En brokete forsamling Liverpool-spillere anno 1995 - 2012

Materazzia-redaksjonen ønsker en ny gjesteblogger velkommen! Hans etternavn er Gogstad-Anfield, og det i seg selv er nesten nok til å bidra i vår lille fiskedam av en fotballblogg. Han bor i Southampton og følger i rekken av excellente korrespondenter vi har tilknyttet oss gjennom årene. Enjoy, sier vi bare!

Skrevet av Axel With Gogstad-Anfield 

PS: Dette er mitt virkelige navn. (Twitter: @AxelGogstad)

Det er en stor ære og ikke så rent lite fornøyelig å få lov til å bidra på denne bloggen, som holder et så høyt nivå at dette føles virkelig som å hoppe etter Wirkola/Bredesen/Weissflog/ - take your pick.

I min søken etter tema til mitt første gjesteinnlegg, tenkte jeg det ville vært det beste å skrive noe jeg faktisk kan (i mine øyne) en god del om. Liverpool og jeg har i år 17-årsjubileum. Et kjærlighetsforhold av typen berg og dalbane, som har gitt mange oppturer, så vel som nedturer. Utrolig mye rart har kommet og gått inn og ut av portene av på Anfield disse årene. Noen har hatt fotballegenskapene til en trofast benkesliter på et 7. divisjonslag, men som jeg allikevel av en eller annen grunn har klamret til mitt bryst, og forsvart med mitt eget liv i mang en opphetet diskusjon.

Da tenkte jeg det ville være passende å plukke ut min startellever, bestående av mine personlige kulthelter/favoritter de siste 17 årene, med tilhørende benk. Jeg vil ikke på noen måte påstå at dette laget ville kjempet i toppen av Premier League sesong etter sesong – det gjør vi jo strengt tatt ikke nå heller. Men dette laget ville i hvert fall gitt meg voldsomt hodebry når jeg skulle plukket ut navn og nummer på ryggen til min neste drakt. For de av oss som mener det ikke er tøv å gå med spillernavn på ryggen.

Dette laget er meget begrenset når det kommer til fart, med få men hederlige unntak. Her er det knallhardt arbeid som er nøkkelen til suksess, med et lite hint av teknikk og finesse i noen lagdeler. Formasjonen er en leken 4-3-3, uten sammenligning med Brendan Rodgers´ mannskap forøvrig.

Noen vil helt sikkert gå av skaftet for at jeg har utelatt Steven Gerrard. Captain Fantastic er en av mine absolutte favorittspillere gjennom alle tider, men her er det viktig å få frem at Gerrard er en ekte helt, en legende, først og fremst på grunn av sine fremragende kvaliteter som fotballspiller, så vel som hans lokale tilhørighet. På dette laget er det kultheltene som får sin rettmessige hyllest.

I mål: Jerzy Dudek – 186 kamper 0 mål (2001 – 2007)
Mange mener at Jerzy var en veldig god keeper hvis man så bort fra at han ikke kunne stå i mål. Og det var absolutt kamper han hadde lagt igjen keepertalentene sine igjen i hjembyen hans Rybnik, men ikke 25. mai 2005. Den redningen mot Schevchenko i andre ekstraomgang, står igjen som en av de beste redningene i Champions Leagues historie, og etterligningen hans av Bruce Grobbelaars klovnestreker i 1984, gjør den godeste Dudek til en soleklar ener i kassa. Kan dog få trøbbel med å få den nødvendige autoriteten og respekten til stopperparet på dette oppsettet.

Høyreback: Steve Finnan – 217 kamper 1 mål (2003 - 2008)
Det var denne posisjonen jeg fant aller vanskeligst å plukke ut. Jeg kunne kanskje (og burde, i noens øyne) jukset litt og dyttet Jamie Carragher ut her – av åpenbare årsaker. Allikevel havnet Finnan et hestehode foran Carra. Selve Mr. Consistent og herr Unsung Hero in persona. Gjorde så å si aldri en blemme og likte seg aller best på jobb når ingen la spesielt merke til ham. Dessuten er løpskapasiteten hans et absolutt must på dette laget, de gangene Stephane Henchoz står igjen i teknisk sone for å hente seg inn.

