Fredagslisten #25

Skrevet av Highhill a.k.a. @kristofferhogas

De tre hærførerne Bears, Kenny og Eivind har de foregående fredagene lagt ut lister over de tre lagene de kunne tenkt seg og spilt for, uten tanke på tid og sted. De har lagt lista på Javier Sotomayor-nivå, med en rekke fantastiske lag fra de siste tiårene. (Se Fredagslistene 22, 23 og 24.) Her kommer også mitt forsøk på å gjenskape magien fra svunne tider.

Mine tre valg skiller seg nok ganske brutalt fra de tidligere drømmelagene. Her har jeg gått for lag med ekstrem lagfølelse, som var underdogs og som overpresterte i manges øyne. All ære til lag som ER gode og er fylt opp av fantastiske individualister, men jeg har alltid hatt en forkjærlighet for lag ingen kunne tru at nokon gong kunne vinne.

Tredjeplassen er vanskelig. Som Liverpool-supporter burde jeg nok hatt med 77-83-laget eller 2005-triumfen i Istanbul. Men valget faller likevel ned på et helt annet lag i en litt annen tid. Et fryktelig personlig, nært og subjektivt valg, men desto gladere blir jeg av å skrive om det!

3. Drillos og veien til VM 1994.
Jeg har ikke tall på antallet ganger jeg har sett VHS-filmen "Veien til VM 1994" om Norges kvalifisering til VM i USA. Som oftest settes den på i en lykkerus på et nachspiel, men så fort denne bloggen er forfattet skal den settes på igjen.

En nær magisk reise for et Norge møysommlig bygget opp av Professoren selv. Et lag spekket av nostalgi for oss som vokste opp på 90-tallet, med så mange minner fra en tid der landslagsfotball på TV var synonymt med NRK og Arne Scheie. Hvem husker vel ikke denne fra Arne Ball: "Fin ball i returrommet, og der er Rekdal. Og der er skuddet, har dere sett på maken. Det er 1-1 og det er et av de flotteste, vakreste mål jeg har sett av Kjetil Rekdal."? Eller Jostein Flo sitt bandasjerte venstre håndledd? Eller Fjørtoft sin overstegsfinte og mål borte mot Polen? Eller Myggens feiring mot San Marino på stillingen 9-0? Eller Bohinens skudd over hodet på Chris Woods? Eller Gøran Sørloths gåll da vi slo Nederland 2-1 på Ullevaal?

Så mange minner, så lite tid. Uansett, et lag som det var guttedrømmen å være en del av. Det holder til en tredjeplass på min liste, utelukkende på bakgrunn av at for å nå helt opp må et lag ha vunnet noe mer enn bare hjerter.

Legger ved 6 minutter og 49 sekunder gåsehud i VHS-kvalitet.


2. Danmark EM 1992
Alle kjenner historien. Danmark kvalifiserte seg ikke til mesterskapet, men fikk en last-minute chance når Jugoslavia hadde nok problemer å stri med innad i sitt eget land. Danmark går hele veien og slår ut Frankrike og England i gruppespillet, før Nederland taper på straffer etter en van Basten-bom i semifinalen. I finalen slår de et forsterket Tyskland som to år tidligere hadde vunnet VM i Italia med bare den vestlige delen av landet.

Kanskje var VM 86-årgangen til Danmark bedre og mer fintspillende, men akkurat det spiller ingen rolle for meg her. Og kan man velge og vrake i lag man kan være en del av, velger man jo et som har suksess. For en vanvittig medgangsbølge det danske laget surfet på, selv uten en kranglevoren Michael Laudrup som ikke fikk være med i mesterskapet på grunn av en disputt med trener Møller Nielsen om spillestilen. Fra å ikke få delta til å vinne hele mesterskapet. Hva ville man ikke gjort for å få oppleve det og vært en del av det danske mesterskapslaget? Og med spillere som Kim Vilfort, Flemming Povlsen, John Faxe Jensen og Brian Laudrup rundt deg og Peter den Store bak deg, må man bare trives på et lag. Og nettopp det ville jeg også gjort i 1992. En klassisk cinderella-story som på alle måter tiltaler meg. En fugl Føniks som reiser seg fra asken. Danmark i 1992.

Selv om sangen ble laget til 1986, så må den være med i enhver sammenheng som omhandler det danske landslagshold. Kanskje verdens beste fotballsang? Se linken for "Vi er røde, vi er hvide"

Høydepunkter fra finalen.


1. Hellas EM 2004
Hellas hadde før mesterskapet aldri vunnet en kamp i et EM- eller VM-sluttspill, og de sto til 250 i odds hos bookmakerne som turneringsvinnere. Otto Rehagel hadde tre år tidligere tatt over et Hellas i fotballmessig krise og gikk fra 1-5-tap mot Finland i debuten til EM-gull samme året som OL-fakkelen vendte tilbake til Athen.

Historien om gullet er ingen historie fra gresk mytologi med greske helter som Herakles, Thesevs eller Akilles som egenhendig vinner alles respekt. Historien om Hellas i EM 2004 er en historie om et lag, ikke en samling indivier med like drakter. Om samarbeid, solidaritet, hengivenhet, samhold, struktur og jævlig hardt arbeid. Ut fra en koksgrå mølje av fotballspillere var det likevel enkeltspillere som stakk hodet og brystkassa frem, og gikk først i krigen. Hvem glemmer vel Dellas fra Hellas - Kolossen fra Rhodos - som med sine 196 cm ruvet i det bakre ledd og scoret det avgjørende silver goal(!) i semifinalen. Også Angelos Charisteas da, som scoret mot Spania, Frankrike og det eneste målet i finalen mot Portugal. Du bare visste han kom til stange inn det avgjørende målet når corneren kom utoverskrudd fra Angelos Basinas. Og du bare visste at smågretne portugisere med Deco, Figo og C-Ron i spissen ikke kom til å bryte ned den greske forsvarsmuren. For en herlig seier for det mange karakteriserte som anti-fotball, men som jeg hyller som en seier for laget Hellas.

Tenk å vært en del av det laget. Den ultimate underdog som går fra kamp til kamp med innsats som fremste våpen. Og kamp etter kamp klarer de å frustrere motstanderne og score akkurat det målet de trenger. Pisket frem av den gale tysker Rehagel. Geniet Rehagel.