No woman, no cry?

Skrevet av Highhill

Det er synd at kvinnelige fotballspillere ikke er bedre.

Først vil jeg sette premissene for dette innlegget. Jeg liker kvinnefotball, det har jeg alltid gjort. Fra jeg reiste rundt som maskoten til Rødenes IL sitt damelag i 1. divisjon på tidlig 90-tall med en ivrig mor som ildsjel, til en søster som fikk alt fotballtalentet i familien, har jeg sett mange timer damefotball. Jeg har sikkert sett et tresifret antall damekamper live, og er generelt positivt innstilt til kvinnefotball.

Derfor er det så synd, rent objektivt sett, at kvinnefotball ikke er mer underholdende.

Det finnes hos meg ingen tvil om at damefotball i Norge har et potensial til å bli like folkekjært som for eksempel håndballjentene. Nivåforskjellen mellom dame- og herrehåndball er minst like stor som dame- og herrefotball, men fortsatt lar mange seg underholde av damehåndball, men ikke kvinnefotball. Hvorfor?

Fordi:

Det synes så jævli godt på en fotballbane. Mangel på ferdigheter og fysikk kommer så utrolig godt frem på en stor gressmatte der man er vant til å se magikere og beist som Andrea Pirlo og Yaya Toure.

For å ta gårsdagens kamp mellom Norge og Island som eksempel. Ifølge rankingen snakker vi to av verdens topp 16 kvinnelag. Isolert sett er det mange gode prestasjoner og fine småkombinasjoner, men det stopper der. Man sitter igjen med en bismak av at "dette kunne vært så mye bedre". Det er så mange småting i løpet av en kamp, en dårlig slått pasning her, et murstein-mottak der, tre feilvalg på rad et sted og mangel på fotballforståelse et annet. Så mange små feil og mangler som gjør at helhetsbildet ikke blir underholdende nok. Enkeltprestasjoner er bra, men helheten er relativt svak.

Hva det kommer av? Spillermateriell? Statusen fotball har for yngre jenter dukker opp som en naturlig årsak. Hvor mange unggutter bruker ikke timer på løkka hver dag for å spille fotball for å bli fotballproff? Motsatt er det nok ikke mange jenter som gjør det samme. Her er det selvsagt kulturelle og sosiale årsaker, og det gir utslag. Premissene for at dagens unge jenter skal bli like underholdene som Marta, Birgit Prinz og Mia Hamm er ikke tilstede. Man får et stempel som fotballjente i tidlig alder, og det har i mange miljøer negative konnotasjoner i denne aldersgruppen.

10 000 timer.

10 000 timer er det mange eksperter mener at kreves for å komme opp på et høyt, internasjonalt nivå i idrett. Det er det nok ikke mange av dagens spillere som har lagt ned. Ikke på grunn av latskap eller fordi de ikke gidder. Men på grunn av muligheter, miljø og en kultur blant unge i dag som gjør at det å stå på løkka og hæppe fotball som jente mange steder blir uglesett.

Det er synd at kvinnelige fotballspillere ikke er bedre.

Jeg skulle gjerne ønsket meg flere gode kvinnelige fotballag som er gode nok til å underholde meg kamp etter kamp, og gjort meg til en mer dedikert supporter. Potensialet kvinnelige fotballspillere har til å bli gode rollemodeller, nasjonale yndlinger og stjerner er der. Derfor er det synd at de må ty til litt småkleine musikk-stunt i jakten på oppmerksomhet rundt egen idrett.

Som et avsluttende eksempel på hvor lang vei vi har å gå før det blir allment akseptert at unge jenter står side om side med gutta på løkka og blir støttet like mye, vil jeg trekke frem dagens kommentar fra Dagbladets mektige mann. Under overskriften Til EM i en parentes lirer han ut følgende setning: "ut over spillernes familier, klubber og utvidede venneskretser er det dessverre ikke liv laga" for norsk kvinnefotball.

At ikke denne øredøvende entusiasmen rundt kvinnefotball oppfordrer stadig flere unge jenter til å gå ut en sen høstkveld for å terpe Cruyff-vendinger og utsidepasninger, er for meg et mysterium.


PS: Det skal nevnes at Dagbladets kommentator forlot Ullevaal ved halvtid i gårsdagens avgjørende kamp. Symptomatisk.