
For noen år siden ville nok Jan Jönnson kunne toppet både etos og logosligaen. Han var den mest respekterte treneren i Norge og laget han ledet var Norges beste. Som trener for RBK har det gått litt tråere, men det er tror jeg i større grad er organisasjonen og spillermaterialet til RBK sin skyld, enn treneren. Jönsson har bygget store deler av sin trenerkarriere på logos, altså fornuftsbasert fotballfilosofi, noe han lyktes med i Stabæk. Av den grunn har han bygget en troverdighet som fotballtrener som ikke kan tas fra ham selv etter en middels sesong med RBK. Han oser fotballforståelse, han fremstår alltid som en person som vet hva han holder på med og du stoler på det Jönsson forteller. Han har også stått stødig selv når resultatene har gått i mot ham og det er vanskelig å betvile kompetansen han har. Ærligheten hans, både i motgang og medgang gjør at vi som presse og utenforstående stoler på at han forteller sannheten, noe som styrker hans etos. Det er mye pga av tidligere prestasjoner at han får andreplassen i etosligaen, for vi vet alle hva han kan og hvor troverdig han er som fotballtrener. Men obs, fortsetter RBK i samme bane til neste år, så er det fare for at Jan må ta turen nedover og kanskje ut av etosligaen.
1.Ole Gunnar Solskjær
Denne er kanskje litt kontroversiell. Solskjær er yngst, minst erfaren og har i utgangspunkt ikke troverdighet som fotballtrener, kun som spiller. Grunnen til at han allikevel er den som topper etosligaen er enkel. Han henter sin troverdighet fra den mest troverdige og respekterte fotballfilosof i verden, Sir Alex Ferguson. Han har aldri lagt skjul på at han følger råd fra sin tidligere sjef. Dette, i tillegg til at Molde vinner Tippeligaen allerede i år, gjør Solskjær til en etosvinner av rang. Han spiller sjeldent på følelser, han fokuserer i større grad på fornuftsbaserte uttalelser, noe som først og fremst er logosappeller. Men fordi alle vet hvem som er hans mentor , så overføres Fergusons troverdighet direkte over på Solskjær som fremstår som den fødte fotballtrener. Hele Molde tror på ham, hele Media-Norge tror på ham, ja til og med jeg tror det er han sin fortjeneste alene at Molde er så gode i år. Selv om hans Messiasegenskaper er lite sannsynlige, har Solskjær bygget seg opp en enorm etos allerede, en etos som er mer midlertidig enn dem han konkurrerer med i etosligaen. Den kan svekkes når motgang møtes, men foreløpig leder han etosligaen rett og slett fordi han bruker Alex Ferguson som virkemiddel. Tror du på Sir Alex og hans fotballfilosofi? Ja da må du tro på Solskjær også!
Patosligaen
4.Mons Ivar Mjelde
Patosligaen er ofte den morsomme ligaen. De trenerne man elsker å se bli intervjuet, de trenerne som er fylt av følelser og engasjement, og som enten er enormt skuffa eller utrolig glade. Som Start-trener så har MIM funnet sin plass her. I Brann varierte han mellom å plassere seg selv i logosligaen og patosligaen. I Start er det bare følelser. Det er følelser på treningsfeltet, det er følelser på kamp, det er følelser i intervjuer. Mannen har troverdighet gjennom tiden som Branntrener, men den er klart svekket. Han har nok også en fotballfilosofi, men den ser ut til å være basert på pasningsspill langs bakken og følelser. Det han skal ha skryt for, og som gjør at han får en plass i patosligaen, er at han har greid å formidle disse følelsene til spillerne. Nå løper de mer, de kjemper mer og de tror virkelig de kan vinne en fotballkamp. Men patosappellen virket dessverre veldig midlertidig, for mens Mons fremdeles prater om de samme følelsene står nedrykket for døren. Hva annet enn det å appellere til spillere og medias følelser har Mjelde dratt med seg til Start? Svaret på dette spørsmålet er det som gir Mons en plass i bunnen av patosligaen.
3.Dag-Eilev Fagermo
Fagermo er vel egentlig en logostrener. Han har en klar plan for spillefilosofien og holder på den i klubbene han trener. Men han greier ikke formidle seg uten at følelsene bobler over. Spesielt i intervjusituasjoner er han er humørbombe. Enten i kjempeslag, sur, gretten, blid, forbanna, oppgitt osv. Han er aldri bare en trener som skal forklare eller fortelle noe. Og det virker som om det er patosappellen han har hos spillerne som gjør at de også tror på fotballfilosofien til Fagermo. Ved at han virkelig tror på det han gjør og det formidles med patos både på treningsfelt, i kamp og i media, så tror spillerne på det. Og det at Fagermo trolig er den mest hatede treneren i Tippeligaen sier vel sitt, da har du truffet følelsene til mange supportere der ute. Selv om patosappellen da er litt for sterk, så er den iallefall mye brukt hos Fagermo!
2.Åge Hareide
Er egentlig Åge Hareide noe annet en følelser? Har du noen gang sett en rolig og avbalansert Hareide som kun prater fotballfilosofi og fornuftsbasert argumentasjon uten enten å le eller være gretten? Trodde ikke det nei. Mannen er jo en typisk patostrener der følelser kommer først, fornuft og tanker i andre rekke. Det er derfor han er en såpass fascinerende person, som også blir parodiert. Det er ikke uten grunn at de to mest parodierte klubbtrenerne i Norge er de to som topper patosligaen. Det er mye følelser i sving her. Ser man bort i fra tiden som landslagstrener, hvor patosappellene hans ikke ble tatt i mot hverken av spillere eller media, så har han lykkes med å være et følelsesmenneske. Han har hylt, kjeftet og ledd på sidelinjen og lagene han har styrt har gjort det relativt ok. Det er nok ikke uten grunn at Viking har satset på så mange unggutter under Hareide. Unge, uformede talenter er mye mer åpne for patosappeller enn gamle rutinerte gutter. Roper du «løp din jævel» til en unggutt, så løper han. Sier du det til en gammel rutinert en, så blir han forbanna og nekter å løpe. Derfor sitter gamlegutta på benken, mens unggutta løper i Viking.