Høyre midtstopper: Stephane Henchoz – 205 kamper 0 mål (1999 – 2005)
Sveitseren bar konstant et ansiktsuttrykk som bar bud om at denne mannen kom til å segne om av utmattelse når som helst. Hadde ikke målteft for fem flate øre, og i likhet med Jamie Carragher, skjønte han etterhvert sitt eget beste og holdt seg nede i forsvar på offensive dødballer, sannsynligvis for å få igjen pusten. Allikevel dannet han et av Premier Leagues mest solide stopperpar på den tiden, i tospann med Sami Hyypiä, og la ingenting igjen ved dørene.

Venstre midtstopper: Neil Ruddock – 152 kamper 12 mål (1993 – 1998)
Razor Ruddock er en mann det var umulig å ikke bli glad i. Matchvekten hans ble aldri offentliggjort, men jeg kan vanskelig se for meg at den var under 100 kilo. Med fett- og muskelmassen jevnt fordelt, brukte han beinknusende taklinger til å kompensere for hans manglende fart for alt det var verdt. Legendarisk øyeblikk da han, drevet av vilje og pur faenskap, stanget inn 2-2 mot Manchester United, uten helt å være klar over hva han nettopp hadde gjort dagen etterpå. Godt egnet som Jerzy Dudeks personlige livvakt.

Venstreback: Djimi Traore – 141 kamper 1 mål (1999 – 2006)
Plukkes ut på laget ene og alene på grunn av 3. rundekampen i FA-cupen mot Burnley i 2005. Måten han ballettdanset inn selvmålet som sendte Liverpool hodestups ut av cupen, ville trolig gitt ham hovedrollen i Tsjajkovskijs mesterverk Svanesjøen. Sannsynligvis en av de minst begavede fotballspillerne som har en Champions League vinnermedalje på gutterommet.



Høyre midtbane: Danny Murphy –  249 kamper 44 mål (1997 - 2004)
Vanskelig å utelate Old Trafford-dødaren. Selv den dag i dag er han en spiller som ikke får nok kreditt for hans ytelser på banen, i mine øyne. Hvis jeg ikke husker helt feil, ble han matchvinner på Old Trafford ikke mindre enn tre ganger i løpet av hans Liverpool-karriere. Gjorde alltid som han ble bedt om, jobbet knallhardt for lagkameratene sine og er en sann gentleman. Ekstra gøy å se ham med kapteinsbindet i Blackburn nå om dagen.

Sentral midtbane: Igor Biscan 118 kamper 3 mål (2000 – 2005)
Igor Biscan er kanskje selve definisjonen på kulthelt. Den høyreiste kroaten hadde de første sesongene ingen verdens ting å bidra med på Anfield, og fikk et slags gjennombrudd først under Rafa Benitez, i den forstand at han endelig begynte å spille i det minste brukbart. Deler sammen med Djimi Traore førsteplassen som den minst begavede spilleren som har vunnet Champions League. Supportersangen hans er også udødelig: Igor Biscan. He was a giant of a man. He should be playing for Milan, Igor Biscan.

Venstre midtbane: Patrik Berger - 196 kamper 35 mål (1996 – 2003)
Sammen med blant andre Jamie Redknapp og David James (!), bidro Patrik Berger voldsomt til at den kvinnelige andelen av Liverpools supporterskare vokste på midten av 90-tallet. Regnes som en av Liverpools kjekkeste spillere gjennom tidende, og det var ikke bare jentene som falt pladask for ham. Venstrebenet hans var vel så dødelig som utseendet, og har bidratt med flere kandidater til årets mål. Hans kremmerhus av et frispark mot United på Old Trafford, er en avgjørende faktor til hans plass i startelleveren.

Høyre angriper: Luis Suarez 65 kamper 29 mål (2011 - )
Var lenge i tvil om jeg kunne ta med en såpass fersk spiller med på laget, men etter feiringen hans mot Everton sist søndag, fantes det ikke et fnugg av tvil i mitt hjerte. Spesielt festlig er det at absolutt bortimot alle, som er så uheldige å ikke holde med Liverpool, kan ikke fordra vår herlige, uruguayanske dramaqueen. Spiller som han konstant er besatt av Gamle Erik, og har en vinnervilje som er gull verdt. Slår tunneler på motspillere like ofte som jeg vasker ørene mine, og har en teknikk, temperament og personlighet som det er umulig å ikke elske. Hvis du har ham på din side, vel å merke.

