Av Kronbein
Jeg bråvåkner. Drar hånden over pannen og forstår at jeg er dyvåt. Jeg kaldsvetter og setter meg opp i sengen. Tar en kikk på telefonen. 04.21, fremdeles noen timer til alarmen skal kvele den lille livsgleden søvnen har gitt meg.
Jeg reiser meg opp så stille som overhodet mulig for en mann på over 100 kilo, vil ikke våkne kona. Tar et par snublende steg og deiser inn i veggen, venstrebenet sover. Dobbeltsjekker at ikke den bedre halvdel våknet og tusler inn i stua. Jeg setter meg i godstolen og prøver å gni søvnen ut av øynene. Hva var det egentlig som skjedde?
Jeg får ikke søvnen ut av øynene. Lener meg tilbake, lukker øynene og i det jeg tror jeg er i ferd med å sovne så hører jeg jubelen.
90 000 mennesker som står rundt meg. Der nede løper han, takler, roper og kjefter. Og så skyter han. Det er i hvert fall 30 meter. Plutselig går lyset. Jeg er plutselig alene nede på banen. Bare meg og han. Han ser så annerledes ut. Han ser gammel og redd ut.
Bang, lyset går på igjen. Den store stadion er borte. Menneskene rundt meg snakker et fremmed språk. Blitzlampene går av tett som hagel. Og midt i regnet av lys står han der igjen. Ung og livlig, slik jeg kjenner han. Han lirer av seg noen gloser før han smiler karakteristisk. Denne gangen skal det gå bra.
Jeg bråvåkner, denne gang med et smil om munnen. Bare det å tenke på denne mannen får meg til å smile. Samtidig kjenner jeg minnet om den slitne gamle mannen sige på, og så han ikke litt redd ut? Burde jeg gått hen til han? Snakket med han, fortalt han hva han betyr? Burde jeg sagt at det kommer til å gå bra? Ville jeg da ha jugd…
Jeg fryser. I kommoden ligger det et teppe, rosa selvfølgelig. Jeg har gått fra å være en ekte mann til å bli en ektemann. I det teppet jeg har funnet i kommoden har klart å dekke hele kroppen min daler jeg inn i drømmeland igjen.
Nok en gang befinner jeg meg på en stadion. De synger, høyere enn jeg noen gang har hørt tidligere. Min mann er i begivenhetenes sentrum. To touch, inn i evigheten. Først over og så bang. Publikum eksploderer. Mannen med det bleika håret legger seg ned på gresset og venter på hyllesten. Så går lyset igjen.
Han ligger der nede alene. Ved siden av venstre stang. Ansiktet hans har ingen trekk. Det bare er der. Jeg er alene på tribunen. Jeg bestemmer meg, det er nå eller aldri. Jeg roper ut ”Det kommer til å gå bra!” Han enser meg ikke. Jeg prøver igjen ”Jeg heier på deg!”. Han rører seg ikke. Der nede ligger han. Hvit drakt. Tre løver. Alene.
Jeg våkner opp fullstendig gjennomvåt. Teppet, ullteppet, var en gave fra en gammel tante og var ikke det jeg trengte. Jeg kaster vekk teppet og snur meg rundt, jeg må tilbake. Det kan jo ikke ende slik…
I en skolegård ser jeg han. Han er iført mørk dress og har tårer i øynene. Denne gangen ser han så ung ut. Han går forsiktig forbi meg mens han kikker ned i bakken. Er det et gravfølge jeg er vitne til? Gutten ser ut som om han bærer en tung bør på sine skuldre. Ut av intet kan man høre et rop. Guttungen snur seg og blir blendet av lyset…
I det lyser minsker, og hans ansikt blir klart igjen, kan jeg nesten ikke kjenne han igjen. Ansiktet er oppblåst og i hånden holder han en mikrofon. Så vidt. Han skjelver og snøvler. Noen må få stoppet dette. Er det meg, er det min jobb? Er det derfor jeg har kommet hit? For å stoppe dette? Jeg prøver å presse meg frem i det stappfulle lokalet. Men blir stoppet av en storvokst mann bare et par meter i fra mannen som trenger min hjelp. ”No, sorry. There`s nothing you can do.” Hvorfor ikke? Mannen på scenen er i tårer nå, han orker ikke mer. Det gjør ikke jeg heller…
Jeg våkner igjen. Kikker meg rundt i rommet. Det er blitt lyst. En lyd borrer seg inn i hodet. Det er bare dusjen. Kona er oppe. Hun kommer ut i stuen. Kikker på meg og sukker før hun spør om jeg har sovet dårlig. Jeg vet ikke hva jeg skal si. ”Helt forferdelig”. ”Var det den drømmen igjen? Om han mannen?” spør hun forsiktig. Jeg får en klump i halsen. Hvorfor klarte jeg ikke å gjøre noe, tenker jeg. Hvorfor kan jeg ikke bare få kommet hen til han. Fortalt han hva han betyr. Fortalt han at alt vil gå bra.