1. Kjetil Rekdal
Det er jevnt mellom Reka og Hareide, men Rekdal er og blir patostrener nummer en. Man kan elske eller hate ham, men en kan ikke stille seg likegyldig. Og da er det mye patos i sving uansett. Mannen lever av å provosere, av å forsøke å vekke følelser hos folk og ved å bli lagt merke til. Troverdigheten hans er så som så, det samme er fotballfilosofien. Han vil ha respekt og det får han gjennom å være tøff i trynet. I tillegg så vinner han titler, nylig en til cupfinale, og da bobler Rekdal på den måten hele fotballnorge elsker. Det norske landslaget har prøvd en patostrener tidligere (se over) uten stor suksess, men kanskje Rekdal er patostreneren som kan føre Norge til sluttspill? Hvem vet.
Det kan selvfølgelig gå galt av og til med så mye patos, det er vel flere spillere som har gitt seg i klubber han har trent fordi de ikke orker Rekdal. Og det er ikke alle klubber som er like fornøyde med hvordan han opptrer i media, selv når han er ansatt av dem. Men det er Rekdal! Uten følelser, uten provokasjoner, uten patosappeller, så er han ingen! Det er gjennom å vekke følelsene hos spillere, media og publikum at han fungerer som trener, og han er en mester i å vekke de rette følelsene. Mens Tom Nordli kun greier å holde patosappellen hos spillerne sine cirka en sesong, så greier Rekdal det sesong etter sesong. Derfor topper han også patosligaen!
Logosligaen
4.Martin Andresen
Andresen var farlig nær patosligaen etter oppførselen de siste månedene. Treneren som tidligere har fremstått som rolig og med en ukuelig tro på sin egen fotballfilosofi, har i det siste vært mest kjent for å provosere motspillere og trenere. Men først og fremst så er han en trener med en visjon som han ønsker å gjennomføre, uten å blande inn for mye følelser. Siden han er en relativt ny trener har han liten troverdighet, det gjør at etosligaen er utelukket. Ved å insistere på at Enga skal være et ballbesittende lag, hvor spillet skal gå langs bakken, så fokuserer han på selve budskapet. Og han viker ikke, selv om Enga i år har skuffet. Av den grunn så får han bare en fjerdeplass i logosligaen. For en ekte logostrener, han bruker fornuften og endrer tankegang om virkeligheten endrer seg. Og han får spillerne til å akseptere endringer i filosofien. Andresen sliter både med å tilpasse seg virkeligheten og overbevise spillerne om at virkeligheten er en annen enn det den er. Det trekker ned.
3.Jostein Grindhaug
Grindhaug kunne nok også fått en god plass i patosligaen. Han er en humørspreder og ofte sett på som Norges Ian Holloway. Men det er kun i media Grindhaug spiller på patosappeller. Som trener har han en plan, en enkel sådan, men en plan som har fungert over all forventning. Laget han trener skal løpe mest, jobbe hardest og jobbe for hverandre. Selv med skader og salg av ulike nøkkelspillere, så har han greid å komponert et lag som andre året på rad kjemper på øvre halvdel av tabellen. Grindhaug har i motsetning til Andresen forstått hvilken virkelighet han lever i og tilpasset seg den. Minuset er at fotballfilosofien bare virker å fungere hjemme i Haugesund, når spillerne har publikum som støttespillere.
2.Ronny Deila
En kan ikke mislike Deila. Han har bygget opp en slagkraftig lag i Drammen, med en klar fotballfilosofi og med klare rammer. Med noen etablerte grunnpilarer og masse unggutter har Godset kanskje blitt Norges mest spennende og mest underholdende lag å se på, spesielt på Marienlyst. Deila er ærlig, klar og tydelig på hva han ønsker og forventer, og formidler dette fornuftig og klart både til spillere og media. Feiden med Keita er et godt eksempel, hvor Keita ble stående igjen som en sutrende guttunge, mens Deila sto frem som den fornuftige og gode lederen han er blitt. For å jobbe med bortskjemte guttunger, må man ha en autoritet, etos, noe Deila sakte har bygget opp. Men enda er det budskapet som er i fokus og siden Deila greier å formilde dette såpass bra som han har gjort, så er han vel den moralske vinneren av logosligaen.
1.Harald Aabrekk
Dette er kanskje et rart valg. Men jeg mener Aabrekk er en klar og verdig vinner. I motsetning til Andresen som holder fast på sin filosofi selv om ting ikke fungerer, så endret Aabrekk sin filosofi etter forholdene. Med et lag som ingen trodde ville holde seg i tippeligaen og som hadde en fryktelig sesongstart, ser det mer og mer ut til at de vil holde seg. De spiller Tippeligaens verste fotball og er så langt i fra underholdende som de kan få bli. Og det er nettopp det som er sjakktrekket til Aabrekk. Han har greid å formidle til sine spillere at eneste måten de kan holde seg i Tippeligaen er å være kjedelige. Songdal er sammen med Enga det laget som har sluppet inn minst mål i år, imponerende for et nyopprykket lag. Ved å endre til 5 i backrekken i de fleste kamper, har Aabrekk gjort det eneste fornuftige. Han har skjønt at å holde nullen og håpe på et heldig mål er muligheten til Songdal, rett og slett fordi de er et dårligere fotballag resten av Tippeligaen. Mens Sarpsborg har forsøkt å spille underholdene fotball og rykket rett ned, har Aabrekk fulgt fornuften, fokusert på logos, og det ser ut til å holde Songdal oppe i den øverste ligaen i Norge. Det i seg selv fortjener førsteplassen i Logosligaen.
Dette var Materazzia sitt forsøk på å forene Aristoteles og Tippeligaen. Er du enig eller totalt uenig? Hvilke andre trenere kunne fått plass i de ulike ligaene? Tips for Adeccoligaen, Premier League, Serie A, Primera Divisjon osv tas i mot med takk.... Mulighetene er uendelige.
Her.
På Materazzia.
Viser innlegg med etiketten Martin Andresen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Martin Andresen. Vis alle innlegg
4. okt. 2010
Mandagsspalten S#2E#08
Ukens susere
Andrea Pirlo fra 30 meter. Fantastisk! Det synes Ronaldinho også.
