Fredagslisten #5

And this ain't no place for the weary kind
This ain't no place to lose your mind
This ain't no place to fall behind
Pick up your crazy heart and give it one more try

Ryan Bingham – The Weary Kind

I fotball som i livet ellers er det ikke alltid ferdighetene det står på. Min mening er at tilfeldigheter ofte er viktigere enn den inngrodde troen på at dyktighet og hardt arbeid får deg opp og frem.

Inspirert av ESPNs nydelige dokumentarfilmserie 30 for 30, og spesielt filmen om Marcus Dupree, er ukas liste en liten personlig opplisting av spillere jeg har vært borti som aldri har fått skinne på den arenaen de var skapt for!

The Best That Never Was: Topp 3

1. Leif Vinsjevik, Mandalskameratene
I Mandal er det mange spillere som hadde potensial. Gjennom historien har mange av Mandalskameratenes guttelag spilt jevnt eller vært bedre enn Start sine lag. Og Start har alltid vært i norgestoppen på talentutvikling. Da junior- og seniorfotball nærmet seg, falt derimot ofte Mandalittene fra. Var dette grunnet en manglende toppidrettskultur i Mandal, eller var det janteloven som gjorde at spillere ikke ønsket eller torde satse. Jeg husker selv at jeg gikk i Idrettsparken lørdager for å se blant andre Runar Holte, Hallvar Einen, Rune Kihle og Terje Holte spille fotball. Terje Holte var en målscorer av rang og som liten gutt satt jeg Terje Holte like høyt som Diego Armando Maradona. Av pappa og bestefar fikk jeg historier om Erling Kihle, Svein Haga, Sven Erik Olsen og Viggo Pedersen. Disse var spillere som i 1964 hadde slått Start i cupen i 2.runde og tapte knepent 3-4 mot Vålerenga på Bislett i 3.runde.

For meg er det fortsatt en som alltid skiller seg ut fra mengden, og som jeg ofte tenker på når det kommer til rent fotballtalent - og det er Leif Arne Vinsjevik. Jeg var så heldig å spille sammen med Vinsjevik i en sesong. Han hadde alt en angrepspiller behøver, og når jeg treffer ham en sjelden gang iblant i Mandal, blir jeg fortsatt starstruck. Hvor mange mål Vinsjevik scoret i sin karriere vet jeg ikke, men for meg virket det som om det var et par i hver kamp. Minner om hvordan motstandere kom i ubalanse av teknikken, falt for fysikken og målmenn som måpende måtte konstatere baklengsmål etter susere fra byggmesteren fra Vigeland, har brent seg fast. Hvor frustrerende var det ikke på trening når jeg havnet i ryggen på Vinsjevik og han ble spilt opp. Fotballen hvor den defensive jobbingen var i hovedfokus var ikke Vinsjevik sitt spill, han var født på feil sted. Han skulle vært en Vinsjevisovic fra Balkan eller Vinsjecone fra Italia. Han holdt seg helst oppe på topp, som spiss, eller en smule ut mot en av kantene. Han var en Vigelands Viduka. Balanse, teknikk, skuddfot/presisjon/kraft, fotballhode og fysikk var i en perfekt blanding hos Vinsjevik. Det skortet heller ikke på fart. Selv om det nok var årevis mellom hvert løp over lengre distanser på maks fart hadde han et ganske anselig rykk. Som oppspillspunkt var han utrolig. Han kunne holde på ballen til han fikk understøtte fra midtbanen, han kunne vende av markering spillere og utfordre på egenhånd og han kunne vende og skyte. Fikk Vinsjevik ballen innenfor en radius på 30 meter fra mål, var faren overhengende for scoring. Gjerne av kremmerhussorten. Også inni boksen husker jeg ham som ganske giftig, men det var soloraid og langskudd som var ekstraordinært i kombinasjonen med en grov fysikk og herlig balanse. Han hadde kvaliteter som ville gjort ham farlig på et internasjonalt nivå i fotball. Men dessverre for oss som er glad i fotball fikk han aldri, eller kanskje han heller aldri tok sjansen på å skinne på det høyeste nivå.

2. Ove Bjorøy, Skjetten
Mannen som gikk under kallenavnet Skjettens Zidane. En fantastisk spiller som bekledde indreløper- og sentrale midtbaneposisjoner i Skjetten fra 1998- til 2006-sesongen. Han tilhørte egentlig den gylne norske fotballgenerasjonen som gjorde Norge til en fotballstormakt under Drillo. Men det var bare det at ingen visste om talentet til Bjorøy, kanskje ikke heller ham selv. Som 27-åring debuterte Bjorøy på nivå 3 i Norge og i den tiden var det hele 8 avdelinger på det nivået. I sin debutsesong for Skjetten i 2. divisjon avgjorde Bjorøy med sitt første mål for sesongen i playoffkampen for kvalifisering til 1. div for Skjetten, mot Ørn Horten i Horten, 5 minutter på overtid. Og jeg tror dette er et Oddvar Brå-øyeblikk for de fotballinteresserte på Skjetten. Jeg er sannelig ikke sikker på om Ove har scoret siden heller, for noen notorisk målscorer var han aldri.

