Fredagslisten #4

My folks were always putting him down (down, down)
They said he came from the wrong side of town
(whatcha mean when ya say that he came from the wrong side of town?)
They told me he was bad
But I knew he was sad
That's why I fell for (the leader of the pack)
The Shagri-Las

Denne sangen handler om ei jente som faller for feil type. Dette innlegget handler om klubbene som falt for feil type. Eller aller helst om typen som er feil. Den typen som ved noen magiske avgjørelser klarer å rive ned hundre års historie på et øyeblikk. En leder som ved hjelp av fundamentalt sinnsyke vurderinger bringer klubben ut i uføre. En leder som antakelig har lykkes med annet enn fotball, eventuelt bare arvet masse penger han skulle rote vekk. De er korrupte, de er stormannsgale, de er fargerike og noen av dem har tilbrakt sin selvfølgelige del av livet bak murene.

Topp 5: Udugelige fotballedere

1. Luciano Gaucci
Gaucci var president for Perugia fra 1991 til 2004. Hans Perugia stabiliserte seg egentlig i Serie A under den tiden, men det var ikke derfor Gaucci er kjent i ettertid. Etter VM-02 sparket han Ahn som hadde senket Italia i mesterskapet. Senere kjøpte han inn sønnen til Libyas despot Muammar al-Gaddafi, Al-Sa'adi Gaddafi. Gaddafi (Al-Sa'adi altså) var da 30 år, han fikk en kamp for Perugia før han ble tatt for doping. Han uttalte også en gang at «gode fotballspillere er som gode hester, men vanskeligere å finne. Jeg skulle ønske jeg kunne stille et lag med hester». Denne tanken slo han fra seg og fant ut at Perugia skulle være den første Serie A-klubben med en kvinne på laget. Han måtte bare finne den perfekte fotballspillende kvinnen. Han ble linket til og var angivelig i samtaler med både tyske Birgit Prinz og svenske Hanna Ljungberg.

I tillegg til noen litt smågale handlinger opptrådde Gaucci på feil side side av loven også. Han har blitt etterforsket for kampfiksing, skattesnusk og konkurssvindel. Da han gikk av som president i 2004 og stakk til den Dominikanske Republikk forlot han ikke bare en klubb som nylig hadde rykket ned til Serie B, han forlot også en klubb som var begjært konkurs etter at Gaucci ulovlig hadde tappet klubben for et enormt antall millioner. I ettertid har Perugia vært gjennom en ny konkurs og spiller nå på femte nivå i Italia.

2.Gregorio Jesus Gil y Gil
I hans syttenårige regjeringsperiode som president i Atletico Madrid var han gjennom 39 managere og 141 spillersigneringer. Klubben hadde fem forskjellige managere i 1988 og 1994. Ingen satt lenger enn ett år foruten Luis Aragones som fikk to år fra 91 til 93 og Radomir Antic som fikk tre år fra 95 til 98. I 1992 fjernet Gil ungdomsakademiet fordi han mente det ikke var noe vits å ha det. Raul måtte finne seg ny klubb og han har gjort det sånn høvelig greit i ettertid. Da de vant ”The Double” i 1996 red han rundt i Madrid på en elefant. Han grunnla også det politiske partiet Grupo Independiente Liberal (GIL) (HAHA!). Han hadde en lang politisk karriere med korrupsjonsanklager og underslagrykter hengende over seg gjennom størsteparten av livet og kom i en fin-fin håndgemeng med SD Compostelas president og advokat som elegant ble fanget opp av TV-kameraene. For en mann!



3. Peter Ridsdale
Ridsdale ble styreformann for Leeds United i 1997, og fra den dagen så han seg aldri tilbake. I løpet av de fem første sesongene kom Leeds på på femteplass eller bedre i Premier League. I løpet av disse sesongene satset Ridsdale også, og kjøpte inn spillere for mye penger, samtidig som han gav dem skyhøy lønn. Et eksempel er Seth Johnson med agent troppet opp på kontoret til Ridsdale klare for å forhandle kontrakt. Johnson tjente på den tiden 7000pund i uka hos Derby og forventet et solid lønnshopp i forbindelse med overgangen til Leeds. Agenten og Johnson ville kreve 20 000 i uka, men godta 15 000. Ridsdale begynte møtet med å foreslå 25 000 pund i uka, agenten utbrøt vanntro «What?!», hvilket Ridsdale tolket dithen at de var misfornøyde og økte sitt eget bud til 35 000 pund, og gav han selvfølgelig en 5-årskontrakt. Med overgang og lønn endte Johnson opp med å koste Leeds cirka 15 millioner pund, men han spilte aldri fast for klubben.