Josep Ilicic feier som en fjortenåring, men målet er deilig!
Alex finner hullet i muren med en kanon. Vi mener at Wenger bør være glad for at Arshavin ikke var i veien for da hadde skadeproblemene til Arsenal vært enda større enn de allerede er.
Tottenham-"legenden" og kjekkas Helder Postiga banker til fra langt hold. Midt i mål går ballen, men hard var den!
Michel Bastos ville ikke være dårligere enn de foregående.
Ukens sitat
Samuel Eto'o med et lite sleivspark mot The Special One:
I’m happy to win as a striker after winning as a defender last season.
Ukens rødeste
Kaptein for Wolverhampton Karl Henry tok ansvar og forsøkte å maltraktere Jordi Gomes, fikk et velfortjent rødt kort.
Ukens feiring
Dobbel Samuel Eto'o i dagens spalte. Her låner han et kamera for å ta bilde av Sneijder etter å ha fullført sitt hattrick.
Ukens pasifister
Werder Bremen forsvaret viste sin anti-forsvars holdning mot Inter i ukens CL. De orket ikke markere noe særlig i midtforsvaret. Link.
Ukens miljøbevisste
Tottenham skal kutte på CO2-utslipp og har lansert denne reklamen, special guest star: David Ginola.
Ukens tennis-set
Leeds gikk fra 4-1 til 4-6 hjemme mot Darren Fergusons disipler. Link. "Tror aldri jeg har sett en trener grave ansiktet så langt inn i håndflatene som Simon Grayson akkurat nå." On courtesy of Svend Anders K-M.
Ukens karma
Martin Andresen slaktet Terje Hauge og hans team i viasat-studio i midtuka. Muligens et forsøk på mindgames, men Andresen fikk det rett i fleisen da Hauge & Co gav Rosenborg straffe og dos Santos rødt kort i gårsdagens oppgjør på Lerkendal.
Ukens Ian Harte're
Nuri Sahin gjør som Ian Harte, setter den i nærmeste.
Gylfi Sigurdsson gjør som Ian Harte, setter den i nærmeste.
Ukens frispark
Jordi Gomes overlevde påkjørselen av Karl Henry og visper den i lengste.
Ukens styrmann
Harald Martin Brattbakk har fulgt drømmen! Dette hentet vi fra twitter og Vegard Jansen Hagen i TV2
"Landet i tåken på Gardermoen. Styrmann: Harald Martin Brattbakk."
Ukens breakdown og lobb
Ciani tok vare på et dårlig utkast fra Lorients keeper med denne utsøkte lobben.
Ukens assist
Marco Strellar åpner forsvaret for Alexander Frei med denne Gutiesque hælpasningen.
Ukens "Materazziafavoritt forklarer vanskelige ord"
Vi skulle egentlig vise dere Beckhams frisparkmål mot Chivas, men vi kom over denne. Ja, hva kan vi si? Det er så mye egentlig. Men vi lar David Beckham snakke for oss. Første(godt mulig siste også) ord ut i denne nye kategorien: Persistent.
Andrea Pirlo fra 30 meter. Fantastisk! Det synes Ronaldinho også.
Josep Ilicic feier som en fjortenåring, men målet er deilig!
Alex finner hullet i muren med en kanon. Vi mener at Wenger bør være glad for at Arshavin ikke var i veien for da hadde skadeproblemene til Arsenal vært enda større enn de allerede er.
Tottenham-"legenden" og kjekkas Helder Postiga banker til fra langt hold. Midt i mål går ballen, men hard var den!
Michel Bastos ville ikke være dårligere enn de foregående.
Ukens sitat
Samuel Eto'o med et lite sleivspark mot The Special One:
I’m happy to win as a striker after winning as a defender last season.
Ukens rødeste
Kaptein for Wolverhampton Karl Henry tok ansvar og forsøkte å maltraktere Jordi Gomes, fikk et velfortjent rødt kort.
Ukens feiring
Dobbel Samuel Eto'o i dagens spalte. Her låner han et kamera for å ta bilde av Sneijder etter å ha fullført sitt hattrick.
Ukens pasifister
Werder Bremen forsvaret viste sin anti-forsvars holdning mot Inter i ukens CL. De orket ikke markere noe særlig i midtforsvaret. Link.
Ukens miljøbevisste
Tottenham skal kutte på CO2-utslipp og har lansert denne reklamen, special guest star: David Ginola.
Ukens tennis-set
Leeds gikk fra 4-1 til 4-6 hjemme mot Darren Fergusons disipler. Link. "Tror aldri jeg har sett en trener grave ansiktet så langt inn i håndflatene som Simon Grayson akkurat nå." On courtesy of Svend Anders K-M.
Ukens karma
Martin Andresen slaktet Terje Hauge og hans team i viasat-studio i midtuka. Muligens et forsøk på mindgames, men Andresen fikk det rett i fleisen da Hauge & Co gav Rosenborg straffe og dos Santos rødt kort i gårsdagens oppgjør på Lerkendal.
Ukens Ian Harte're
Nuri Sahin gjør som Ian Harte, setter den i nærmeste.
Gylfi Sigurdsson gjør som Ian Harte, setter den i nærmeste.
Ukens frispark
Jordi Gomes overlevde påkjørselen av Karl Henry og visper den i lengste.
Ukens styrmann
Harald Martin Brattbakk har fulgt drømmen! Dette hentet vi fra twitter og Vegard Jansen Hagen i TV2
"Landet i tåken på Gardermoen. Styrmann: Harald Martin Brattbakk."
Ukens breakdown og lobb
Ciani tok vare på et dårlig utkast fra Lorients keeper med denne utsøkte lobben.
Ukens assist
Marco Strellar åpner forsvaret for Alexander Frei med denne Gutiesque hælpasningen.
Ukens "Materazziafavoritt forklarer vanskelige ord"
Vi skulle egentlig vise dere Beckhams frisparkmål mot Chivas, men vi kom over denne. Ja, hva kan vi si? Det er så mye egentlig. Men vi lar David Beckham snakke for oss. Første(godt mulig siste også) ord ut i denne nye kategorien: Persistent.
