Av
Al-Rayar abd Barghansus
Obs: Fredagslisten er denne uken i tre satser og blir publisert over tre dager. Dette er tredje sats av listen. Listen er en populærvitenskaplig tilnærming til begrepene etos, patos og logos med trenerne i Tippeligaen som analyseobjekt.
Første sats kan du lese ved å trykke her: Fredagslisten vol. #Retorikkligaen – Overture
Andre sats kan du lese ved å trykke her: Fredagslisten vol. #Retorikkligaen – Intrada
Retorikkligaen i praksis
Etosligaen
4.Rune Skarsfjord
Kanskje overraskende for noen at Rune Skarsfjord plasseres i denne ligaen. Som nordlending er han fylt av følelser og i tillegg er han ganske ung noe som gjør at han ikke kan vise til mye tidligere erfaring, ergo mindre troverdig. Grunnen til at han allikevel havner i denne ligaen, er rett og slett gjennom hans prestasjoner som trener. Han leverte meget bra som førstelagstrener i Haugesund og har greid å overbevise Norges mest kravstore publikum, bergenserne, om at han er en strålende trener. Bare det å vinne troverdigheten til bergensere er nok til at hans etos styrkes betraktelig. Selv med tap i cupfinalen og medaljesjanser som nok forsvinner er han blitt kåret til årets trener og hyllet for sine gjerninger. Han har selv hatt troen på at Brann kunne lykkes i år, han har formidlet dette til spillere og media, og han har nå vunnet Bergen sin tillit etter tunge år under Steinar Nilsen. I en by som Bergen er en sterk etos hos en trener alfa omega ellers blir du spyttet på av lokalpressen og publikum. Og kan noen huske et år hvor treneren i Brann har fått mindre pes fra media enn i år? Da har du bygget troverdighet og fortjener en plass i etosligaen.
3.Per-Mathias Høgmo
Også PMH er vanskelig å plassere. Men ser vi vekk fra miseren i RBK, så har trenerkarrieren til Høgmo vært god. Han har gjennom sin karriere bygget seg opp sin troverdighet, både gjennom å være klubb- og landslagstrener. Noe som styrker hans etos betraktelig er at han arbeider med en doktorgradsavhandling om lagbygging (stipendiat ved Unvi.Tromsø, red anm.). Han har styrt Tromsø stødig i år og det lukter medalje oppe i nord. Det virker som om folk i Tromsø tror på Høgmo når han prater, de tror på hans tanker som trener og hans erfaringer er med på å støtte opp rundt denne troverdigheten. Av og til kommer det sterke følelser også fra PMH, og til og med noen fotballfilosofiske tanker. Men først og fremst er det troverdigheten til Høgmo blant spillere og media som gjør at han får en tredjeplass i etosligaen for tippeligatrenere.
2.Jan Jönsson
For noen år siden ville nok Jan Jönnson kunne toppet både etos og logosligaen. Han var den mest respekterte treneren i Norge og laget han ledet var Norges beste. Som trener for RBK har det gått litt tråere, men det er tror jeg i større grad er organisasjonen og spillermaterialet til RBK sin skyld, enn treneren. Jönsson har bygget store deler av sin trenerkarriere på logos, altså fornuftsbasert fotballfilosofi, noe han lyktes med i Stabæk. Av den grunn har han bygget en troverdighet som fotballtrener som ikke kan tas fra ham selv etter en middels sesong med RBK. Han oser fotballforståelse, han fremstår alltid som en person som vet hva han holder på med og du stoler på det Jönsson forteller. Han har også stått stødig selv når resultatene har gått i mot ham og det er vanskelig å betvile kompetansen han har. Ærligheten hans, både i motgang og medgang gjør at vi som presse og utenforstående stoler på at han forteller sannheten, noe som styrker hans etos. Det er mye pga av tidligere prestasjoner at han får andreplassen i etosligaen, for vi vet alle hva han kan og hvor troverdig han er som fotballtrener. Men obs, fortsetter RBK i samme bane til neste år, så er det fare for at Jan må ta turen nedover og kanskje ut av etosligaen.
1.Ole Gunnar Solskjær
Denne er kanskje litt kontroversiell. Solskjær er yngst, minst erfaren og har i utgangspunkt ikke troverdighet som fotballtrener, kun som spiller. Grunnen til at han allikevel er den som topper etosligaen er enkel. Han henter sin troverdighet fra den mest troverdige og respekterte fotballfilosof i verden, Sir Alex Ferguson. Han har aldri lagt skjul på at han følger råd fra sin tidligere sjef. Dette, i tillegg til at Molde vinner Tippeligaen allerede i år, gjør Solskjær til en etosvinner av rang. Han spiller sjeldent på følelser, han fokuserer i større grad på fornuftsbaserte uttalelser, noe som først og fremst er logosappeller. Men fordi alle vet hvem som er hans mentor , så overføres Fergusons troverdighet direkte over på Solskjær som fremstår som den fødte fotballtrener. Hele Molde tror på ham, hele Media-Norge tror på ham, ja til og med jeg tror det er han sin fortjeneste alene at Molde er så gode i år. Selv om hans Messiasegenskaper er lite sannsynlige, har Solskjær bygget seg opp en enorm etos allerede, en etos som er mer midlertidig enn dem han konkurrerer med i etosligaen. Den kan svekkes når motgang møtes, men foreløpig leder han etosligaen rett og slett fordi han bruker Alex Ferguson som virkemiddel. Tror du på Sir Alex og hans fotballfilosofi? Ja da må du tro på Solskjær også!
