Britney og breddefotball (#comeback)

Etter å ha emigrert fra Tigerstaden og hjem til Grimstad etter seks år på Blindern var det tid for å gjøre noe med kriblingen i frisparkfoten. I det lå det jo selvfølgelig et ønske om å føre Jerv opp fra tredje til andre divisjon med tanksenteregenskaper en Koevermans verdig. Men akk. Snart 30 og litt lite keen på fem seks treninger i uken, samt (la oss være ærlige), det var vel heller en benketilværelse som sto på trappene om jeg i det hele tatt skulle fått lov til å være med. Dermed blir jeg nok stående med fire kamper for Jerv til evig tid, alle spilt så tidlig som i år 2000. Etter å ha trådt mine barndomsår i Jerv spilte jeg så ett år for Imås (en annen Grimstadklubb), før ferden bar ut i det grønne element. Og i løpet av det ene året klarte jeg på merksnodig vis å skrive meg inn i en liten fotnote i klubbens historiebøker.

Imås har alltid vært nummer 2-klubben i Grimstad. Det har vært noen sammenslåinger mellom a-laget til Imås og b-laget til Jerv gjennom historien, og klubben har stort sett vært i 4. og 5. divisjon så lenge jeg har fulgt med og vært aktiv. For de virkelige kjennerne av norsk fotball må det nevnes at tidligere Startkeeper og seriesølvvinner med Fredrikstad, Tommy Runar, spilte her til han ble småguttspiller og byttet til Jerv.

Anyhow. Det var denne fotnoten. Her er historien, som var det aller første som ble bragt opp da jeg, litt eldre og litt tyngre enn forrige gang, snøret på meg skoene for en Imåstrening for et par uker siden. Keeperlegende Tommy Iglebæk, med vel 400 kamper for Imås, lurte på om jeg var klar for å score litt fra midtbanen. Ohoi!

Det skjedde i de hine håre dager i 2001 og vi var på treningsleir i Danmark. Jeg spilte midtstopper og hadde året før vært på Britney Spears-konsert med nevnte Tommy Runar og verdens beste fotballspiller fra Grimstad, Glenn Andersen. Hvordan henger de to setningsleddene sammen, lurer dere kanskje? Vel, jeg hadde kjøpt en t-skjorte på konserten og gjort det til en vane å spille med denne under drakten. Uti kampen fikk vi frispark på midtbanestreken, og som midtstopper var jeg designated taker. Jeg jaget folk opp, men det var så lite vilje i Imåsguttene(mennene) (hva? Trodde de ikke at jeg rakk frem?). Dermed sa jeg halvhøyt: “Jeg skyter”. Hvorpå en annen repliserte: “Gi faen da, Kenneth”. And the rest, as they say, is history. Ballen gikk i en vakker bue og seilet ned i mål bak en antakelig ikke altfor god keeper. Dermed var det bare å brette drakten over hodet, løpe seiersrunden, og vise frem Britney som var avbildet på t-skjorten jeg hadde under.

På torsdag gjorde jeg comeback for Imås. I toppoppgjøret mot et Milanesque Øyestad. Som het potet ble det hverken som Koevermansk tanksenter eller spillende midtstopper, men heller som høyreback. På laget var det i tillegg til undertegnede (Kenneth Karlsen), også en Kenneth Larsen med over 500 kamper for Imås og en Kenneth Hansen med over 400 kamper! I tillegg har spillende manager Glenn Løite også over 400 kamper. Ingenting å si på rutinen. Øyestad ble slått 3-1 borte etter mål av Jostein Fallås (2) og Knut Hortemo som forøvrig scoret på en perle av et frispark. Egenvurdering: Spilte bra i 5 minutter, deretter totalt søppel i 25, og så tok det seg opp til jeg måtte ut etter 88 minutter med kramper i leggene. Jeg tror ikke en høyreback har vært mer feilplassert noen gang enn det jeg var i tjue minutter i første omgang der. Selv ikke i 5.divisjon. Det kom til og med latter fra tribunen, hvor det faktisk var et par stykker. Og med et par stykker så mener jeg et par stykker. Moro var det uansett, og det blir spill i 5.divisjon ut sesongen. Forhåpentligvis kan det bare gå oppover både med plasseringsevnen og formen. For ikke å snakke om med målteften fra midtbanen. Også verdt å merke seg at jeg snek meg til nummer 10. Hoho!