17. sep. 2009
Martin Andresen: Fra spiller til piller
Minne 1: Nadderud, en gang på begynnelsen av 2000-tallet: Etter en omgang med elendig dømming var dommeren på vei inn i garderoben til pause. Han skulle bli møtt med høye rop og mishagsytringer. I det han skal inn i spillertunnelen løper Martin Andresen foran ham, vendt mot publikum med hendene i applaus, han fanger publikums oppmerksomhet og redder dommeren fra ydmykelsen. Fair play av en fair spiller.
Minne 2: Ullevaal, 6.september 2008. Eidur GudjohnSEN har nettopp satt inn 2-2 på frispark. Jarstein vender hodet mot himmelen med lukkede øyne i oppgitthet. Kaptein(!) Martin Andresen, den eneste norske spiller som ikke har pelt seg tilbake for å ta avspark står med sinna-tryne mot Jarstein og skjeller ham ut etter noter. Sånn oppfører ikke en kaptein seg!
Minne 3: Ullevaal, 14.juni 2009. Etter at Stabæk har valgt å fortsette spillet da en porselensfigur fra Oslo øst ligger i krampegråt, tar Martin Andresen tak i øret til Morten Skjønsberg og gir ham noen gloser. Ingen fiker Morten Skjønsberg i øret uten å få en artikkel slengt i trynet!
Disse tre episodene skal vise seg å være beskrivende for denne lille artikkelen. Et par ting først. Denne artikkelen handler om spilleren Martin Andresen, ikke treneren. Det er et så sørgelig kapittel at det gidder jeg ikke å skrive om. Det andre, artikkelforfatteren er Stabækfan og noe språk er lettere påvirket av det.
Jeg husker da Martin Andresen kom til Stabæk fra Viking. Ung, kjekk, ambisiøs, flink. Dyktig, meget dyktig. Dyktigere for hvert år. Tok store steg. Helt til den dagen jeg husker jeg tenkte at så lenge Martin har ballen går alt greit. Full kontroll. På pasningsfoten, skuddfoten, temperamentet, kapteinsrollen. Landslaget! Plutselig hadde Stabæk en spiller på landslaget. Kaptein var han også. Stort. (Pause) Blackburn, funka ikke, retur til Stabæk. Nedrykk. Nedtur. Skuffelse. Brann? Jaja, han måtte tenke på karrieren. 12 millioner? Jaja. Han hadde gjort sin jobb i den blaa drakta. Han ville ikke være med ned. Ville ikke være helt. Ville ikke inn i Hall of Fame. Jaja. Brann.
I Brann skjedde noe med Martin Andresen. Etter gullet gikk det rykter om en intern maktkamp mellom ham og Mjelde. I de tre sesongene han hadde vært der hadde hele Martin-typen forandret seg. En Jekyll og Hyde- greie hadde skjedd. Han spilte styggere og styggere, kjefta mer og mer på medspillere, på motspillere, på dommerne. Fikk det sinnatrynet klistra over ansiktet gjennom samtlige 90 minutter før han, som etter kampen stilte opp fullstendig rolig, med kul runde øyne til intervju etter kampen. Nesten litt psykoaktig. ”Sint? Jeg? Nei, nei, nei! Jeg bare står her og freaker deg ut med min særdeles unaturlige oppførsel” Det er ekkelt med de øynene. Han har de ennå.
Jeg tror det var maktbegjæret som tok ham. Han fikk smaken på makt i Brann. Det gikk så til hodet på ham at han trodde han skulle klare alt plutselig. (P)enga har således vært en tragedie for spilleren Martin Andresen. Det syke maktbegjæret, siklinga etter å herske gikk foran spillet. Visst har han vært skada og operert og hurra meg rundt, men nå er han ræva, ser utrent ut, er dårlig, overtent eller drittslapp. Så du Martin Andresen som midtstopper mot Godset? Herlighet, det var god underholdning. Det var latterlig på så altfor mange områder.
Martin Andresen har snytt Norge for sitt fotballtalent. Jeg mener at å sløse bort de siste årene i Brann og Vålerenga er en hån mot oss som forventer spillerne våre skal stå på hele kampen med flagget på brystet og alt det der. Han ofret det han hadde å gi til folket på selvgodhetens alter. Og nå får han svi som fortjent også. Martin Andresen skulle søkt større spillemessige utfordringer! Om ikke i utlandet, så i alle fall her og på landslaget. Nå sitter han på benken på Ullevaal i dress og er ikke i nærheten av en landslagsplass. Winsnes er et glitrende eksempel på at man kan holde et talent ved like, om enn latent. Talentlatent.
Martin var en fair spiller og en briljant spiller. Han ble en stygtspillende masekopp før han så endte på benken, sin egen sådan. Det er trist. Jeg tror det bodde mye mer fotball i spilleren Martin Andresen.
Giorgio Christoforos
Disclaimer: Dette er vår første gjestesblogg. Giorgio vil forhåpentligvis være en fast gjesteskribent fra nå av. Hans meninger vil være (forhåpentligvis) full av sleivspark som Materazzia på ingen måte vil stå til ansvar for. Men selvfølgelig støtter vi hans ytringer.
Minne 2: Ullevaal, 6.september 2008. Eidur GudjohnSEN har nettopp satt inn 2-2 på frispark. Jarstein vender hodet mot himmelen med lukkede øyne i oppgitthet. Kaptein(!) Martin Andresen, den eneste norske spiller som ikke har pelt seg tilbake for å ta avspark står med sinna-tryne mot Jarstein og skjeller ham ut etter noter. Sånn oppfører ikke en kaptein seg!
Minne 3: Ullevaal, 14.juni 2009. Etter at Stabæk har valgt å fortsette spillet da en porselensfigur fra Oslo øst ligger i krampegråt, tar Martin Andresen tak i øret til Morten Skjønsberg og gir ham noen gloser. Ingen fiker Morten Skjønsberg i øret uten å få en artikkel slengt i trynet!
Disse tre episodene skal vise seg å være beskrivende for denne lille artikkelen. Et par ting først. Denne artikkelen handler om spilleren Martin Andresen, ikke treneren. Det er et så sørgelig kapittel at det gidder jeg ikke å skrive om. Det andre, artikkelforfatteren er Stabækfan og noe språk er lettere påvirket av det.
