Bærebjelken

Av Al-rhayar Abd Bhargansus (@reiermoll)

Dette er historien om en bærebjelke. En historie om noe som alltid stod støtt, aldri råtnet og aldri ble byttet ut. Det er historien om det som alltid var der, som aldri kom til å forsvinne og som skulle vare evig. Trodde vi.

Jeg er oppvokst på Sørlandet. Et stereotypisk sted som både skaper og oppfyller fordommer. På Sørlandet er man opptatt av stabilitet, forutsigbarhet, lavmælthet og ofte tilbes mannlige frelsere. Faderen, sønnen og den hellige ånd har alltid vært populær i sør og denne treenigheten er for mange bærebjelken de trenger for å bevege seg ut i den store, skumle, usikre og fæle verdenen. Sammen med Gud står kjernefamilien sterkt på Sørlandet. Mor og far, og et par unger. Det er slik det skal være. Vi på Sørlandet er de reaktive nordmennene. Vi er lette å sette i bås. Vi lytter når andre prater og vi avbryter aldri. Vi er høflige og konfliktsky. Vi skjuler følelsene våre så godt vi kan og ytrer oss aldri i store ord. Vi ser på Janteloven uten ironisk distanse og vi må for all del aldri gi inntrykk av at livet er noe annet enn «veldig greit». Alt dette er selvfølgelig bare tullete stereotypier. Med noe sannhet i seg.

Det er ikke alltid like lett å forstå alle disse kulturelle kodene som ung sørlending. På overflaten er Sørlandet akkurat så reaktivt som stereotypene tilsier, men oppholder du deg der i lengre perioder så innser du at det kun er på overflaten. For min del fikk jeg aldri helt taket på denne treenigheten og det førte selvfølgelig til at det er vanskelig å få innpass på en del arenaer. Ikke var jeg en del av en kjernefamilie heller, derimot var jeg et av skilsmissebarna som lærerne alltid holdt et ekstra øye med. Bærebjelkene som oftest holder oss sørlendinger oppe var ikke-eksisterende. Og alle trenger noen bærebjelker.

Et apropos som ikke ble nevnt. Jeg er ikke født på Sørlandet, men i Bergen. Jeg var 3 år og pratet flytende bergensdialekt da vi ankom Sørlandet for første gang. Den dialekten er ikke et vinnerlodd når du plasseres midt i det reaktive Sørlandet.

Sosiologien har mange teorier rundt hvordan mennesker skaper, former og finner sin identitet. Ofte søker man mot trygghet i grupper. Den største gruppen på Sørlandet er gruppen som støtter seg på den tradisjonelle treenigheten og derfra ble jeg fort utelukket. I sørlandsk målestokk ble det derfor det nest beste, fotballen. Det var som en liten lyslugget 6-7 åring jeg først ble introdusert for teologien og treenigheten som har fulgt meg siden. I 1992 så jeg lyset da jeg ble introdusert for Alex Ferguson, Eric Cantona og Manchester United.

Det var en umiddelbar konvertering. Ryggen ble snudd til Tottenham som kun var en favoritt fordi de hadde en norsk keeper i mål. Nå var det den røde treenighet som hersket. En managergud på benken, en frelser og profet på banen og alle var fylt av kjærlighet til klubben Manchester United. Fremtiden var noe ingen tenkte på, vi alle var bare fylt av glede av å oppleve spillet i nåtid. Men som de sier på Sørlandet. Hvor lenge var Adam i paradis?

Profeten vår på banen hadde begynt å tvile og agerte blant annet ved å sparke til en blasfemiker på tribunen. Det rokket uansett ikke med min tro selv etter at han ble utestengt i 8 måneder. For Cantona returnerte og viste oss alle hvorfor han hadde omvendt oss til den røde religion. Det er sjeldent en mann har så mye å si for et fotballag som Cantona hadde å si for Manchester United.

Historien har lært oss at profeter har en tendens til å forsvinne like fort som de kom. Det skjedde også med Cantona. Han gav seg rett og slett. Heldigvis kan vi ennå føle hans nærvær, og hans engasjement har smittet over på en helt ny generasjon profeter.

En ting endret seg ikke, heldigvis. Han var alltid der, Han var stabiliteten, Han var tryggheten, Han var bærebjelken som holdt alt oppe. Andre fotballklubber pusset opp og byttet ut sine trosforestillinger og bærebjelker, men Sir Alex Ferguson var alltid der og holdt laget og troen oppe. For en sørlending som etterhvert valgte å flytte fra Sørlandet og ut i den utrygge og usikre verden var det alltid en ting som aldri endret seg: Hver helg kunne man sette seg ned i sofaen og vite at Sir Alex Ferguson ville lede Manchester United ut på en gressmatte et sted i England. Og laget ville høyst sannsynlig vinne.

Spillere kom og gikk, managere kom og gikk, regjeringer kom og gikk, kjærester kom og gikk, familiemedlemmer døde og nye kom til. Sir Alex Ferguson var alltid der. Bærebjelken.

Jeg er nå inne i mitt 30 år. Mye har endret seg slik jeg husker disse årene. Det aller meste egentlig. Sir Alex Ferguson har alltid vært der. Han har vært til å stole på. Trodde vi alle.

----

8 mai i år kom beskjeden. Sir Alex Ferguson, bærebjelken, skulle byttes ut. Han ønsket ikke lengre å holde Manchester United oppe. Gud abdiserte for å overlate jobben til andre, og det verste av alt, Han ville at vi alle skulle akseptere det. Det å se Sir Alex Ferguson etter kampen mot West Bromwich var som etter enhver hellig fotballhelg. Vi var alle klar over at det var hans siste kamp, men han var jo ennå der, så sorgen var begrenset. Det er først nå det har gått opp for oss alle at bærebjelken virkelig er borte. Han er erstattet. Treenigheten har kollapset.

Det ene sikre punktet i min og mange andres tilværelse er forsvunnet. Nå er Manchester United blitt som alle andre. Stabiliteten og tryggheten har forsvunnet. Vi, de troende, kan ikke overlate alt til den allmektig som gang på gang viser at hans ord og gjerninger alltid gir oss de resultatene vi ønsker. Den ene store kjernefamilien jeg var en del av har sprukket opp den og.

Nå sitter det en potensielt ny bærebjelke og farsfigur på benken til Manchester United hver helg. En stefar som er verdens kuleste, hyggeligste og snilleste, men som uansett aldri vil kunne erstatte den allmektige far. For alle oss barn vil det ta tid å venne seg til en ny tilværelse, en ny familie og en ny bærebjelke. Innerst inne håper jeg David Moyes kan få dagens syvåringer til å tro, til å håpe og bli deres langvarige bærebjelke. Men han vil aldri kunne erstatte den allmektige bærebjelken Sir Alex Ferguson. Det har jeg sakte innsett, men det er så inderlig vanskelig å innrømme for seg selv at Han virkelig er borte.

Av og til dukker Han opp og for noen korte sekunder er alt som før. Dessverre kan bærebjelker flyttes. Han holder ikke huset, klubben og troen oppe lengre. Nå er Han bare en av 75,811 planker som til sammen danner Old Trafford. Han er uten tvil den viktigste, beste og klokeste planken av dem alle.
         
 Men han er ikke lenger bærebjelken.