Makedonia-Norge (tiden leger alle sår)

Endelig er det tid for landslagsfotball som teller, med Drillo på benken. Jeg kjenner spenningen sitre i kroppen. Har selv gått over i sommermodus som betyr mye kulturell jobbing utenfor fotballen, men har fått med meg at Knudsen er antatt keeper fra start. Hva skjedde med konseptet å spille en omgang hver? Jeg syns vi skal innføre smågutt-regler på landslaget også i lys av keepersituasjonen. De er like gode (kanskje like dårlige), da må de få spille like mye. Eller hva med å gi norsk pass til Beau Molenaar?

Landslaget er et kult fenomen. Etter en dårlig landskamp blir man sint og såret over at de som faktisk får lov til å spille med flagget på brystet ikke klarer å prestere. Man blir lei seg over at vi sliter med the likes of Finland, Skottland, Lativa etc. Man banner og sverter over at vi ikke har noen gode keepere eller spisser som kan score på opplagte sjanser.

Men landskamper kommer jo kun et par ganger i året, så når den neste kampen er et faktum, blir det som å møte en gammel flamme igjen etter at bruddet har leget seg. Tankene går tilbake til de gode tidene og hukommelsen selekterer ut de gode opplevelsene. Vi hadde det da fint sammen, tross alt. Det var et godt forhold, vi bare vokste fra hverandre. Så får man blikk-kontakt og gamle følelser vekkes til livet igjen. Gamst spiller tross alt i Blackburn, han kan da ikke være så dårlig. Carew skal endelig vise hvor god han egentlig er. Riise skal for en gangs skyld blåse et frispark i korset. Jon Knudsen er faen meg bedre enn folk tror, og det skal han bevise nå!

Denne gangen har Norge også et trumfkort på hånden. The Mad Professor! Vi skal legge oss lavt borte mot Makedonia, kontre inn 0-1 og ri på ledelsen. Fucking fab! I love it! Winsnes, som har fått litt pes på Materazzia tidligere blir MoM, fordi slikt kan Egil forutse. Gamst blir ikke byttet ut fordi han skal score i det 87. minutt. Det er jo klart.

Et døgn igjen til vi tar første steg mot Sør-Afrika. Jeg gleder meg!