Landslag, nederlag og sitteunderlag

Av Jimmy Hoffa

Jeg tror det var kaldere vær før i tida. Nå skal ikke dette bli noen blogg om klimaendringer, men når man bikka september tidlig på 90-tallet var det godt å ha et sitteunderlag å plante rompa på når man skulle på landskamp på Ullevål. Det samme sitteunderlaget måtte man til stadighet plukke opp fra under stolen, fordi vi reiste oss oftere på Ullevål på 90-tallet. Grunnen til det er enkel: Det var mer å juble for. Flere mål som ble scora. Større nasjoner som ble slått. En naturlig konsekvens av det er at man reiser seg oftere for å juble. Det er lite å juble for på Ullevål nå. Det presteres hverken på eller utenfor banen, og det er stadig færre som tar turen til landskamparenaen for å oppleve landslaget. Nederlag på nederlag. Nå håper vi å karre til oss poeng borte mot Bulgaria, før vi sannsynligvis får pryl av Modric og co mot Kroatia på søndag. På litt over 20 år har vi gått fra Drillo med pælene til Høgmo med diktanalysene. Da synes jeg det er på sin plass å mimre litt. Ta en nostalgisk tur tilbake til 90-tallet. Mer spesifikt tilbake til tida før VM i USA i 1994. Det var da jeg ble fotballidiot. Jeg hadde Norge-skjerf og Norge-sixpence. Min første fotballkamp fra tribuneplass var nemlig ingen klubbkamp. Det var Drillos debut som landslagstrener. Det var Norge-Kamerun på Bislett Stadion.

Jeg husker ikke så mye fra selve kampen, må jeg innrømme, annet enn at vi vant 6-1. Og så husker jeg benkene av tre på Bislett Stadion. Sitteunderlaget bidro til å gjøre opplevelsen litt bedre den oktoberkvelden. Gjennom EM-kvalifiseringa frem til 92 så jeg oss tape for Sovjet og slå Italia 2-1 på Ullevål. Vi satt høyt oppe i VG-svingen - pappa, onkel, en kompis og meg - da Bohinen slo tunnel på Franco Baresi. Det blei ikke EM-billett etter den kvaliken, men det var et tegn på at noe større var i emning.

I kvalikgruppa til VM i USA blei vi trukket sammen med Nederland og England. Jeg hadde så vidt begynt å oppdage engelsk fotball, og det var egentlig først noen år etter den VM-kvaliken at jeg virkelig forstod hvilken prestasjon det var å slå disse storhetene på Ullevål. Nå kan man ikke snakke om denne VM-kvaliken uten å snakke om hvordan stemninga var på Ullevål på den tida. Begynn her:



Se, lytt og føl på gåsehuden. Bølgen gikk gang på gang. Det var ikke rart vi vant på Ullevål med det trøkket der i ryggen! Så kan du trykke deg videre til videoer med hjemmekampen mot England, bortekampene mot Nederland og England og Fjørtoft-finta i Poznan, da vi endelig blei klar for VM og folk dansa i gatene i Oslo.

VHS-kassetten med høydepunktene fra den VM-kvaliken blei spola tilbake mange ganger i løpet av 90-tallet. Ofte husker jeg kommenteringa til Scheie bedre enn bildene;

　　　　«Fin ball i returrommet. Der er Rekdal, og der er SKUDDET! HAR DERE SETT PÅ MAKEN!». 　　　　

　　　　«Har med seg Bohinen inn i feltet, og LARS SKYTER I MÅL, HAN SKYTER I MÅL DERE!». 　　　　

Eller den som sitter best hos undertegnede;
　　　　«DET ER GOAL! HAR DERE SETT MAKEN! GØRAN SØRLOTH SCORER FOR NORGE!». 　　　　

Jeg satt der nede på langsida sammen med pappa, og Sørloth kom i full fart mot oss før han bråstoppet og hyttet neven foran seg! Det er brent fast på netthinna. Vi slo Koeman, Blind, Van Basten og Bergkamp på Ullevål. Det kan hende at det var akkurat i det øyeblikket jeg blei fotballidiot!

Såpass idiot at jeg fortsatt, gang på gang, møter opp på Ullevål for å se landslaget spille, uansett motstander, og med et ørlite håp om at jeg skal måtte plukke opp sitteunderlaget fra under stolen såpass mange ganger at Norge blir å se i Frankrike 2016. Vi ses på Ullevål på søndag. Jeg er han med den utslitte Norge-sixpensen.