Patosligaen
4.Mons Ivar Mjelde
Patosligaen er ofte den morsomme ligaen. De trenerne man elsker å se bli intervjuet, de trenerne som er fylt av følelser og engasjement, og som enten er enormt skuffa eller utrolig glade. Som Start-trener så har MIM funnet sin plass her. I Brann varierte han mellom å plassere seg selv i logosligaen og patosligaen. I Start er det bare følelser. Det er følelser på treningsfeltet, det er følelser på kamp, det er følelser i intervjuer. Mannen har troverdighet gjennom tiden som Branntrener, men den er klart svekket. Han har nok også en fotballfilosofi, men den ser ut til å være basert på pasningsspill langs bakken og følelser. Det han skal ha skryt for, og som gjør at han får en plass i patosligaen, er at han har greid å formidle disse følelsene til spillerne. Nå løper de mer, de kjemper mer og de tror virkelig de kan vinne en fotballkamp. Men patosappellen virket dessverre veldig midlertidig, for mens Mons fremdeles prater om de samme følelsene står nedrykket for døren. Hva annet enn det å appellere til spillere og medias følelser har Mjelde dratt med seg til Start? Svaret på dette spørsmålet er det som gir Mons en plass i bunnen av patosligaen.
3.Dag-Eilev Fagermo
Fagermo er vel egentlig en logostrener. Han har en klar plan for spillefilosofien og holder på den i klubbene han trener. Men han greier ikke formidle seg uten at følelsene bobler over. Spesielt i intervjusituasjoner er han er humørbombe. Enten i kjempeslag, sur, gretten, blid, forbanna, oppgitt osv. Han er aldri bare en trener som skal forklare eller fortelle noe. Og det virker som om det er patosappellen han har hos spillerne som gjør at de også tror på fotballfilosofien til Fagermo. Ved at han virkelig tror på det han gjør og det formidles med patos både på treningsfelt, i kamp og i media, så tror spillerne på det. Og det at Fagermo trolig er den mest hatede treneren i Tippeligaen sier vel sitt, da har du truffet følelsene til mange supportere der ute. Selv om patosappellen da er litt for sterk, så er den iallefall mye brukt hos Fagermo!
2.Åge Hareide
Er egentlig Åge Hareide noe annet en følelser? Har du noen gang sett en rolig og avbalansert Hareide som kun prater fotballfilosofi og fornuftsbasert argumentasjon uten enten å le eller være gretten? Trodde ikke det nei. Mannen er jo en typisk patostrener der følelser kommer først, fornuft og tanker i andre rekke. Det er derfor han er en såpass fascinerende person, som også blir parodiert. Det er ikke uten grunn at de to mest parodierte klubbtrenerne i Norge er de to som topper patosligaen. Det er mye følelser i sving her. Ser man bort i fra tiden som landslagstrener, hvor patosappellene hans ikke ble tatt i mot hverken av spillere eller media, så har han lykkes med å være et følelsesmenneske. Han har hylt, kjeftet og ledd på sidelinjen og lagene han har styrt har gjort det relativt ok. Det er nok ikke uten grunn at Viking har satset på så mange unggutter under Hareide. Unge, uformede talenter er mye mer åpne for patosappeller enn gamle rutinerte gutter. Roper du «løp din jævel» til en unggutt, så løper han. Sier du det til en gammel rutinert en, så blir han forbanna og nekter å løpe. Derfor sitter gamlegutta på benken, mens unggutta løper i Viking.
1. Kjetil Rekdal
Det er jevnt mellom Reka og Hareide, men Rekdal er og blir patostrener nummer en. Man kan elske eller hate ham, men en kan ikke stille seg likegyldig. Og da er det mye patos i sving uansett. Mannen lever av å provosere, av å forsøke å vekke følelser hos folk og ved å bli lagt merke til. Troverdigheten hans er så som så, det samme er fotballfilosofien. Han vil ha respekt og det får han gjennom å være tøff i trynet. I tillegg så vinner han titler, nylig en til cupfinale, og da bobler Rekdal på den måten hele fotballnorge elsker. Det norske landslaget har prøvd en patostrener tidligere (se over) uten stor suksess, men kanskje Rekdal er patostreneren som kan føre Norge til sluttspill? Hvem vet.