Jeg husker da Martin Andresen kom til Stabæk fra Viking. Ung, kjekk, ambisiøs, flink. Dyktig, meget dyktig. Dyktigere for hvert år. Tok store steg. Helt til den dagen jeg husker jeg tenkte at så lenge Martin har ballen går alt greit. Full kontroll. På pasningsfoten, skuddfoten, temperamentet, kapteinsrollen. Landslaget! Plutselig hadde Stabæk en spiller på landslaget. Kaptein var han også. Stort. (Pause) Blackburn, funka ikke, retur til Stabæk. Nedrykk. Nedtur. Skuffelse. Brann? Jaja, han måtte tenke på karrieren. 12 millioner? Jaja. Han hadde gjort sin jobb i den blaa drakta. Han ville ikke være med ned. Ville ikke være helt. Ville ikke inn i Hall of Fame. Jaja. Brann.
I Brann skjedde noe med Martin Andresen. Etter gullet gikk det rykter om en intern maktkamp mellom ham og Mjelde. I de tre sesongene han hadde vært der hadde hele Martin-typen forandret seg. En Jekyll og Hyde- greie hadde skjedd. Han spilte styggere og styggere, kjefta mer og mer på medspillere, på motspillere, på dommerne. Fikk det sinnatrynet klistra over ansiktet gjennom samtlige 90 minutter før han, som etter kampen stilte opp fullstendig rolig, med kul runde øyne til intervju etter kampen. Nesten litt psykoaktig. ”Sint? Jeg? Nei, nei, nei! Jeg bare står her og freaker deg ut med min særdeles unaturlige oppførsel” Det er ekkelt med de øynene. Han har de ennå.
Jeg tror det var maktbegjæret som tok ham. Han fikk smaken på makt i Brann. Det gikk så til hodet på ham at han trodde han skulle klare alt plutselig. (P)enga har således vært en tragedie for spilleren Martin Andresen. Det syke maktbegjæret, siklinga etter å herske gikk foran spillet. Visst har han vært skada og operert og hurra meg rundt, men nå er han ræva, ser utrent ut, er dårlig, overtent eller drittslapp. Så du Martin Andresen som midtstopper mot Godset? Herlighet, det var god underholdning. Det var latterlig på så altfor mange områder.
Martin Andresen har snytt Norge for sitt fotballtalent. Jeg mener at å sløse bort de siste årene i Brann og Vålerenga er en hån mot oss som forventer spillerne våre skal stå på hele kampen med flagget på brystet og alt det der. Han ofret det han hadde å gi til folket på selvgodhetens alter. Og nå får han svi som fortjent også. Martin Andresen skulle søkt større spillemessige utfordringer! Om ikke i utlandet, så i alle fall her og på landslaget. Nå sitter han på benken på Ullevaal i dress og er ikke i nærheten av en landslagsplass. Winsnes er et glitrende eksempel på at man kan holde et talent ved like, om enn latent. Talentlatent.
Martin var en fair spiller og en briljant spiller. Han ble en stygtspillende masekopp før han så endte på benken, sin egen sådan. Det er trist. Jeg tror det bodde mye mer fotball i spilleren Martin Andresen.
Giorgio Christoforos
Disclaimer: Dette er vår første gjestesblogg. Giorgio vil forhåpentligvis være en fast gjesteskribent fra nå av. Hans meninger vil være (forhåpentligvis) full av sleivspark som Materazzia på ingen måte vil stå til ansvar for. Men selvfølgelig støtter vi hans ytringer.
27. aug. 2009
Paradise Valle
I går slapp tilsidesatte Tor Ole Skullerud nyheten om at han trekker seg fra ”jobben” som assistent/ hovedtrener/ sidekick/ dobbeltgjenger for Martin Andresen i kjipkjørte Enga. I den anledning skal jeg berike Materazzias lesere med en ny blogg. Og da jeg har en forkjærlighet for å blande konsepter skal jeg gjøre et djervt forsøk på følgende:
Vi snakker Marie Simonsen-på-baksiden-av-Dagbladet-style. Meninger og krasse metaforer, lettere henslengt i min egen byline, vurderte til og med et posing picture, men sparer meg. Dette skal jeg blande med min iboende trang til å se på flaue TV-programmer, en Truls Dæhli inspirert avslutning og selvfølgelig mine meninger om det vakre spillet som jo fotball er.
Vidar Davidsen sier til VG at lederne er problemet. "Vålerenga har ikke tradisjon for sportslig kompetanse i styre og stell", sier han. Morten Pedersen skriver i dagens DB at Vålerenga er i krise. Jeg vet ikke. Er ikke alt som normalt på Paradise Valle? Hvem skal stemmes ut neste gang? Den litt sjenerte men sikkert flinke sportsdirektør Håkonsen som kanskje ikke har fått bevist så mye enda? Kjekkasen Martin som frem til nå har delt rom med Tor Ole som ble stemt ut i går? Eller hva med Pål Breen? Utdannet i forsvaret og bygde senere opp sitt eget sikkerhetsselskap før han tok over Vålerenga. Har han nok ballast til å ri av neste ukes utfordringer? Hva med Johan Kaggestad? Han har tross alt ansvar for den fysiske treningen, og kanskje det trengs fornyelse i dette departementet etter utallige skader og slitasje på spillergruppa. Gruppeoppgaven er vanskelig nok den; vinne kamper. Med seier vinner nok Andresen frikortet, men ingen kan føle seg trygge. Følg med i neste episode av Paradise Valle. Nye oppdateringer hver dag i landets største aviser, courtesy of Bertil Valderhaug, Morten Pedersen og Truls Dæhli.
Jeg kjenner meg som en aktør i en amerikansk day-time såpe når jeg blir tvunget til å ta stilling til ”Prosjekt Martin”. Kamera presser seg opp i ansiktet mitt som inntar en tankefull og bekymret mine. Det kunne fort gått en sesong av Glamour før jeg tok stilling til alt. Jeg blir dratt mellom troen på Martin Andresen som leder og oppfattelsen av det han faktisk har prestert. At Tor Ole Skullerud tok sin hatt og hoppet av midt i semesteret, trenger ikke bety noe for han selv. Han kjører nok ny konteeksamen med Kongsvinger etter at crazy Fredrikstad ansetter Tom Nordli for å redde sesongen. Men det trenger heller ikke bety noe for Vålerenga. Espen Steffensens exit i Brann i fjor er bevis nok for det.