Tårene presser på. Jeg klarer ikke holde det igjen. Kona sukker igjen, og kikker overgitt på meg. ”Herlighet, nå må du gi deg. Det er jo bare en drøm!”
Blikket mitt er flakkende. Tankene svever rundt meg. Så kommer det til meg, den harde realitet. Jeg får ikke gjort noe med det. Jeg klarer det ikke. Jeg vet han trenger meg, men jeg klarer det ikke. Men bare en drøm? Jeg kjenner jeg blir varm inni meg. Jeg har bare lyst til å skrike det ut, det starter langt nede i magen. Blikket fester seg på min kone. Primalskriket som startet i magen har krympet til et stille, men bestemt klunk i munnviken.
”Nei, det er ikke bare en drøm. Det er virkeligheten. Og jeg får ikke gjort noe med det…”
Den som leser dette vitnesbyrdet i dag, skulle feire med meg og min familie, fordi det hele startet som en vits for noen mennesker og andre sa at det var umulig. Jeg heter Martin Heltveit og er fra oslo, men jeg flytter til Tromsø med kona. Jeg er lykkelig gift med to barn og en vakker kone. Noe forferdelig skjedde med familien min, jeg mistet jobben min og kona forlot huset mitt fordi jeg ikke kunne ta godt vare på meg selv og familien. henne og mine barn på det bestemte tidspunktet. Jeg klarte i ni år, ingen kone å forsørge meg for å ta godt vare på barna. Jeg prøver å sende en testmelding til min kone, men hun hindrer meg i å snakke med henne. Jeg prøver å snakke med venninnen hennes og hennes familie, men jeg vet fortsatt at noen kan hjelpe meg, og jeg har sendt forespørselen senere til så mange selskaper, men fremdeles ikke ring meg før en trofast dag kommer som jeg aldri vil glemme i livet mitt . Da jeg møtte en gammel venn av meg, som jeg forklarte alle vanskene mine med, og han fortalte meg om en flott mann som hjalp ham med å få en god jobb i Coca cola-selskapet, og han fortalte at det var en sjarm-sjarm, men jeg er en person som aldri tror på stave, men jeg bestemte meg for å prøve det, og jeg kontaktet ham via doctorosagiede75@gmail.com. Han instruerte meg og viste meg hva jeg skulle gjøre i løpet av disse tre dagene jeg startet trolldommen. Jeg fulgte alle instruksjonene og gjorde det han ba meg om å gjøre det bra. Drosagiede sørget for at alt gikk bra og at min kone skulle se meg igjen etter det fantastiske arbeidet Drosagiede. Min kone ringer meg med et ukjent nummer og ba om unnskyldning, og hun fortalte meg at hun virkelig savner meg og barna våre og kona kommer hjem. Og etter to dager et firma som jeg har sendt takkebrevet mitt ringt, nå er jeg den eksemplariske bedriftslederen her i USA. Jeg anbefaler at hvis du har noen problemer som å få tilbake eksen din eller å kurere deg for sykdommer som HIV og kreft, kan du sende en melding til denne e-postadressen: doctorosagiede75@gmail.com eller whatsapp +2349014523836 og du vil få det beste resultatet. Ta ting for gitt, og det vil bli tatt bort fra deg. Jeg ønsker deg det beste.
SvarSlett