Det kan selvfølgelig gå galt av og til med så mye patos, det er vel flere spillere som har gitt seg i klubber han har trent fordi de ikke orker Rekdal. Og det er ikke alle klubber som er like fornøyde med hvordan han opptrer i media, selv når han er ansatt av dem. Men det er Rekdal! Uten følelser, uten provokasjoner, uten patosappeller, så er han ingen! Det er gjennom å vekke følelsene hos spillere, media og publikum at han fungerer som trener, og han er en mester i å vekke de rette følelsene. Mens Tom Nordli kun greier å holde patosappellen hos spillerne sine cirka en sesong, så greier Rekdal det sesong etter sesong. Derfor topper han også patosligaen!
Logosligaen
4.Martin Andresen
Andresen var farlig nær patosligaen etter oppførselen de siste månedene. Treneren som tidligere har fremstått som rolig og med en ukuelig tro på sin egen fotballfilosofi, har i det siste vært mest kjent for å provosere motspillere og trenere. Men først og fremst så er han en trener med en visjon som han ønsker å gjennomføre, uten å blande inn for mye følelser. Siden han er en relativt ny trener har han liten troverdighet, det gjør at etosligaen er utelukket. Ved å insistere på at Enga skal være et ballbesittende lag, hvor spillet skal gå langs bakken, så fokuserer han på selve budskapet. Og han viker ikke, selv om Enga i år har skuffet. Av den grunn så får han bare en fjerdeplass i logosligaen. For en ekte logostrener, han bruker fornuften og endrer tankegang om virkeligheten endrer seg. Og han får spillerne til å akseptere endringer i filosofien. Andresen sliter både med å tilpasse seg virkeligheten og overbevise spillerne om at virkeligheten er en annen enn det den er. Det trekker ned.
3.Jostein Grindhaug
Grindhaug kunne nok også fått en god plass i patosligaen. Han er en humørspreder og ofte sett på som Norges Ian Holloway. Men det er kun i media Grindhaug spiller på patosappeller. Som trener har han en plan, en enkel sådan, men en plan som har fungert over all forventning. Laget han trener skal løpe mest, jobbe hardest og jobbe for hverandre. Selv med skader og salg av ulike nøkkelspillere, så har han greid å komponert et lag som andre året på rad kjemper på øvre halvdel av tabellen. Grindhaug har i motsetning til Andresen forstått hvilken virkelighet han lever i og tilpasset seg den. Minuset er at fotballfilosofien bare virker å fungere hjemme i Haugesund, når spillerne har publikum som støttespillere.
2.Ronny Deila
En kan ikke mislike Deila. Han har bygget opp en slagkraftig lag i Drammen, med en klar fotballfilosofi og med klare rammer. Med noen etablerte grunnpilarer og masse unggutter har Godset kanskje blitt Norges mest spennende og mest underholdende lag å se på, spesielt på Marienlyst. Deila er ærlig, klar og tydelig på hva han ønsker og forventer, og formidler dette fornuftig og klart både til spillere og media. Feiden med Keita er et godt eksempel, hvor Keita ble stående igjen som en sutrende guttunge, mens Deila sto frem som den fornuftige og gode lederen han er blitt. For å jobbe med bortskjemte guttunger, må man ha en autoritet, etos, noe Deila sakte har bygget opp. Men enda er det budskapet som er i fokus og siden Deila greier å formilde dette såpass bra som han har gjort, så er han vel den moralske vinneren av logosligaen.
1.Harald Aabrekk
Dette er kanskje et rart valg. Men jeg mener Aabrekk er en klar og verdig vinner. I motsetning til Andresen som holder fast på sin filosofi selv om ting ikke fungerer, så endret Aabrekk sin filosofi etter forholdene. Med et lag som ingen trodde ville holde seg i tippeligaen og som hadde en fryktelig sesongstart, ser det mer og mer ut til at de vil holde seg. De spiller Tippeligaens verste fotball og er så langt i fra underholdende som de kan få bli. Og det er nettopp det som er sjakktrekket til Aabrekk. Han har greid å formidle til sine spillere at eneste måten de kan holde seg i Tippeligaen er å være kjedelige. Songdal er sammen med Enga det laget som har sluppet inn minst mål i år, imponerende for et nyopprykket lag. Ved å endre til 5 i backrekken i de fleste kamper, har Aabrekk gjort det eneste fornuftige. Han har skjønt at å holde nullen og håpe på et heldig mål er muligheten til Songdal, rett og slett fordi de er et dårligere fotballag resten av Tippeligaen. Mens Sarpsborg har forsøkt å spille underholdene fotball og rykket rett ned, har Aabrekk fulgt fornuften, fokusert på logos, og det ser ut til å holde Songdal oppe i den øverste ligaen i Norge. Det i seg selv fortjener førsteplassen i Logosligaen.
Dette var Materazzia sitt forsøk på å forene Aristoteles og Tippeligaen. Er du enig eller totalt uenig? Hvilke andre trenere kunne fått plass i de ulike ligaene? Tips for Adeccoligaen, Premier League, Serie A, Primera Divisjon osv tas i mot med takk.... Mulighetene er uendelige.
Her.
På Materazzia.