Sentral spiss: Andy Carroll 58 kamper 11 mål (2011 - )
Big Andy er, til tross for undertegnede sin heterofile legning, én av tre mann som hadde fått meg på rygg. Mannen med den hestehalen er så elegant og stilfull der han galopperer bortover det grønne teppet. Hans nese, glede og teft for alkoholholdige drikker, er bare med på å øke min uendelige begeistring for geordien. At han etter alle solemerker er tapt for Liverpool (kan ikke tenke meg at han har en fremtid under Brendan Rodgers,) er for meg en større tragedie enn da den lysluggede, platinablonde, uspiselige spanjolen, hvis navn vi ikke nevner, forlot klubben.

Venstre angriper: Titi Camara 33 kamper 9 mål (1999 – 2000)
Titi Aboubacar Camara var ikke lett å bli klok på. Jeg har ennå ikke sett en Liverpool-spiller mer ujevn i prestasjonene enn Titi. Fra det helt fantastiske til noe av det mest hjelpeløse du kan se på en fotballbane. De sistnevnte prestasjonene tilgis raskere enn du kan si Aboubacar på grunn av én eneste hendelse: I oktober 99 tok Liverpool i mot West Ham på Anfield. Camaras far hadde kvelden før på tragisk vis gått bort. Alt lå til rette for at guineaneren ville score til ære for sin far, og skjebnen skuffet ikke. Foran Anfield Road End scoret han, og sank deretter strigråtende ned på sine knær. Husker det øyeblikket som det var i går der jeg satt hjemme i stua, 13 år gammel, og hulket med. (Ca 1:20 ut i denne videoen)

Benken:

Jamie Carragher – 709 kamper 5 mål (1996 - )
Riktignok har Carra «hele» fem mål på samvittigheten, men man må aldri glemme at han har syv gærne veien. At to av dem kom i en og samme kamp mot Man Utd, gjør det hele litt tragikomisk. Hans teft for selvmål til tross, er han ikke bare en spillerlegende, men også en kulthelt i mine øyne. Utkonkurrerer hans kollega Steven Gerrard i temperament og scouseaksent. Hinket rundt på slutten av finalen i Istanbul etter å ha gått ned for telling to ganger i løpet av kampen på grunn av krampe. Gjorde et siste desperat forsøk på å pådra seg en langvarig skade i jubelscenene som fulgte etter at seieren var et faktum. Har alltid gitt 110% for klubben og vil bli husket. Lenge.

David James – 277 kamper 0 mål (1992 – 1999)
Jeg lyver ikke når jeg sier jeg har noen gode minner av David James som målvakt. Mer skal sannelig ikke til for at han får en plass i troppen, og henvises korrekt til benken, i håp om at Jerzy Dudek aldri vil pådra seg skader eller suspensjoner. Først etter karrieren hans på Anfield var over, valgte James å vise seg som en skikkelig burvokter. Typisk.

Gary McAllister – 87 kamper 9 mål (2000 – 2002)
Hva gikk denne mannen på i vårsesongen 2000/01-sesongen? Husker godt min bror spøkte om at han forlangte rullator og kamferdrops i sign-on-fee da han signerte for Liverpool. Ord han senere skulle få spise i seg. Var en katalysator i treble-sesongen, og målene formelig haglet inn fra skotten, hvis isse bar bud om en hard oppvekst i Newarthill. Og alle husker vel det frisparkmålet mot Everton?

Dirk Kuyt – 285 kamper 71 mål (2006 – 2012)
Nederlenderen var ofte inspirert av hans hjemlands tresko når det kom til mottak, og tok ofte i mot kula på en måte som ikke lignet grisen. En blanding av kulthelt og legende, dette. Bidro i løpet av sin Liverpool-karriere med utallige viktige scoringer, og en innsats og løpskapasitet selv ti Duracellkaniner ikke klarer å etterligne. Fortjener en plass på benken.

Erik Meijer – 27 kamper 2 mål (1999 – 2001)
Kaprer den siste plassen på grunn av sin ubrukelighet. Evnet ikke å score ett eneste ligamål for Liverpool, til tross for at hans eneste oppgave var å holde seg inne i boksen og dytte den i nettet. Forsvarer sin plass på benken ved å aldri komme innpå, og derfor holde den god og varm til enten Neil Ruddock eller Stephane Henchoz ikke orker mer.

Disse 16 utvalgte har i løpet av sine Liverpool-karrierer dekket hele følelsesregisteret mitt, og ført til at alderdommen nok kommer vel tidlig. Samtidig har de gitt meg uforglemmelige høydepunkter, noen har til og med maktet å bidra med trofeer. Kom gjerne med ris og ros i kommentarfeltet! Tilgjengelig på twitter er jeg også: @AxelGogstad.

Takk for meg!