Hatten av for...

Skrevet av David Batty. (Twitter: @stisyv)

Siden Highill i løpet av sen-sommeren og høsten har flyttet grenser hva gjelder fotballblogging (mener han selv), og utvidet Materazzias horisonter, synes det passende med et enda lengre blikk bort fra den maskuline toppfotballen. Bort fra alle eksperters betraktninger, råd og tips om Premier League, Serie A og La Liga. Bort fra stjernespillernes meninger om kamper de selv har spilt. Bort fra spørsmålet om det norske laget noen gang vil delta i et VM igjen. Jeg skal selvfølgelig holde meg til temaet fotball i det følgende, men det skal dreie seg om en spesifikk gruppe som bidrar utenfor de hvite linjene en fotballbane har. Fotball-familien er nemlig svært stor.

For å sette tematikken inn i en fotball-kontekst, slår NFFs veiledningshefte om barnefotball fast at:

Fotball er den største barne- og ungdomsidretten i Norge. 370 000 gutter og jenter deltar i en eller annen form for fotballaktivitet store deler av året, og 130 000 foreldre, frivillige, trenere og ledere sørger daglig for at barna har et fotballtilbud.

Her nevnes kun tallene som driver den organiserte fotballen fremover. Det er derfor på høy tid at en sjeldent hørt røst får ytre seg til fotball-Norge. Nei, jeg tenker ikke på de små barna hvis drømmer er å entre Camp Nou, Anfield Road, Elland Road eller Stamford Bridge, ikledd et ny-strøket draktsett med nummer 10 og støvler levert fra Nike, nypussa av en lærling de ikke vet navnet på.

Ei heller gjelder denne saken fotballstjernas modell-kone, med ny-injiserte lepper og kinn. Snarere tenker jeg på de fantastiske personene som sørger for at barna kan drømme om å bli stjerner. De personene som oppdrar barna og som kjøper fotballer, og dernest sørger for at de får tid til å ”hæppe” på løkka i både sine favorittlags drakter og med fotballstøvler lik sine idolers. De personene som vasker treningstøy, som kjører til treninger og heier på og oppmuntrer podene sine fra sidelinjen - gjerne på en bortgjemt grusbane i bøttevis med nedbør og stiv kuling. Dette (hold dere fast, dere som ikke aner hvem jeg snakker om) gjøres i tillegg til egen jobb, egne gjøremål og eget velvære. Jeg mener selvfølgelig de oppofrende fotball-mødrene.

For meg er ingen bedre egnet til å representere denne tilbakeholdne yrkesgruppen enn min egen mor. Berit Lundberg Syversen (46) har tre sønner på henholdsvis 27 (undertegnede), 25 og 20 år, som alle har spilt fotball fra de var ca fem (uten å bli noe annet enn mediokre). De to eldste har flyttet ut (og ”må smøre på brødskiva si sjøl”), mens yngstemann fortsatt går hjemme i dørene. I tillegg har hun en fotballdommer som ektemann, som tidligere også var aktiv fotballspiller. Hun har derfor solid erfaring når det kommer til yrket som fotball-mor.

Hvor mange treninger/kamper deltok du på i uka?
- På det meste var det vel snakk om hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Det bød derfor på svært store utfordringer logistikk-messig, da én hadde trening, to hadde kamp, mens far skulle dømme. Men det gikk.

Hvor mange vaskemaskiner med treningstøy tror du at du har vaska hvert år opp gjennom årene?
- Hehe... Det har selvfølgelig variert. Det vet jeg ikke om jeg har tall på.

Hvis du må si et tall da?
- Ok... (tenker etter). Jeg tror du kan regne med ca tre maskiner i uka, i gjennomsnitt, om du tar bort ferier og treninger utenfor sesongen. Så ca 150 maskiner årlig, over hvertfall 15 år.

Mye.
- Hehe. Det måtte gjøres.

Siden du har bidratt med dette må det ha vært noe ved fotballen du liker?
- Det som har betydd mest har nok vært å se på sønnene spille. Det å se idrettsgleden og mestringen. Det har gitt meg mye.

Hva vil du si at du ikke liker ved fotballen da?
- Det må være sinne hos folk som ikke ser sin egen begrensning, eller blir sinte av andre menneskers begrensning, spesielt når det gjelder barnefotball. At noen blir sinte av at barn slår en feilpasning eller bommer på et skudd. Det irriterer fortsatt. Også må jeg jo innrømme at jeg blir sint av dårlige dommere.

Du blir også sint på ektemannen din når han dømmer kanskje?
- Nei. Han har stort sett vært god. Men jeg kan nok ha vært uenig med ham noen ganger også.

Som da han ga sin egen sønn rødt kort?
- Hehe. Det kortet fortjente du.

Enig... Men noe mer som irriterer deg ved fotballen?
- Ja. Dugnadsarbeid på kampdager har jeg heller aldri vært fornøyd med. Da vil jeg se på kampen - ikke pakke varer på et lager.

I den forbindelse, hva slags fotball-mor vil du si at du er/har vært? Den støttende som møter på kamper og heier uansett vær, resultat og sønns prestasjon, den uinteresserte, som er mer opptatt av foreldre-sladder og bollebaking, eller den ihugga motivatoren som skriker på spillere, dommere og som trener sønnene hjemme i hagen?
-Der har jeg nok vært en blanding av de to første. Jeg har gjort det meste som hadde med fotballen å gjøre. Men jeg må legge til at under vintersesongene kjørte jeg rundt med termodress i bilen for å kunne følge opp så mye jeg kunne. 