Samtidig skriver Morten P. at stemningen på Valle var god på den første treningen ledet av Andresen alene. Merkelig det der. Bu-hu, vi har to trenere. Jeg synes spillerne syter for mye. Spesielt da de spiller for det eneste laget i Norge med skikkelige tradisjoner som bydelslag, og jeg føler de ikke viser sine dedikerte supportere nok respekt. Å stå på matta og høre tusenvis av mennesker synge Vålerenga Kjerke burde vært nok til å yte 110 prosent i hver duell.
Men rokkeringer i staben betyr som regel en oppsving i de sportslige prestasjonene, og jeg tror Andresen dodger nok en kule ved at Skulkerud hoppet av. Det blir nok seier i neste kamp. De rykker ikke ned, og Martin Andresen får en ny sesong. Håper det i hvert fall. Vi trenger litt Paradise Valle for å sprite opp en svensk-trener dominert tippeliga med litt kjedelig spill og daffe støtteapparater. Det er jo bare Kjetil Rekdal og Vålerenga igjen som skaper litt furore med jevne mellomrom.
Pluss at jeg liker Martin Andresen.
Og jeg har fortsatt troen.
Men har Enga?
Vi får se.
Edit 27.august 17.38 (ca tre timer etter bloggen ble publisert):
Ny person utstemt av Paradise Valle. Denne gangen er det Raymond Johansen som trekker seg. Han vil ha all energi rettet mot Arbeiderpartiet og valgkampen. VG kjører denne også høyt på nettsiden. Litt bittert at jeg ikke nevnte han i min beretning tidligere i dag. Et kjapt spørsmål: who's next?
Vi snakker Marie Simonsen-på-baksiden-av-Dagbladet-style. Meninger og krasse metaforer, lettere henslengt i min egen byline, vurderte til og med et posing picture, men sparer meg. Dette skal jeg blande med min iboende trang til å se på flaue TV-programmer, en Truls Dæhli inspirert avslutning og selvfølgelig mine meninger om det vakre spillet som jo fotball er.
Vidar Davidsen sier til VG at lederne er problemet. "Vålerenga har ikke tradisjon for sportslig kompetanse i styre og stell", sier han. Morten Pedersen skriver i dagens DB at Vålerenga er i krise. Jeg vet ikke. Er ikke alt som normalt på Paradise Valle? Hvem skal stemmes ut neste gang? Den litt sjenerte men sikkert flinke sportsdirektør Håkonsen som kanskje ikke har fått bevist så mye enda? Kjekkasen Martin som frem til nå har delt rom med Tor Ole som ble stemt ut i går? Eller hva med Pål Breen? Utdannet i forsvaret og bygde senere opp sitt eget sikkerhetsselskap før han tok over Vålerenga. Har han nok ballast til å ri av neste ukes utfordringer? Hva med Johan Kaggestad? Han har tross alt ansvar for den fysiske treningen, og kanskje det trengs fornyelse i dette departementet etter utallige skader og slitasje på spillergruppa. Gruppeoppgaven er vanskelig nok den; vinne kamper. Med seier vinner nok Andresen frikortet, men ingen kan føle seg trygge. Følg med i neste episode av Paradise Valle. Nye oppdateringer hver dag i landets største aviser, courtesy of Bertil Valderhaug, Morten Pedersen og Truls Dæhli.
Jeg kjenner meg som en aktør i en amerikansk day-time såpe når jeg blir tvunget til å ta stilling til ”Prosjekt Martin”. Kamera presser seg opp i ansiktet mitt som inntar en tankefull og bekymret mine. Det kunne fort gått en sesong av Glamour før jeg tok stilling til alt. Jeg blir dratt mellom troen på Martin Andresen som leder og oppfattelsen av det han faktisk har prestert. At Tor Ole Skullerud tok sin hatt og hoppet av midt i semesteret, trenger ikke bety noe for han selv. Han kjører nok ny konteeksamen med Kongsvinger etter at crazy Fredrikstad ansetter Tom Nordli for å redde sesongen. Men det trenger heller ikke bety noe for Vålerenga. Espen Steffensens exit i Brann i fjor er bevis nok for det.
Samtidig skriver Morten P. at stemningen på Valle var god på den første treningen ledet av Andresen alene. Merkelig det der. Bu-hu, vi har to trenere. Jeg synes spillerne syter for mye. Spesielt da de spiller for det eneste laget i Norge med skikkelige tradisjoner som bydelslag, og jeg føler de ikke viser sine dedikerte supportere nok respekt. Å stå på matta og høre tusenvis av mennesker synge Vålerenga Kjerke burde vært nok til å yte 110 prosent i hver duell.
Men rokkeringer i staben betyr som regel en oppsving i de sportslige prestasjonene, og jeg tror Andresen dodger nok en kule ved at Skulkerud hoppet av. Det blir nok seier i neste kamp. De rykker ikke ned, og Martin Andresen får en ny sesong. Håper det i hvert fall. Vi trenger litt Paradise Valle for å sprite opp en svensk-trener dominert tippeliga med litt kjedelig spill og daffe støtteapparater. Det er jo bare Kjetil Rekdal og Vålerenga igjen som skaper litt furore med jevne mellomrom.
Pluss at jeg liker Martin Andresen.
Og jeg har fortsatt troen.
Men har Enga?
Vi får se.
Edit 27.august 17.38 (ca tre timer etter bloggen ble publisert):
Ny person utstemt av Paradise Valle. Denne gangen er det Raymond Johansen som trekker seg. Han vil ha all energi rettet mot Arbeiderpartiet og valgkampen. VG kjører denne også høyt på nettsiden. Litt bittert at jeg ikke nevnte han i min beretning tidligere i dag. Et kjapt spørsmål: who's next?
4. mai 2009
De gule skinte i sola på Ullevaal
Hepp!
