Norsk landslagsfotball - en eksegese. Oppfølgeren.

Hentet fra Instagram @fotballandslaget

Skrevet av Minotti Bøhn (i affekt etter Jobs Ball sitt innlegg som avsluttes med Jeg tror.)

Det står (ca.) skrevet i Paulus' første brev til korinterne, 13, 13.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men verst av dem er håpet.

Hver dag hjem fra jobb passerer T-banen jeg tar Ullevaal Stadion. Banen kommer fra vest og kjører i retning øst. Vi passerer den opplyste, nå islagte, bandy-banen. Så kommer Thon hotell, en Egons restaurant, et treningssenter, og deretter Lyset.

I under ett sekund, gjennom mørket der bane nr. 6 Ringen dundrer, dukker det opp. En liten åpning inn i det sørøstlige hjørnet på Ullevaal stadion kan man kikke inn. Inn på matta. Tre kvelder i uka står det kunstige sollyset på for å gjøre gressteppet på Ullevaal klart for kvalik og cupfinale. For dagslyset svikter, men sceneteppet går snart opp for årets to viktigste kamper.

Og akkurat der, akkurat da, tar jeg meg i det. Håpet.

Et lite sekunds lett frysning på ryggen. Eller nei, ikke frysning, men mer en lett kiling i mellomgulvet. En forventning om glede, om rus og om jubel. Håpet.

Det står (ca.) skrevet i Paulus' første brev til korinterne, 13, 13.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men verst av dem er håpet.

Da den høyst ordinerte presten Jobs Ball i går beveget seg ut i eksegesen - rettere sagt ekstrem-ekstegesen - nemlig omdiktningen av Guds ord, føltes det trygt selv for en lekmann å gjøre det samme.

For like sikkert som at Lyset dukker opp ett sekund mellom Egons og billettluka på Ullevaal, like sikkert er det at ved ankomst Forskningsparken har øyeblikkets magi sklidd over. Øyeblikkets katedral fylles opp av erfaringens pliktoppfyllende forsvarsmekanisme. Liturgien er den samme: Vi har snublet før - og vi gjør det igjen.

Katedralen fylles av det messende ord og gjentakende setning "...og verst av alt er håpet."

Det er seks timer til avspark. Gud bedre.