Bjorøy er ei øy like ved Bergen med 400 innbyggere og der vokste Ove opp. Det var kun fergeforbindelse til land i den tiden, så selv om Bjorøy (gutten) var fotballinteressert var det dårlig med lag for ham. Men Ove trente for seg selv, og da han begynte på NTH, som det da het i Trondheim, etter endt gymnas begynte han å spille aktivt for skolelaget der. Han spilte altså 11`er-fotball for førstegang som seniorspiller. Det ble spill i lavere divisjoner for NTH og etter at utdannelsen var ferdig fikk Ove jobb i Lillestrøm. Han fortsatte like godt fotballkarrieren i den lokale 5. divisjonsklubben Volla. Det var her Skjetten for første gang så Bjorøy, og inviterte ham på prøvespill. Det var forsesongen 1998 og siden så ingen seg tilbake. Ove hadde en fysisk utholdenhet som var enorm, med sitt lette steg kunne han legge ned utallige meter. Han hadde en slags Myggen-kvalitet i det å være på rett plass til rett tid defensivt og var derfor en stor ballvinner. Fordelen med Ove som ballvinner var at han alltid spilte medspiller på første pasningen etter brudd. Kanskje var det på grunn av og ikke på tross av sin manglende evne til å kunne slå kuler på mer enn 20 meter som gjorde at han neste aldri slo feilpasninger. Ove hadde rett og slett aldri lært seg å slå strake vristpasninger utpå øya, men var en ekspert på utside med skru - i en periode slo han sågar slike på corner.

“Skjettens Zidane” ble skjenket ham som klenge navn av tribuneslitere på kunstgresset da Bjorøy alltid spilte med en herlig ro i spillet. Han hadde alltid litt bedre tid enn de andre spillerne på banen - touchet og en fantastisk nærteknikk kombinert med en litt tynn manke gjorde at kallenavnet ble sittende i hvert fall i min bevissthet. Ove ble bedre og bedre gjennom årene, men fikk dessverre bare en sesong i 1. divisjon (1999). Fergen for Bjorøys karriere forlot nok kaien tidlig i ungdomsårene, men den spilleren Ove Bjorøy ble med sitt utgangspunkt er det litt trist å tenke på hva vi kan ha gått glipp av.

3. Bjørn Arild Hovstøl, Mandalskameratene
Den beste norske keeperen som aldri har stått i norsk toppserie ved siden av Espen Baardsen. Hovstøl var Mandalskameratenes solide sisteskanse i hele storhetstiden på 90- og 00-tallet. Hedersmannen fra Vigeland, var god med føttene, god i feltet, atletisk, god i igangsettingsfasen og meget reaksjonssterk. Han var også en spiller med fantastiske holdninger og en bidragsyter i alle sammenhenger rundt klubben og i lokalmiljøet. Han hadde ingen svakheter som keeper, kanskje bortsett fra at han var litt for normal*, og la opp så altfor tidlig. Som målmann er nåløyet opp på høyeste nivå trangere enn for en utspiller, det er mange færre plasser å kjempe om, og trenere velger nesten alltid det prøvde fremfor den ukjente på denne plassen. Når man ser på keeperstandarden i Norge de siste 15 årene er det at Hovstøl ikke ble en profil i tippeligaen og kanskje en landslagskeeper, merkelig for meg. Jeg tror dette har en sammenheng med norske treneres vegring mot ukjente keepere og to elementer til. 1; norske eliteserieklubber drev ikke på langt nær god nok scouting i lavere divisjoner. Kun Start, Viking og Odd hadde ok kjennskap til Mandalskameratene, og uten å si for mye stygt om den tidligere sportslige ledelsen i Start, så har vel aldri de hatt helt kontroll over gode spillere i Mandal. Siste eksempler på det er Strandberg (VIF), Landaas(Monaco) og Mørch(Derby). 2; norske klubber fikk i denne perioden for seg at norske keepere var dårlig, noe mange også var, og importerte keepere fra utlandet. Hovstøl var som nevnt en klassekeeper, og når man ser hva Jon Knudsen har gjort sent i karrieren, vil min påstand være at Bjørn Arild Hovstøl er den best keeperen Norge aldri hadde.

* alle gode keepere har noe galskap i seg, Hovstøl er unntaket.

Bobler

Roger Rasmussen, Mandalskameratene
Bunnsolid lyngdøl som var instrumental i MKs storhetstid. Bra skudd og en god allround midtbanemann. Hadde på sitt beste et nivå som var betraktelig høyere enn 1. divisjon.

Ove Rugland, Mandalskameratene
Var med i starten på MKs storhetstid. Røyk uklar med klubbledelsen og ble i fotballmessig eksil gjennom hele 00-tallet. Gjorde et velfortjent comeback i grønt og hvitt i 2010-sesongen og hjalp klubben til nytt opprykk. Sammen Atle Roar Håland det fremste fotballhodet som har vært innom MK de siste 20 årene. God fot og en ekspert på tuneller.

Mato Grubisic
Herlig spiller med nese for mål. God teknisk, smart, fysisk sterk, god i boksen og et vanvittig skudd. Var meget uheldig i LSK tidlig på 00-tallet og fikk aldri sjansen av Erlandsen og Der Uwe. God for 20 mål pluss hver sesong i 2. divisjon. Kunne vært en attraksjon i eliteserien. Spiller fortsatt i Valdres og bør oppleves om man har sjansen.

Andreas Hauger
Bror av Henning Hauger. Var et stort talent, men var uheldig med tiden i Stabæk da han kjempet med Martin Andresen, Tommy Svindal Larsen, Tobias Linderoth og Jesper Jansson om en plass på sentralen. Var egentlig en venstrebeint spielfuhrer i yngre år, men var allsidig og utviklet etter hvert en nese for mål. Kunne blitt veldig god om han hadde fått sjansen i Stabæk. For Hauger var det ingen mening å gå til klubber utenfor Oslo området etter Stabæk. Ble derfor spill i Bærum. Spiller nå eliteserie i Bandy for Høvik.

Skrevet av Eivind Bisgaard Sundet