Minne 1: Nadderud, en gang på begynnelsen av 2000-tallet: Etter en omgang med elendig dømming var dommeren på vei inn i garderoben til pause. Han skulle bli møtt med høye rop og mishagsytringer. I det han skal inn i spillertunnelen løper Martin Andresen foran ham, vendt mot publikum med hendene i applaus, han fanger publikums oppmerksomhet og redder dommeren fra ydmykelsen. Fair play av en fair spiller.
Minne 2: Ullevaal, 6.september 2008. Eidur GudjohnSEN har nettopp satt inn 2-2 på frispark. Jarstein vender hodet mot himmelen med lukkede øyne i oppgitthet. Kaptein(!) Martin Andresen, den eneste norske spiller som ikke har pelt seg tilbake for å ta avspark står med sinna-tryne mot Jarstein og skjeller ham ut etter noter. Sånn oppfører ikke en kaptein seg!
Minne 3: Ullevaal, 14.juni 2009. Etter at Stabæk har valgt å fortsette spillet da en porselensfigur fra Oslo øst ligger i krampegråt, tar Martin Andresen tak i øret til Morten Skjønsberg og gir ham noen gloser. Ingen fiker Morten Skjønsberg i øret uten å få en artikkel slengt i trynet!
Disse tre episodene skal vise seg å være beskrivende for denne lille artikkelen. Et par ting først. Denne artikkelen handler om spilleren Martin Andresen, ikke treneren. Det er et så sørgelig kapittel at det gidder jeg ikke å skrive om. Det andre, artikkelforfatteren er Stabækfan og noe språk er lettere påvirket av det.
Jeg husker da Martin Andresen kom til Stabæk fra Viking. Ung, kjekk, ambisiøs, flink. Dyktig, meget dyktig. Dyktigere for hvert år. Tok store steg. Helt til den dagen jeg husker jeg tenkte at så lenge Martin har ballen går alt greit. Full kontroll. På pasningsfoten, skuddfoten, temperamentet, kapteinsrollen. Landslaget! Plutselig hadde Stabæk en spiller på landslaget. Kaptein var han også. Stort. (Pause) Blackburn, funka ikke, retur til Stabæk. Nedrykk. Nedtur. Skuffelse. Brann? Jaja, han måtte tenke på karrieren. 12 millioner? Jaja. Han hadde gjort sin jobb i den blaa drakta. Han ville ikke være med ned. Ville ikke være helt. Ville ikke inn i Hall of Fame. Jaja. Brann.
I Brann skjedde noe med Martin Andresen. Etter gullet gikk det rykter om en intern maktkamp mellom ham og Mjelde. I de tre sesongene han hadde vært der hadde hele Martin-typen forandret seg. En Jekyll og Hyde- greie hadde skjedd. Han spilte styggere og styggere, kjefta mer og mer på medspillere, på motspillere, på dommerne. Fikk det sinnatrynet klistra over ansiktet gjennom samtlige 90 minutter før han, som etter kampen stilte opp fullstendig rolig, med kul runde øyne til intervju etter kampen. Nesten litt psykoaktig. ”Sint? Jeg? Nei, nei, nei! Jeg bare står her og freaker deg ut med min særdeles unaturlige oppførsel” Det er ekkelt med de øynene. Han har de ennå.
Jeg tror det var maktbegjæret som tok ham. Han fikk smaken på makt i Brann. Det gikk så til hodet på ham at han trodde han skulle klare alt plutselig. (P)enga har således vært en tragedie for spilleren Martin Andresen. Det syke maktbegjæret, siklinga etter å herske gikk foran spillet. Visst har han vært skada og operert og hurra meg rundt, men nå er han ræva, ser utrent ut, er dårlig, overtent eller drittslapp. Så du Martin Andresen som midtstopper mot Godset? Herlighet, det var god underholdning. Det var latterlig på så altfor mange områder.
Martin Andresen har snytt Norge for sitt fotballtalent. Jeg mener at å sløse bort de siste årene i Brann og Vålerenga er en hån mot oss som forventer spillerne våre skal stå på hele kampen med flagget på brystet og alt det der. Han ofret det han hadde å gi til folket på selvgodhetens alter. Og nå får han svi som fortjent også. Martin Andresen skulle søkt større spillemessige utfordringer! Om ikke i utlandet, så i alle fall her og på landslaget. Nå sitter han på benken på Ullevaal i dress og er ikke i nærheten av en landslagsplass. Winsnes er et glitrende eksempel på at man kan holde et talent ved like, om enn latent. Talentlatent.
Martin var en fair spiller og en briljant spiller. Han ble en stygtspillende masekopp før han så endte på benken, sin egen sådan. Det er trist. Jeg tror det bodde mye mer fotball i spilleren Martin Andresen.
Giorgio Christoforos
Disclaimer: Dette er vår første gjestesblogg. Giorgio vil forhåpentligvis være en fast gjesteskribent fra nå av. Hans meninger vil være (forhåpentligvis) full av sleivspark som Materazzia på ingen måte vil stå til ansvar for. Men selvfølgelig støtter vi hans ytringer.
Jeg mener å huske at Martin Andresen var høyreving ei gang, er det feil?
SvarSlettSånn bortsett fra det husker jeg at han i enkelte tippeligakamper var helt enorm for Brann, men at han titt og ofte falt gjennom når tempoet ble høyere.
Dog husker jeg aldri at han har vært sympatisk på banen. Men jeg mener det er helt ok å være gal utenpå og snill utenfor. Det er viktig å kunne iscenesette seg selv.
VIF har fire seiere på rad etter at Andresen tok over treneransvaret alene. Jeg vil være forsiktig med å si at han er en flopp. Martin har store ambisjoner, og han kommer til å nå langt!
SvarSlettInnlegget handler om Martin Andresen som spiller, ikke som trener.
SvarSlett