Mitt kjære favorittlag gikk på nok en smell i går. VG og Dagbladet lar Graeme Souness komme til ordet. I seg selv en selvmotsigelse at han kritiserer andre managere, men i denne stund skal jeg la det passere. Jeg er bare trist på vegne av Liverpool for tiden. Vi har ikke noe mønster, men det har vi vel strengt tatt heller aldri hatt under Benitez. Enkeltspillere offensivt og potte tett bakover har gitt fremgang og laget har nærmet seg tittelen. Nå minner Carra om en Adeccostopper og målene renner inn, spesielt på defensiv dødball. Skadeproblemer følger Torres som en mørk sky over de blonde lokkene, og lysken til Gerrard fremkaller sympatismerter i hjertene til alle røde rundt om i verden.
Alonso forsvant i sommer, men selv ikke han kunne gjort noe med dette, tror jeg. Det finnes ingen offensiv kraft når Gerrard og Torres er borte. Da er det kun Benayoun som kan gjøre det, for N'Gog, Riera, Babel og Toronin holder ikke den standarden som spillere må ha for å løfte PL og CL trofeet. Skrtel og Carra samarbeider dårlig plutselig, Agger har ryggskader, Mascherano er ikke kreativ nok og Lucas... Vel. Lucas er Lucas. Mens vi venter på Prins Alberto har kanskje alt av trofeer seilet avgårde med skipet til Capt. Alex og hans menn. Uten at våre pirater en gang fikk trekke sverd.
Eiersituasjonen er bare et trist og latterlig kapittel. At to personer eier 50 prosent hver av noe som helst for å drive økonomisk profitt er vanvidd. Én må alltid ha majoritet. Da kan selvfølgelig ting bli gjort feil, men noe blir i hvert fall gjort. Det første eierne av Liverpool gjorde etter at de lovet å bygge ny stadion var å bli uvenner. Som to patetiske treåringer i sandkassa hadde den ene tatt den andres spade, og da kunne den ene glemme å låne trehjulssykkelen til den andre, og dermed var karusellen i gang. Nå er går det rykter om at Prins Faisal bin Fahd bin Abdullah al-Saud er i forhandlinger med Gillett, så det siste er nok ikke sagt i denne sagaen.
Jeg frykter at nr. 19 havner på Old Trafford til våren. Gud i himmelen som jeg håper på noe annet. Men Liverpool trenger nye eiere, en plan, et transferkit som betyr styrking av stallen og en ny stadion før man kan håpe på noen ny pokal til Anfield. Hvis 3/4 av dette er på gang før årets juleribbe er fortært, kan vi kanskje ha en sjanse. Ingen soper i land flere seiere på rad med kniven på strupen enn Liverpool, og jeg har lært meg aldri å avskrive dem etter Istanbul.
Til helgen venter Man Utd. Alex Ferguson sitter nok ikke hjemme og ler av dette. Liverpool på Anfield med fire strake tap i sekken er som å støte på en bjørnebinne i de norske skoger med to unger på slep. Du vet aldri hva som vil skje. Er det noe Gerrard sitter og forteller sin ømme lyske nå så er det at den for f*** i h******* bør se til å leges før søndag. Og er det noe Benitez elsker, så er det å motbevise kritikere. This is good for ææææs, no. Gææærrard maybe, i donnå.
Som Liverpoolfan er man kjent med konseptet "i år ser det bra ut". "Et par nye spillere for å heve oss litt, så er vi der". Vi går inn i silly season med drømmer om å kjøpe David Villa og David Silva og kommer ut med et salg av Alonso og en innkjøpt gresk midtstopper på tretti år. Livet leker. Uansett. Drakten er på, kom søndag! 15.00 kan være starten på en ny æra. Jeg aner et Oddvar Brå-øyeblikk for alle med hjertet på Anfield. Et øyeblikk som lar badeballen bli et kuriosa i en stor sesong.
Det var den dagen Liverpool snudde den trenden ja, og de vant resten av kampene og serien og champions. Ja. Jeg så det live. Torres og Gerrard var akkurat tilbake fra skade. Syk kamp. Kommer alltid til å huske den. Ja. Det var helgen etter det derre med badeballen vettu.
Badeball?