Leeds hadde klare planer for bygging av ny stadion og fått innvilget lån til dette. Peter Ridsdale gamblet med at de skulle klare å kvalifisere seg for Champions League 01/02-sesongen og brukte lånet som var øremerket stadionbygging på å kjøpe spillere, i den tro at CL-pengene året etter skulle dekke utgiftene inn. Problemet oppstod i det de kom på femteplass i ligaen og CL-plassen uteble.

Da Ridsdale gikk av som styreformann i 2003 hadde klubben hadde en gjeld 103 millioner pund og endte på 15.plass i ligaen, året etter rykket de ned. Leeds måtte slite i flere år med dårlig økonomi og ytterligere et nedrykk etter Ridsdales vanskjøtsel av klubben. I 2006 ble han styreformann i Cardiff og her ble han heller ikke en populær mann, etter flere falske lovnader ovenfor fansen. Nå for tiden er utrolig nok Peter Ridsdale ansatt(probono angivelig) for å redde Plymouth fra konkurs...

4. Hicks/ Gillett
Snakk om å falle for feil typer. Den triste eiersagen av Liverpool for duoen Hicks/ Gillett startet med uttalelser som dette:
"We fully acknowledge and appreciate the unique heritage and rich history of Liverpool and intend to respect this heritage in the future. The Hicks family and the Gillett family are extremely excited about continuing the club's legacy and tradition."
Rick Parry fulgte opp med dette utsagnet:
"This is great for Liverpool, our supporters and the shareholders - it is the beginning of a new era for the club.”
Retrospektivt er disse sitatene nærmest for gode til å være sanne. Det ble jo faktisk en ny æra da. Kan ikke ta det fra dem. Men det kunne vel i sannhet ikke gått så mye verre med opprettholdelsen av tradisjonene OG fremtiden til Liverpool enn det gjorde. Ny stadion ble aldri noe av, Hicks og Gillett ble uvenner og sluttet å snakke sammen (buhu), Benitez fikk sparken og det hele kuliminerte i ansettelsen av en tidligere Vikingtrener med påfølgende nedrykksspøkelse i starten av 2010/2011 sesongen. Da budet på klubben fra NESV ble akseptert av styreformann Martin Broughton prøvde de å sparke han fra styret og innsette Hicks junior, men dette fikk de heller ikke til (selvfølgelig fikk de ikke til det). Og da salget var gjennomført gikk de til sak mot klubben for å få pengene sine tilbake. #fail.

5.Røkke og Gjelsten og de
Vi er jo så (u)heldige at vi har noen norske alibier på denne listen over ledere i fotballklubber som ikke hadde noe der å gjøre. Nå skal vi ikke ta fra Moldepatriotene betydningen de har hatt for moderklubben i rosenes by, men engasjementet i Wimbledon fortjener totalslakt. Først på blokka kommer ansettelsen av Egil Drillo Olsen, hvis navn egentlig ikke skal konnotere noe negativt overhodet for en nordmann med fotballhjerte. Olsen + The Crazy Gang måtte jo gå galt. Drillo måtte gå i mai 2000 og Terry Burton klarte ikke å redde The Dons fra nedrykk. I 2001 annonserte styreformann Charles Koppel at klubben skulle flytte til Milton Keynes til store protester fra supporterne, og etter noen runder i FA ble det hele godkjent i mai 2002. i 2004 var da også klubben Wimbledon historie og skiftet navn til Milton Keynes Dons. En stolt og fargerik klubb som ble stiftet så tidlig som i 1889 var effektivt slettet fra fotballkartet. En flau arv å etterlate seg i fotballens hjemland for våre velkjente foretningsmenn fra Molde.

Av Kenny Koevermans og Bears Island