Ak, gylden Tid, da jeg var ung, du kommer ei igjen, strofe 2

Skrevet av Highhill, @kristofferhogas

Jeg fikk en melding av min gode venn Torstein på torsdag, og fikk med ett en stikkende følelse av dårlig samvittighet. How could I forget?

"Jeg ser det skrives om cupfinalen på Materazzia. Bra.

Jeg ser det skrives om de to respektive lag. Bra.

Jeg ser også at det skal publiseres intervjuer etc med supportere o.l. av de respektive lag. Bra.

Det jeg ikke ser, er en hyllest av vår alles Arne. Skandale.

Jeg ser på dette som din oppgave unge Høgås. En oppgave jeg forventer du tar seriøst. Takk."

Så her sitter jeg. I skrivende stund er det en halvtime til Cupfinalen 2013 begynner. Det er min bursdag, jeg blir 27 år og jeg ønsker meg ingenting. Jeg vil gi noe, jeg vil gi en hyllest på denne dagen til han som kommenterer sin siste fotballkamp.

Han er Arne Scheie. 

Han har vært stemmen av fotball for alle som er oppvokst på 70-, 80- eller 90-tallet. Som et barn av  den gylne Drillos-generesjonen på 1990-tallet og et barn av tippekampen på NRK kl 16.00 hver lørdag, er han for meg både et symbol, og en påminnelse. Et symbol på alt som er godt med fotballen og en påminnelse om at ikke alt varer evig.

«Ventetiden er over, dette har alle forutsetninger for å bli en av de største kampene. Det er en fin dag for fotball. God fornøyelse.» 

Jeg får mental gåsehud av å høre han kommentere eller snakke om fotball. Jeg er ingen biolog, men hver gang jeg hører Arne Scheie frigjøres det endorfiner i kroppen min, det er jeg sikker på.  Jeg blir enkelt og greit litt lykkeligere. Det finnes et uendelig antall lykkelige minner knyttet til den stemmen, fra lørdagslykke hjemme med familien i barndommen, DEN kvelden i Marseille og helt til «18.5, 18.5, 19» fra Garmisch-Partenkirchen.

Arne Scheie er et monument i norsk kulturhistorie. Man kommer ikke utenom Arne når man snakker om de største idrettspersonlighetene (i utvidet forstand) i norsk historie. Hans betydning og innvirkning på norsk idrett er i min mening vel så betydningsfull som Sonja Henie, Hjalmar Andersen, Egil Olsen, Rolf Hofmo, Bjørn Dæhlie, Kjetil Andre Aamodt eller hvilken som helst annen som trekkes opp av hatten.

Etter fremveksten sosiale medier og en generasjon som ikke har vokst opp med tippekampen med Arne, har han fått kritikk. Jeg har alltid sagt og kommer alltid til å mene at for meg er han den største og jeg blir lykkelig av å høre han kommentere fotball, jeg blir oppriktig glad hver gang han er satt opp som kommentator. 

Men nå har dommeren blåst av for 90+4. Han får ikke lov å jobbe lenger.

Ingen flere «Er det straffespark??» eller «Der er Kjetil Rekdal og der er SKUDDET, har dere sett på maken? Det er 1-1 og det er et av de flotteste vakreste målene jeg har sett!» eller «han har vunnet med over 13 poeng, vi har verdensmesteren i hopp igjen. FÅR JEG KYSSE DEG, JON?»

Det er over nå. Takk, Arne Scheie.

Det er en fin dag for fotball.