Imponerende engasjement. Hvis du skal fokusere på noe spesielt som fotballen har bidratt med gjennom årene, hva vil du trekke frem da? Vasking av treningstøy og kjøring satt til side.
- Fotballen var, og er jo, blitt en livsstil for oss, der engasjementet i fotballklubben (Lisleby FK) bidro med det sosiale nettverket både for oss foreldre og ungene. Vi var også med i den allsidige barneidretten, jobbet som trenere og stilte på dugnader. Det gjorde det at vi fikk ta del i enda mer av barnas oppvekst. Da fikk vi se mye glede hos barna. Og det bidro til at vi hadde kontroll på det som skjedde. Uten at det siste var det aller viktigste for meg.

Helt til slutt, er det surt at ikke én av dine sønner ble en super-stjerne som i dag tjener masse penger, slik at du får igjen for strevet og kan slutte med jobben, og nyte late dager på et mansion?
- Hehehe... Nei, nei, nei. Jeg har vært altfor realistisk til å tenke sånn. Det har bare handlet om sunnhet, opplevelser og å bidra ekstra i oppdragelsen. Lagidrett er sunt for både foreldre og ungene. Og fotballen tror jeg forresten at jeg aldri blir ferdig med. Jeg er blitt for glad i sporten til at det skjer. Selv om det er mindre treningstøy å vaske, er ikke fotballinteressen i familien blitt noe mindre. Snarere tvert i mot.

I samfunnets stadig økende fotball-fokus er det derfor viktig at vi noen ganger stopper opp og bruker et øyeblikk på å tenke på de som står bak og støtter (evt. har støttet) opp om stjernene, så vel som de som ikke kommer gjennom det trange nåløyet (som i dag spiller fotball på lavere nivåer, eller rett og slett kun elsker spillet). Fotballen inkluderer, engasjerer og aktiverer flere enn de profesjonelle spillerne og deres støtteapparat. Den dreier seg om mer enn eksperters uttalelser og journalisters vinklinger. Den er til og med større enn en gjengse supporters syn på eget lag og motstandere. I den moderne fotballens flomlys er dette lett å glemme.

Derfor, hatten av for fotball-mødrene. Hvor hadde fotballengasjementet og stjernene vært uten dem?

Kilde
Barnefotballbrosjyren 2010

Pasning i #bakrommet

Av Eivind Bisgaard Sundet

Noen tanker om gårsdagens Bakrommet på NRK.

Det blir påstått at Norge er et for lite land til at vi kan forvente oss noe av norsk fotball.

Uenig! Sveits og Uruguay er to land som er ganske like som oss i folketall. Sveits har en ungdomsrevolusjon og vunnet både EM og VM for yngre lag på 2000 tallet. Uruguay vant i sommer Copa America og tok tredje plass i sist VM. Klubbene Nacional og Penarol har også gjort det bra i Copa Libertadores. Innbyggertall i Uruguay er ca. 3 ½ millioner innbyggere. Norge har en stor likhet med Sveits og en stor fordel i forhold til Uruguay. Det er penger.

Det ble hevdet at fotballspillere i Norge hadde skyld i norske klubber økonomiske uføre.

Uenig. Vi lever i et kapitalistisk samfunn, og da tro at spillere (arbeidstakere) skal gå ned i lønn etc. når klubbledelsen ikke greier å planlegge økonomien, er rett og slett latterlig. For det er ikke snakk om helt uforutsette ting som skjer i norsk fotballøkonomi, det er dårlig økonomisk ledelse. Det er snakk om ledere som ikke greier å regne enkle regnestykker, og forutsetter inntekter de aldri får. Hadde lederne i norsk fotball hatt et edruelig forhold til penger ville aldri spillere behøvd å gå ned i lønn. Og det er faktisk mange, mange, mange spillere i Norge som har tatt lønnskutt de siste årene. At Steen Jensen og Staavi da hevder man bør lage statuer av fotballedere rundt i Norge fordi de gjør en utmerket jobb, er jo ganske spesielt. Og å hevde at norske fotballspillere ikke vet hvilke verden de lever i, fordi de streiker, er ganske latterlig det og. Det må jo være du, Staavi, som ikke vet hvilke verden de lever i. Sorry, men her bommer du på ballen.

Klubber bør bruke penger på trenere og kunnskap i yngre klasser.

Enig! Jeg tror også det er her norsk fotball har mest å hente. Men med et slik utsagn må det også sees på klubbstrukturen i Norge. Hvem skal betale for disse trenerne, hvor skal pengene komme fra? Fotballen i Norge er i dag bygd på frivillighet. Jeg tipper at redaktører, bankfolk og høyesterettsadvokater på Hosle kan har råd til å betale for sønnens fotballtrener, men det har man kanskje ikke andre steder i byen.

Det ble hevdet at vi kaster bort den motoriske gullalderen.

Delvis enig! Dette henger jo sammen med punktet over. Men det virker som om Steen Jensen og Staavi tror trenere skal komme inn og ordne alt i ungdomsfotballen. De glemmer en viktig ting, det er at mengden trening som en ung spiller har er det absolutt viktigste. Jeg tviler på Ronaldo hadde en masterutdannet trener fra NIH da han var 7-8 år gammel. Skal man bli en god fotballspiller må man trene veldig mange timer på løkka gjennom året. Trener de unge nok på løkka, så vil også motorikken utvikle seg like godt som for spillere i Brasil, Uruguay, Spania og Portugal.