Årets første tippeligakamp ble beskuet live i går, søndag, på vår nasjonalarena Ullevaal Stadion. Lagene var Vålerenga og Start. Av min gode kamerat og andrekeeper på Start fikk jeg en billett i gave og ble plassert bokstavelig talt midt i "Mini-Klanen", som er engas yngre fanskarealibi. Etter ti minutter med "unnskyld, jeg vet at pølse er digg, men du kan ikke stå der, jeg ser ikke noe", måtte jeg flytte meg litt vekk fra den kioskvarehungrige yngre generasjon. Dette var min første enga kamp siden kvartfinalen i Cupvinnercupen 1998 mot Chelsea, og jeg kan ikke uttale meg på generelt grunnlag, men kanskje bør det at kiosken lokket mer enn spillet på banen, tas som et tegn for et planløst Vålerenga. Dog jeg kan jo ikke garantere at "Mini-Klanen" ville byttet pølser og brus mot et 5-0 resultat mot Myggen og co, eller Bolaños og co burde det være.
Jeg skylder kanskje min gode venn Tommy en unnskyldning. Fordi Start spiller da alldeles ikke som en nedrykkskandidat. Ublygt tippet av meg selv til en beskjeden sisteplass i årets serie. Jeg har lovet å spise mine ord hvis de ikke rykker ned, og jeg står ved det, kom november. Gårsdagens kamp var morsom! 2-3 til slutt, scoring på overtid, Hæstads første mål i tippeligaen (og han jublet ikke! Bra! Fotball er følelser), en keepertabbe, horribelt markeringsspill og en Sør Amerikaner vi ønsker hjertelig velkommen til landets fotballserie. Starts dynamiske trio Bolaños, Fevang og Hulsker fortsetter å terrorisere motstandernes forsvar, og det gleder selvfølgelig en sørlending!
Christian Bolaños. For en spiller. Som sendt fra oven kommer han til det kalde nord for å ta over etter Alanzinho som sliter benk i Trabzonspor. Hvordan OB ikke fant bruk for denne spilleren, er for meg en av årets største gåter. Spillerimport av ypperste merke, og han viser det i hver kamp. Alle husker vi målet mot Tromsø. Vakkert!
Og for Martin Andresen sin del, håper jeg han straks klarer å overføre litt vinnermentalitet fra sitt eget reportoar til sine spillere. For de har jo så mye spennende å komme med! Moa, Fredhiem Holm, Dawda Leigh, Fellah og Singh kunne selv Molde og Rosenborg hatt glede av. Jeg har vært en hard kritiker av Andresen tidligere, men nå, når han står oppreist i motvind og kjemper for tilværelsen, viser han seg som den kapteinen han er. Håper han ikke gir seg. Håper han står løpet ut. Håper han kjøper nye forsvarsspillere.
En siste bemerkning. Da "Vålerenga Kjerke" ble sunget før kamp resulterte det i tre minutter permanent gåsehud. For en sang! Et lag med en slik sang fortjener at mer enn drøyt elleve tusen synger den på en glissen nasjonalarena.
Årets første tippeligakamp ble beskuet live i går, søndag, på vår nasjonalarena Ullevaal Stadion. Lagene var Vålerenga og Start. Av min gode kamerat og andrekeeper på Start fikk jeg en billett i gave og ble plassert bokstavelig talt midt i "Mini-Klanen", som er engas yngre fanskarealibi. Etter ti minutter med "unnskyld, jeg vet at pølse er digg, men du kan ikke stå der, jeg ser ikke noe", måtte jeg flytte meg litt vekk fra den kioskvarehungrige yngre generasjon. Dette var min første enga kamp siden kvartfinalen i Cupvinnercupen 1998 mot Chelsea, og jeg kan ikke uttale meg på generelt grunnlag, men kanskje bør det at kiosken lokket mer enn spillet på banen, tas som et tegn for et planløst Vålerenga. Dog jeg kan jo ikke garantere at "Mini-Klanen" ville byttet pølser og brus mot et 5-0 resultat mot Myggen og co, eller Bolaños og co burde det være.
Jeg skylder kanskje min gode venn Tommy en unnskyldning. Fordi Start spiller da alldeles ikke som en nedrykkskandidat. Ublygt tippet av meg selv til en beskjeden sisteplass i årets serie. Jeg har lovet å spise mine ord hvis de ikke rykker ned, og jeg står ved det, kom november. Gårsdagens kamp var morsom! 2-3 til slutt, scoring på overtid, Hæstads første mål i tippeligaen (og han jublet ikke! Bra! Fotball er følelser), en keepertabbe, horribelt markeringsspill og en Sør Amerikaner vi ønsker hjertelig velkommen til landets fotballserie. Starts dynamiske trio Bolaños, Fevang og Hulsker fortsetter å terrorisere motstandernes forsvar, og det gleder selvfølgelig en sørlending!
Christian Bolaños. For en spiller. Som sendt fra oven kommer han til det kalde nord for å ta over etter Alanzinho som sliter benk i Trabzonspor. Hvordan OB ikke fant bruk for denne spilleren, er for meg en av årets største gåter. Spillerimport av ypperste merke, og han viser det i hver kamp. Alle husker vi målet mot Tromsø. Vakkert!
Og for Martin Andresen sin del, håper jeg han straks klarer å overføre litt vinnermentalitet fra sitt eget reportoar til sine spillere. For de har jo så mye spennende å komme med! Moa, Fredhiem Holm, Dawda Leigh, Fellah og Singh kunne selv Molde og Rosenborg hatt glede av. Jeg har vært en hard kritiker av Andresen tidligere, men nå, når han står oppreist i motvind og kjemper for tilværelsen, viser han seg som den kapteinen han er. Håper han ikke gir seg. Håper han står løpet ut. Håper han kjøper nye forsvarsspillere.
En siste bemerkning. Da "Vålerenga Kjerke" ble sunget før kamp resulterte det i tre minutter permanent gåsehud. For en sang! Et lag med en slik sang fortjener at mer enn drøyt elleve tusen synger den på en glissen nasjonalarena.
