Våren

Da var mitt kjære Liverpool ute av Champions League for denne gang. Men man kan ikke annet enn å ta av seg flosshatten for gårsdagens forestilling på Stamford Bridge. At Liverpool ryker ut i kvartfinalen er selvfølgelig skuffende, men noe nytt og spennende er likevel i emning denne våren. Selv om Liverpool er ute av Champions League er det fortsatt en mulighet til å supplere trofèskapet på Anfield. Nemlig med den o-store-uoppnåelige-18årsmarerittkanværeover-Premier-League-pokalen! Men dette innoverskrudde innlegget handler egentlig ikke om Liverpool, eller utelukkende om fotball, men om våren. Fenomenet våren. Avslutningen og begynnelsen våren. Den motsetningsfylte våren.

Jeg sitter nå med en hjemmeeksamen i Medie- og kulturteori, et emne jeg tar i mitt studieforløp ved Universitetet i Oslo. Dette gjør meg følgelig mer produktiv og skriveglad enn noe annet. Selvfølgelig gjelder denne produktiviteten for alt annet en den aktuelle eksamen. I tradisjon tro kommer eksamensdatoene som perler på en snor når Champions League er på sitt heteste. De kommer midt i en meget spennende Premier League innspurt. Og de kommer mens tippeligaspillerne prøver ut nye cornervarianter og fortsatt krangler med Svein Oddvar Moen, i starten på en ny norsk sesong, denne gangen med 16 lag i toppdivisjonen.

Mens bøkene skriker mot meg på pulten ser jeg Stabæks nye stortalent Mikkel Diskerud, eller ”Mix” som det står på drakten hans, vispe ballen i korset bak Lasse Staw rett før jeg switcher over på Viasat 4 og absorberer inn Champions League hymnen. Våren er både eksamenstid og fotballtid. Kontrastfylt, med andre ord. Jeg driver en infernalsk søkeprosess i pensum etter sosiologiske teorier ført i pennen av Pierre Bourdieu mens Roar Stokke fortsatt har den jobben jeg egentlig har lyst på, og Vidar Davidsen fortsatt sliter med uttalen. Hvem er egentlig denne Læmpertt?

Det er gøy å leve med fotball på TV, men i dag var også ¾ av Materazzia på Voldsløkka og skjøt våren inn med en blå og hvit Nike Arrow II, ervervet for stipendet på Torshov Sport, kun minutter før sesongdebuten i Skeid-land. Ikke bare er Materazzia opptatt av fotball på toppnivå, vi forsøker også å holde våre egne ferdigheter i hevd. Og om vi ikke beveger oss like elegant som før, kan vi uansett gå inn i hvilken som helst Champions League finale så lenge de allerede har spilt 119 minutter. ”Barcelona gjør et uventet trippelbytte i det 120. minutt. Ut går Puyol, Abidal og Bojan, inn kommer Bears Island, Inno Di Mameli og Kenny Koevermans. De skal vel ta straffer, tror du ikke det, Vidar? Det er jeg helt sikker på, Roar.”

Men drømmen om Champions League finale falmer fort når eksamen kaller, og jeg tvinges til å la fotballen hvile en stund. Eller, det skulle man i hvert fall tro. Denne våren har nemlig en overraskelse på lur. For hva skal jeg knytte Bourdieus sosiologiske teorier opp mot? Som en ekte Materazzia’er skal jeg faktisk forene vårens motsetninger i en episk og emosjonell berg-og-dal-bane av en hjemmeeksamen om norsk fotballjournalistikk. Fotball i et medieperspektiv. Akademisert fotball. Jeg vet ikke hva Bourdieu ville sagt om en slik forening, men jeg vet at min far finner det betimelig å spørre på sin usminkede nordlandsdialekt; ”har du gått fæm år på Univærssitete førr å skriv om fotbaill? Du e faen ikke rætt!” Jeg velger å avstå fra å kommentere før sensuren er falt, og håper på en god vår.