Fredagslisten #20

Dagens liste er i av høyst personlige slaget, levert av #fredagslistens far Eivind Bisgaard Sundet. Følg ham på twitter da vel! @Eibisu

I min ungdom var jeg fotballspiller i Vålerenga. Jeg ble aldri Erik Foss, Bruno eller Henger `n, og mitt navn er skrevet med parentes rundt. Noen historier ble det likevel. Her kommer mine 5 sterkeste minner fra 1997 og 1998.

5: Skuddtrening med Mentor Kjell Roar Kaasa
Det første minnet som har brent seg inn i hukommelsen er en skuddøkt på gressbanen foran Brakka på Valle. Dette var nok verken Kjell Roar Kaasa eller Lars Tjernås’ beste dag på jobben. Det skjedde kanskje en halvtime uti treninga, som var en helt enkel trening hvor vi jobbet med skudd fra omkring 16-meteren. Da Kaasa hadde blåst sin femte ball, ikke bare over mål, men over gjerdet OG over taket på brakka, leverte han en triade med ukvemsord og tok beina fatt mot porten i gjerdet. Alle regnet med han skulle gå hente ballene han hadde skutt vekk, men den gang ei. ”Dette gidder jeg ikke mer ” var det siste han sa, så gikk han resolutt mot dusjen. Lars Tjærnås så ut som et lite barn der han sto kalvbeint og klødde seg i håret, mens kjempen fra Drangedal gikk av treningsfeltet. Tjærnås trakk på skuldrene og vi fortsatte skuddtreninga. Og ja, det var jeg som måtte hente ballene bak brakka!

4. Da vi skulle få nye gensere med VIF-logo
Jeg husker vi gikk og ventet på noen nye gensere vi skulle få, da vi ble informert av styret om at det dessverre ikke ble noe av de klærne. Materialforvalteren hadde solgt dem til stamgjestene på Vålerenga Vertshus. Om han hadde fått god pris vites ikke. Men de hadde gått som varmt hvetebrød.

3. Da Vålerenga skulle finne ut om hvor hurtig Milos Mirkovic var
Klubben hadde fått spilleren fra Beograd på prøvespill, og ifølge rapportene skulle han være et hurtigtog. Under prøvespillet var det ingen som egentlig greide å finne ut om han var hurtig, eller om han var god i fotball, og trenerteamet klødde seg sikkert litt i barten, for spilleren hadde etter sigende en rekke u-kamper for Jugoslavia. Etter siste treningen, og før en avgjørelse om kjøp skulle tas, var trenerne fortsatt i tvil. En spiller de visste var rask, var John Carew. Noen ganger er det enkleste å gjøre ting enkelt, så de ba Milos kappløpe med John. Duellen skulle gå fra midtbanen til dødlinja. Da Carew krysset dødlinja var Milos nesten fremme ved 16 meteren. Enden på visa? Milos Mirkovic ble selvfølgelig kjøpt til klubben.

2. Første trening med Drillo
Alle spillerne var spente i møte med trenerlegenden. Og etter oppvarmingen ble alle kalt inn i den ene 16-meteren. Drillo ønsket bli bedre kjent med spillergruppa, og la opp ballen på 16-meterstreken. Han ville finne ut hvem som hadde lengst langpasning. Pascal Simpson vant konkurransen. Han hadde skikkelig krutt i støvlene og denga kula fra 16 til 16 med både høyre og venstre fot.

1. Treningskamp mot Manchester United på Bislett
Vålerenga møter Manchester United til treningskamp under Norway Cup. Vålerenga møter altså laget som 98-99 sesongen skulle vise seg å være et av tidens lag i verden. Den første klubben som greide å vinne The Treble i England. Fra kampen bør det nevnes at resultatet ble 2-2 og at Christer Ellefsen hadde små problemer med Ryan Giggs. Alle spillerne i stallen skulle få spille en omgang. Bare dumt det var 23 mann i stallen. Dobbeldumt at jeg var nummer 23. Jeg fikk sitte på benken, men det var kun snakk om å få spille om noen ble skada. Ganske surt. Becks, Giggs, Keane, Schmeichel, Yorke, Cole og Scholes var utpå matta. Og jeg da, som satt ytterst på benken og tiden gikk. Kanskje håpet jeg Keane skulle trøkke skikkelig til i en takling, eller noen skulle trå over eller kutte seg. Et eller annet, jeg ville jo inn. Så kunne jeg fortelle alle jeg hadde spilt mot Manchester United. Men ingenting skjedde, ingen ble skadet, innen fikk illebefinnende, ingen ble slått til jorden av lynet… Men ti minutter før slutt ble jeg bønnhørt, og det var hedersmannen Viggo Strømme som hadde hørt dem. Han la seg ned, sa han måtte ut, men han var ikke skadet, han bare ville at jeg skulle få noen minutter utpå banen. Det glemmer jeg aldri. Det minnet og den gesten fra Viggo Strømme er det sterkeste minnet jeg har fra min tid i Vålerenga.

Kampreferat: Link.