2. apr. 2009
Om Drillo, Gamst, Høiland og et bortskjemt publikum
Vi kommer inn på stadion, spente og glade, med en feit oddslapp i lomma og en feit snus under leppa. Vi, i dette tilfellet var Inno De Mameli, KWT en kamerat som hadde reist fra Grimstad, og undertegnede. Billettene gav oss plasser i VG svingen, og erfaringsmessig er dette et velegnet sted å oppleve landskamper på, spesielt på øvre del. Minus er at man sitter bak storskjermen, men derfor er da også billettene litt billigere. Et greit offer da studentøkonomien ikke alltid tillater utskeielser ala kamp på Ullevaal Stadion. Forundrelsen var da stor da vi fant rad 410, plassene 406 til 408. Nederste rad på øvre del av VG svingen. Midt bak målet, og midt bak scoretavla på den siden. Inno gav meg "hva faen er det som skjer?"-uttrykket sitt som han har modellert etter Vince Vaughn i Wedding Crashers da mannen som spilles av countrystjerne Dwight Yoakam får følgende beskjed av kona: "you shut your mouth when you're talking to me!". Bildet over viser utsikten fra plass 407 i normal sittestilling. Som dere ser var det ikke så veldig mye av banen som var synlig fra vår posisjon.Etter at denne skuffelsen hadde lagt seg fikk vi flyttet oss oppover til ledige seter, og da kulda satte inn og Rob Styles blåste kampen i gang følte vi at vi var klare for å gjøre Ullevaal til et ugjennomtrengelig fort igjen! Kampen gikk sin gang og Norge produserte noen halvsjanser og presset uvanlig høyt til å være ledet av Drillo.
Likevel fikk vi ikke hull på byllen, og Jonatan Johansson kunne gi Finland ledelsen etter 39 minutter. Fra vår posisjon så det ut som om John Inge Høiland hadde mistet en femmer i gresset og konsetrerte seg mest om å lokalisere denne i stedet for å markere Johansson. Det var i det hele tatt en merkelig opplevelse. Et sukk gikk gjennom Ullevaal og man hørte lavmælte grynt som ble til et samlet stort grynt fra de drøyt seksten tusen som hadde tatt turen. KWT kommenterte tørt at han skulle sende kjøreregning til NFF ettersom han hadde kjørt fra Grimstad for å se på en i det hele tatt uinspirert forestilling.
Likevel fikk vi ikke hull på byllen, og Jonatan Johansson kunne gi Finland ledelsen etter 39 minutter. Fra vår posisjon så det ut som om John Inge Høiland hadde mistet en femmer i gresset og konsetrerte seg mest om å lokalisere denne i stedet for å markere Johansson. Det var i det hele tatt en merkelig opplevelse. Et sukk gikk gjennom Ullevaal og man hørte lavmælte grynt som ble til et samlet stort grynt fra de drøyt seksten tusen som hadde tatt turen. KWT kommenterte tørt at han skulle sende kjøreregning til NFF ettersom han hadde kjørt fra Grimstad for å se på en i det hele tatt uinspirert forestilling.Andre omgang startet ikke akkurat bedre, Moa, fra Inno og Kennys favorittlag Skeid, gjorde sin inntreden for en skadet Helstad, men han er ikke like vass som i fjor ennå. Carew var en konstant trussel og tapte vel ingen dueller i hele kampen. Likevel var det noe bundet og uforløst over det Norske landslaget. Høiland og Gamst var helt forferdelige, de klarte ikke sende en fem-meters pasning en gang. Likevel ble de beholdt på banen. Drillo fulgte opp John Arne Riises 1-1 scoring med å ta av de som faktisk hadde noe å bidra med. Som BH Riise (en av Norges beste) og Daniel Braaten (mye feil, men en konstant trussel). Inn kommer blant annet Jan Gunnar Solli som medvirker med en forferdelig tversover i ekte Solli-kvalitet som igjen fører til 2-2 målet til Finland.
Men det synske fenomenet Drillo hadde en plan for utskjelte Høiland og utpepete Gamst. Som alle så var det Høiland som gav oss 2-1 ledelse og Gamsten som til slutt fikk æren av å vispe inn 3-2 bak en finsk keeper jeg aldri har sett og ikke kan navnet på. Som jeg sa til Inno under kampen; hvis Steinar Nilsen var trener hadde Gamst og Høiland vært i dusjen i pausen. Men mannen over menn, Egil Roger Olsen, hadde en plan. Og den planen var at Høiland og Gamst skulle være delaktige i seieren over Finland. Vi tok av oss luene og hettene etter kampen og lo hele veien hjem! Drillo er tilbake...
At Ullevaal stadion drar i gang en relativt unison pipekonsert mot Martin Andresen når han kommer innpå for å spille landskamper på sin egen hjemmearena både som klubb- og landslagsspiller gjør meg opprørt og kvalm. Her snakker vi om en mann som har vært kaptein for oss, ledet oss, tatt på seg skakk-kjørte og Aalbu-infiserte Vålerenga og bare fått dritt i et år fordi ingen i den klubben tåler å høre sannheten om at de er middelmådige. Jeg er ikke Andresens største fan, men en sånn oppførsel fra et hjemmepublikum bør, og skal, vi ikke gjøre oss bekjente av. Vel var det kaldt i lufta i går, men det kaldeste øyeblikket var da Andresen kom inn på banen. Og at Gamsten later som han viser ræva til fansen er bare til pass for oss. Pipekonsert mot laget som spiller dårlig er helt ok, pipekonsert mot enkeltspillere som har en dårlig dag er feigt og unødvendig. Da kan vi like gjerne pipe mot Knudsen fordi han slapp inn et litt billig mål, Braaten fordi han brant en enkel sjanse eller Riise fordi han la en corner bak mål.
Vi skal passe oss vel for å oppføre oss som bortskjemte drittunger når vi er på landskamp. Vi ligger langt nede på FIFA-rankingen og ingen kan forvente at vi skal vaske banen med spillere som Litmanen, Forssell, Kuqcki (eller hvordan DET staves), Tihinen og han som hadde nummer 7 i går. Finsk foball (eller finsk rettskriving) er ikke min sterkeste side, men å se legenden Litmanen varme opp i går var verdt billetten alene. Det samme var det å se Drillo tilbake på benken. Derfor skal vi bare roe oss helt ned og slutte å pipe på spillerne våre. Hvis Drillo beholder dem på banen, kan vi være helt sikre på at han har en plan for deres deltakelse i en norsk seier.
Abonner på:
Innlegg (Atom)