Da feil mann måtte gå?

Skrevet av David Batty (gjestebloggeren, ikke den motorsykkelinteresserte eks-fotballspilleren).

Den første februar 2012 sprakk nyheten på hjemmesiden til den hvite storheten i Yorkshire: “Leeds United have today dispensed with the services of Simon Grayson and his coaching staff”. Hva gikk galt? Var det kun resultatene denne sesongen som ikke levde opp til målsetningene? Eller var det mer bak kulissene som ikke er kommet frem? De siste dagers ståhei blant Leeds-fansen kan tilsi at styreformann Ken Bates heller enn godeste Grayson burde forlatt klubben. Jeg spør derfor: Er dette nok et eksempel på manageres utsatte posisjon i fotballklubber?

I rekken av lengst sittende managere i Leeds United, havner ikke godeste Grayson øverst på lista. Ei heller nederst. Likevel er han mannen som maktet å skape et vinnerlag, og et lag å tro på, da han fikk jobben som sjef for ”The Whites” i desember 2008. Mannen han overtok for var ingen ringere enn legenden (og én av fotballens mest skallede menn) Gary McAllister, som vant seriegull som spiller med Leeds i 91/92-sesongen. Når ikke en gang Macca evnet å skape et vinnerlag som kunne rykke opp fra sub-Wankership, hvem burde overlates til det ærefulle oppdraget? Fakkelen ble overlatt til Grayson (1969-), med managererfaring fra Blackpool.

Før denne ansettelsen var dog ikke Grayson et ubeskrevet blad i Leeds-systemet. Han startet faktisk sin aktive fotballkarriere i Yorkshire. I ungdomsårene gikk han gradene for Leeds’ ungdoms- og reservelag (1984-88), før han debuterte på seniornivå. Mannen var faktisk Leeds-spiller det året seriegullet ble innkassert, men fikk (så vidt undertegnede kunne finne ut) ingen tellende kamper det året. Han forlot derfor klubben til fordel for Leicester før 92/93-sesongen. Man kan derfor si at Grayson er en lokal mann som fikk drømmejobben.

Grayson er ikke av de mest karismatiske og underholdende sjefene Leeds har hatt ved roret. De tre årene han satt som sjef er derfor ikke preget av særlig uro og strid innad i klubben. Mange vil nok hevde at periodene med Donald George Revie (1961-74), Brian Clough (44 dager i 1974), Howard Wilkinson (1988-1996) og kanskje også David O’Leary (1998-2002) inneholdt flere lattervekkende pressekonferanser og lite flatterende mediesaker (sett fra en Leeds-supporters synsvinkel). Kanskje bør særlig lojale Revies periode fremheves i så henseende, med The Dons konstante forsvar av ”skitne triks”-Leeds. Han ville nemlig ikke lytte til kritikken som haglet fra hele England om oppførselen til Billy Bremner og hans menn på banen. I tillegg er det vanskelig å komme unna tiden med kontroversene rundt Leeds’ nedrykk i 2004 og spillerskandalene tidligere, med Lee Bowyer og Jonathan Woodgate i spissen. Da var publisiteten rundt klubben mildt sagt negativ. En sindig mann fra Ripon burde vel være akkurat det klubben trengte?

Mannen har etter mitt syn stått for stabilitet og positivitet for de hvitkledde. Riktignok har han både kjøpt og solgt spillere i relativt stor målestokk over tre år, men han har også løftet klubben et skritt nærmere der den hører hjemme – til Wankership. Nå gjenstår kun det siste trappetrinnet. I tillegg har han fått frem og gitt nye, spennende Peacock-talenter som Tom Lees og Aiden White tillitt. I en nedgangsperiode preget av hyppige managerbytter og lite skikkede sjefer fra 2004 til 2008, var Grayson faktisk mannen som brakte håp til Elland Road igjen. Han skapte entusiasme og en spillestil det luktet mål av (begge veier), og det var sjeldent verken kjedelig eller deprimerende å se Leeds spille igjen. Til forskjell fra årene før klarte Grayson å vinne flere kamper på rad og skape et lag å regne med i opprykkskampen, også i numbertwoship.

Krass kritikk av en manager hører naturlig nok med – også for Grayson. Den gjengse Leeds-supporter kan nok bifalle at både den dårlige defensive rekorden og de mange utskiftningene i spillerstallen, da særlig med salgene/slipp av nøkkelspillere som Bradley Johnson, Neil Kilkenny og kaptein Jonny Howson, samt et ukjent antall lånesigneringer som ikke slår til, tilsier et pass som bør skrives på. Likevel sitter undertegnede igjen med en sur smak i munnen. Styreformann Ken Bates hevet målsetningen til denne sesongen (opprykk som ett av to lag), men har nektet å investere de pengene som trengs til dette. Under mottoet ”Club first – team second”, har Grayson måttet vri og vende på hver eneste overgangspenny i forsøk på å nå de urealistiske målsetningene og for å unngå jobbmist i en klubb han har uttalt at han elsker. Manageren har etter Bates’ sigende fått fritt spillerom til å håndtere lønninger, men strukket strikken litt vel langt (i følge Bates selv) i forsøk på å gi enhver Leeds-supporter det han/hun fortjener. Når dyrkjøpte bosman-spillere ikke slår til, målene renner inn bak, pengene forsvinner ut og målsetningene ikke nås: Er det ikke fortjent at Grayson måtte gå?

I dette tilfellet mener jeg fotballen igjen viser sitt brutale ansikt. Manageren (tilsynelatende perfekt for Leeds United på flere måter) synes å bli nok et offer for styrets/styreformannes giljotin når resultatene uteblir. Dersom Bates blir, er jeg villig til å sette penger på at dette ikke blir sistemann med manageransvaret som forsvinner ut dørene på treningsanlegget Thorp Arch før Premier League-målet er nådd. Hadde Grayson fått rettferdige betingelser som svarte til klubbens ambisjoner, kunne jeg sagt meg enig i Leeds-styrets beslutning. Men ikke når mannen på toppen av kransekaka ikke tar sin del av ansvaret. Etter min mening burde ansvaret vært delt mellom styret, manager og spillere – og når klubben ikke leverer, bør styret som ansetter manageren forsvinne. Men slik er ikke livet i fotballen. Nå gjenstår det bare å se om det er midlertidige Neil Redfearn, kromtappen Billy Davies eller tidligere QPR-sjef Neil Warnock som overtar Graysons arv. Jeg setter Bates’ overgangsbudsjett på sistnevnte og takker Grayson for engasjementet.


Kilder: Wikipedia.org, leedsunited.com, yorkshireeveningpost.co.uk