Øyeblikket

Av Kronbein (@kronbein)

Jeg husker det som om det skulle vært i går. 19. Juni 1994. Hele familien satt samlet rundt stuebordet. Pizzaen stod på bordet, men det var de færreste interesserte i. Det var en duggfrisk sommerkveld i Grimstad, Sørlandets perle, og om få øyeblikk skulle jeg oppleve noe som skulle forandre meg for resten av livet.

Norge spilte sin første VM-kamp siden 1938. Drillos menn hadde brukt alle triks som ikke stod i boka. Søppelsekker, en krølltopp som assistent og helan og halvan på hver sin kant, det kunne ikke slå feil.

Kjetil Rekdal har vært den mest betrodde spilleren til Drillo under kvaliken og startet hver kamp på den sentrale midtbane, men når Mexico står på motsatt side under Norges første kamp i et VM-sluttspill på 56 år er det ballvirtuosen Erik Mykland som har fått nikket fra Egil.

Etter 78 minutter må Myggen vike for at Drillo skal ha et håp om å få siste stikk. 7 minutter senere skjer det. Jan Åge Fjørtoft har tatt den andre finten han kan og prøvd å komme seg mellom to mexicanere, han blir felt. Soleklart frispark i gunstig posisjon. Men dommeren blåser ikke. Kjetil Rekdal har tatt fram luktesaltet og våknet til live. Han steger forbi en grønnkledd og drar til.

Alt blir stille, en liten stund. Før min verden forandrer seg, drastisk.

Hjemme i Grimstad har pizzaen blitt kald, mens stemningen har steget. Pappa er oppe i halvtstående Kongsbergsknekk. Verken jeg, resten av familien eller det gamle mørke trebordet vi sitter rundt har den ringeste anelse om hva som venter oss.

Så smeller det. Det varer ikke så lenge i tid, kanskje et sekund. Kanskje to. Men lite visste jeg om at dette øyeblikket ville definere meg så mye som det har gjort i ettertid. Et sekund for evigheten.

Pappa tar sats og kyler neven i bordet, jeg kan fremdeles høre det plumpe dunket i det gamle trebordet. Kjetil Rekdal har scoret, men det kunne jeg knapt brydd meg mindre om akkurat nå. Jeg snur meg, som i slow motion, mot mannen som har gitt meg livet i gave, men som nå skal gi meg så mye mer, i ærefrykt.

Ansiktet hans er steinhardt. Det er som å se en hund i slåsskamp. Innbitt og fullstendig uten tanke for konsekvenser. Han gneldrer ut noen høye og skremmende lyder før det er over like plutselig som det begynte.

Pappa var ikke sint, han var ikke en innbitt mann som hadde stengt inne år med aggresjon som nå plutselig fikk utløp. Pappa var så glad at han ble forbanna. Og jeg elsket det…

Så du får heller unnskylde meg om jeg ikke ler og koser meg like hjertelig over alle mulige feiringer i dagens fotball. Som når man skal slå hundre forente flikk-flakker etter mål, eller kanskje ta en dans til den siste og mest populære låta på Topp 20-lista.

Jeg vet nemlig at ekte glede, den gjør deg forbanna.

Og det elsker jeg.