Jeg kan ikke svare på hvorfor lidenskapen for akkurat fotball fant plass i en ung og påvirkelig sør/nordlending en gang sent på åttitallet. Men den etablerte seg på den tiden da "Ball"-gensere og brune skolesekker skrevet på med sort tusj var de bærende elementene i min lille virkelighet. Og jeg kan ikke svare på hvorfor det ble akkurat Liverpool på meg, men det kan ha noe med å gjøre at min far, dog moderat, var Liverpoolfan og at jeg hadde arvet to røde silkeskjerf med tema fra Europacupfinalen fra 1977 av min tante.
Vi hadde selvfølgelig tippekampen, men et av de første visuelle minnene jeg har er fra TVNorge som viste høydepunktene fra Engelsk 1. Divisjon klokken 21.30 (eller var det 22.30?) hver tirsdag, entusiastisk kommentert av Thor Rune Haugen, eller "Haugen i bua" som vi i Casino-generasjonen fortsatt omtaler han som. Det var et frispark av John Barnes, limt i korset fra 20 meter. Og Haugen vet å bygge det opp. "Her kommer selve rosinen i pølsa!". Min fetter og jeg reproduserte dette uttrykket hver gang vi løsnet et skudd på banen bak huset i flere år etterpå. En annen ting jeg husker godt var den gangen Nigel Clough tok straffe som ble reddet (og holdt!) av John Lukic, men han måtte ta den om igjen fordi dommeren mente at Lukic hadde beveget seg for tidlig. Den andre straffen blåste Clough 10 meter over. Og selv om jeg var Liverpoolfan skulle jeg være John Lukic neste gang jeg måtte stå i mål på løkka. Jeg husker grafikken som om det var i går. England var en grønn øy, byene var markert med hver sin fotball og man forflyttet seg fra bane til bane med enkel zoom-inn-zoom-ut. Vi satt målløse i stua og elsket hvert sekund av den halvtimen med engelsk fotball.
Det var liksom mer eksklusivt da. Før vi hadde fotball på alle kanaler og i alle nettmedier, til alle døgnets tider. Vi fikk ikke mål i reprise 70 ganger i dusinvis av sportssendinger eller kunne se alt på nettet når vi ville. Vi måtte bare be mamma pent om utvidelse av leggetiden hver tirsdag kveld, for å se kongesveisen til Bryan Gunn på Carrow Road, frisparkene til John Barnes på Anfield og strafferedningene til John Lukic på Highbury.
Den ekstreme fotballeksponeringen gjør meg blasert. For eksempel så gjør det at jeg ikke husker hvem som spilte finale i fa-cupen i fjor. Det blir for mye fotball rett og slett (men jeg ville ikke vært foruten likevel).
SvarSlettnei, det er helt klart vanskelig å ta stilling til. Effekten er at man husker bedre ting man har lest skjedde for 20 år siden enn det som skjedde i fjor.
SvarSlett