Talentene er løsningen

Ingen med hjerte for fotball kan ha unngått å få med seg Nils Skutle sitt utspill i gårsdagens VG. Fulgt opp av debatter og uttalelser fra de fleste. Jeg kan ikke unngå å hive meg på. Sterkt motivert av en masteroppgave jeg heller burde brukt tid på, skal jeg heller kaste meg inn i debatten om norsk toppfotball - hvis det finnes noe slikt.

For noen år tilbake var "alle" enige om at en liga med seksten lag var veien å gå for å gjøre norsk fotball bedre. Nå er plutselig "alle" enige om at vi må gå ned til tolv lag, fordi det er for mange kjedelige kamper. Da tenker jeg at vi må roe oss ned et par hakk. For det første er det jo kjappe avgjørelser mot det man tror skal være så utrolig mye bedre selve årsaken til at økonomien i fotballen er skakkjørt. La nå denne ligaen sette seg før man hopper på nye og "bedre" løsninger. Norge er et stort land i utstrekning, og hvis ikke lag som Haugesund eller Sogndal eller Bodø/Glimt eller HamKam skal få muligheten til å spille toppfotball, så kan vi effektivt vinke farvel til talentutviklingen i distriktene.

Hvor mange av våre største spillere i de siste tjue årene kommer fra storbyene? Eller la meg snu på det. Hvor kommer Gamst, Rushfeldt, Solskjær, Solbakken, M.Pedersen, Grindheim og Nordtveit fra? Ikke alle som er gode i fotball har den mentale ballasten som trengs for å flytte til en storby som sekstenåring og begynne sin fotballutdannelse på Wang eller NTG.

Jeg synes ikke vi i Norge skal være spesielt misfornøyde med det antallet talenter som blir produsert hvis man ser på folketallet. Samtidig er jeg sterkt kritisk til hele krets- og sonelagsorganiseringen som det i praksis er lettere å spille seg ut av enn inn i. Det favoriserer de ressurssterke, og ikke nødvendigvis de med det største potenisalet eller talentet. Derfor handler det om å bli bedre på nettopp talenter. Klubbene må slutte å aspirere om fjerdeplasser i tippeligaen og heller konsentrere seg om å ha flest mulig egenproduserte spillere i A-stallen, være en lokalt forankret kontinuitetsbærer og en identitesskaper i miljøet.

Publikumssnittet går ned, javel. Da må vi ha mindre stadioner. Fotballen må som alle andre ta konsekvensen av markedet. Hvis fotball virkelig skal være business, hvorfor skal man da heve seg over markedet og bruke penger man ikke har?

Vi trenger en statusheving på det å være ungdomstrener. Vi trenger at klubbene kanaliserer mer av sine penger ned i eget system for å bygge opp ungdomssatsingen. Norge er i periferien og det er Vålerenga, Rosenborg og Brann som skal hevde seg i Europa. De andre klubbene må være best på utvikling.

En klubb som Skeid har for eksempel potensial til å bli best i Skandinavia på talentutvikling. En base med talenter i Groruddalen går bare rundt og venter på å bli den neste Moa. Men da må man ta et valg om at det er det man vil være. At a-laget ligger i andre divisjon i noen år er ikke så farlig hvis man har en stall av egenproduserte unge gutter som drømmer om noe mye større enn å være på a-laget til Skeid. Da vil de produsere resultater og de vil spille fin fotball fordi det er det som er veien videre.

Og som Bohinen sier i sin blogg fra gårsdagen om Sogndal; Så er det jo heldigvis slik, at noen ganger så er det mulig å vinne med færre midler enn de store gutta. Det er jo fotballens sjarm. Plutselig er kullet der. Det fantastiske 2000-kullet på Hamar eller de sinnsyke 2001-gutta til Haugesund. Og da får Haugesund sin sesong, sin belønning og sitt hint av suksess som bekrefter at det de jobber med og måten de jobber på er riktig.

Men det må en radikal holdningsendring til på toppen i norsk fotball. Tiden for kortsiktige løsninger, høye lønninger og et meningsløst jag etter tredjeplassen er forbi. Og hvorfor skal man egentlig ut i Europa? I de senere årene har det til og med i Norge sneket seg inn en mening om at Europaligaen er trist. Lag fra Norge ryker ut fordi de ikke prioriterer det engang. Hva var da vitsen med å satse på tredjeplass i ligaen?

Talentene er jo den åpenbare løsningen. I en liga med seksten lag går det an å stabilisere seg i serien uten å hvert eneste år måtte være i nedrykkssrtiden. I en tolvlagsserie hvor kanskje bare ett lag rykker ned, vil man fort drepe enhver mulighet for talentsatsing i distriktene. Veien mellom Adecco- og Tippeliga vil bli altfor lang og nivåforskjellen for stor. Nå har klubber som Sogndal, Haugesund, Bodø/Glimt, Molde og Aalesund mulighet til å drive sunt økonomisk, være i Tippeligaen og fra tid til annen kjempe i toppen. Men hovedfokus må jo være at spillerne skal komme fra lokalmiljøet. At de skal få et opplegg som gjør at de utvikler seg, ikke bare som fotballspillere men som mennesker. Skolegang og fotballsatsing bør gå hånd i hånd, og de som egentlig skal være de store klubbene må bli med å finansiere talentsatsingen til de små.

Vi ser antydninger nå i RBK-Ranheim. Vålerenga, som jeg har skrevet om før, er jo i en unik posisjon i Norge med de talentene som finnes i Oslo. Men alle kan ikke spille på Vålerenga gjennom oppveksten. Brann har et utrolig stort nedslagsfelt, Viking det samme. Men det er plass til Ranheim, Haugesund og Skeid oppi alt dette også. Ledere i norsk fotball må klare å ha to tanker i hodet på en gang. Det skal være mulig å fighte og hate hverandre i 2x90 minutter hvert år for så å bygge opp en felles talentsatsing de resterende 525.420 minuttene i året.

Med en slik satsing tror jeg at man også får lokalpatriotismen opp og flere folk på kampene som igjen vil gjøre Tippeligaen til det produktet man ønsker at den skal være.