Fotballens følelser: Hatet

Mitt mantra er at fotball er følelser!

Dette skal være den første i en rekke tekster om følelsene man kommer over når man er interessert i fotball. For fotballinteressen skaper en rekke følelser. Fotball skaper samhold, kjærlighet, tilhørighet, ekstase, depresjon, skam, sinne, overraskelser, frustrasjon og så mye mer, men også hat.

Hat eller i bestemt form, hatet, er en tilstand av avsky mot noe. Det finnes en rekke definisjoner. Filosofen Descartes mente det var en bevissthet om noe som er dårlig, kombinert med en trang til å distansere seg fra dette noe. David Hume mente det var en følelse som ikke lot seg definere og var vanskelig å tokte.

Det er ut av Hume sin definisjon at kladden til dette innlegget var skrevet i affekt, en tilstand preget av lite eller ingen rasjonell aktivitet hvor følelser tar over for et refleksivt tenkende hode. Kladden inneholdt termer som ondskapen selv og Hitlers bastardsønn. Da er det godt at noen timer i tenkeboksen har klarnet hodet mitt igjen.

Hat i fotball kan være så mangt. Det kan ligge innfødt i deg, i ens habitus om du vil, hvis du har blitt sosialisert inn i supporterskaren til et lag. For eksempel er de fleste fotballinteresserte partizanere i et hatforhold til Røde Stjerne og dens supportere, og vice versa. Noe et brannbelyst derby for et par uker siden kan bekrefte. Har man en far eller onkel som lærer deg opp til å bli supporter for et lag, så arver du egenskapene han tillegger dette laget. Med andre ord også hatet som følger med. Blir du opplært til å heie på Røde Stjerne hater du alt som har med Partizan Beograd å gjøre, generelt vil du faktisk mislike de fleste partizanere også.

Alle som er tilhenger av et lag misliker et lag også, minimum. Sett bort i fra ens klubbtilhørighet finnes det kan også være andre grunner til å hate lag eller spillere.

Det kan være politisk. Man hater Real Madrid fordi Franco brukte dem til sin fordel, eller man hater Arsenal fordi de kjøper opp alt som kryr av 14-16-åringer med silkeføtter rundt i fotball-europa. Eller kanskje det er relatert til spillestil. Du avskyr en spillestil som pesten, den er destruktiv og hater at fotballen blir forsøplet med slikt.

Det er flere grunner til å hate. Selv misliker jeg flere lag, jeg hater få. Jeg misliker flere spillere, jeg hater få.

En spiller jeg hater, og som er grunnen til at jeg begynte dette innlegget i dag, er Pavel Nedved. Han skal legge opp etter denne sesongen. Dette innlegget skulle egentlig være en hyllest til det faktum at han legger opp, men det blir for dumt. Hvorfor, spør du deg kanskje? Det er ikke fordi at jeg synes det hadde vært barnslig å skrive om hvor mye jeg hater ham, for det hadde bare vært på sin plass.

Svaret er at jeg kommer til å savne ham, den jævla idioten av en hjulbeint grisespiller.

For det er jo ganske deilig å ha noen å hate. I fotball er det ikke bare deilig, det er essensielt også.