Ferdaminne fra Skien

Av Giorgios Christoforos (@fjalz)

Skagerak Arena. Navnet irriterer meg. Skagerrak er et hav. Hadde dette vært i Kristiansand hadde det gitt mening, men her? I Skien? Nei, det funker ikke. Jeg vet ærlig talt ikke hva Skagerak driver med engang. Er det regnskap? Energi? Privatskole? IT-løsninger for såkalte ”moderne bedrifter”? Jeg vet ikke. Jeg gidder ikke google det heller. Jeg satt meg heller i bilen og kjørte dit for temmelig nøyaktig seks måneder siden, for å se Stabæk spille borte mot Odd.

Jeg ankom tidsnok til både å ta ut penger til den unge mannen som administrerte parkeringslogistikk og -inntekter. ”Hvor mye koster det?”, spør jeg på finfin bærumsdialekt. ”Førr”, svarer gutten. ”Jeg har bare kort”, sier jeg. ”Du kæn tå ut pengær i Svindal-kiosken”. Svindal. Larsen. Grøss. Lenge siden jeg har tenkt på ham, gitt. Han som stakk fra klubben uten å legge igjen ei krone. Ikke det at jeg egentlig bryr meg så mye, men dette gir litt grøsninger. Skagerak Ar… Jeg mener Falkum, som det jo het da alt sto bra til her i landet, har liksom ikke vært noe kosested for Stabæk. Noen seire har vi jo, men mye tap. Og når folk da plutselig begynner å snakke om Svindal, ja, da kjenner jeg at jeg blir litt uvel, litt nervøs og rastløs. Etter å ha betalt den unge håpefulle (tækkskærruhå for pengane!) begir jeg meg bort på et gatekjøkken som ligger ”rett bort ved svingen der”. (Svingen er et kryss, journ. anm.). Gatekjøkkenet er tydeligvis en del av den nasjonale gatekjøkkenkjeden ”Kysten rundt”, og jeg begynner å lure på om det er noe alvorlig galt med geografikunnskapene i regionen. Skien ligger da vitterlig ikke ved kysten! Det er andre gang på kort tid at Skien har prøvd å være en kystby, men Falkum er a… faktum er at det ligger i enden av en elv. Skienselva. (Ikke Porsgrunnselva, elva renner nedover, journ. anm. Dette er visstnok en vesentlig del av knivingen mellom Porsgrunn og Skien. Nok om det.) Jeg forbanner kystkomplekset og gyver løs på den helt ordinære burgeren. Hun som sitter ved siden av meg sier at en god burger er den eneste gleden hun har i livet, og denne var ikke en gang god. Jeg blir dyster. Først Skagerak, så Svindal, så kysten og nå dette? Dette bærer bud om en tøff dag. Jeg blir nervøs igjen.

Vakten ved stadioninngangen ser det i øynene mine. Han ser jeg svetter. Han tror det er fordi jeg har proppet hele systemet fullt av bengalske lys og at jeg skal rett inn på dassen for å hente det ut. Han vet ikke at det er på grunn av Skagerak, Svindal, kysten, burger, Stabæk og Falkum. Jeg vurderer et øyeblikk å gi ham de stikkordene så han kan forstå hvorfor jeg er nervøs. Men jeg lar være. Vel innenfor føler jeg lettelse. Turens mål er på sett og vis oppnådd. Jeg har kjørt, parkert, betalt, spist og kommet meg inn. Nå gjenstår bare å kjøpe kaffe og finne seg en plass. ”Hvor mye koster kaffen?”, spør jeg. ”Træddvø”, svarer en ny ung mann. Eller er det han samme? Jeg vet ikke. De ser like ut alle sammen. Jeg tenker et sekund at det er svaret på Odds vellykkede talentsatsing- alle er like, så det er bare å ta en her og en der og så er de bare gode uansett. Dette er selvsagt tøv, men jeg hadde på dette tidspunktet begynt å gå i alvorlig nervøsitetstranse. Bare et kvarter til kamp. Og kaffen, hva skal man si om kaffen? Dette må være nytt lavmål. Koppen er mindre enn jeg noen gang før har fått på en stadion, og Odd er attpåtil sponsa av den drittkaffen. (Ali, journ. anm.) Grusomt. Og jeg blir enda mer nervøs.

Ikke lenge etter jeg har satt meg skrikes det ut over anlegget: ”Jå, da kæn alle barna løpe ner te indre båne og leike med Brodd”. Mer familievennlig blir det ikke. Alle barna skal altså leke med den store bien. Jeg blir rørt og feller en tåre. Det er så uendelig fint med barn på fotballkamp. På denne dagen var det 8000 tilskuere og masse barn. DET er god oppdragelse, det. Opptrinnet skiller seg merkbart fra et liknende innslag jeg var vitne til sist jeg var her. Det ble da spilt en sang over anlegget og en veldig kul kis skulle være forsanger. Trådløs mikrofon hadde han fått og greier og greier. ”Hvem er laget som speller der i svart og hvitt? Det er Odd, det er laget i hjertet mitt”, sang han, men ikke så mange fra publikum, noe som gjorde at den kule gutten skrek ”SYNG MED DA FOR HÆLLVETTE!” så høyt han kunne inn i mikken. Det hjalp ikke på annet enn at jeg for alltid vil huske det refrenget.

Når lagene endelig entrer banen kommer det en sang over anlegget som står til resten av opptrinnene. Som sagt, det er ikke første gang jeg opplever det. Forresten, jeg synes det er utrolig at det går an å kjøre så mye diskant i de høyttalerne. Jeg måtte holde meg for ørene hver gang det skulle sies noe, og det var ikke reint lite, for RBK slo Haugesund med pene sifre den dagen. Nuvel. Pauseunderholdningen er ikke det helt store i Skien. Jeg satt og tenkte at ”Telemarksmodellen kommer sannelig med bismak”, når han fyren fra Ali kaffe begynte å kaste et eller annet opp på tribunen samtidig som den stygge Ali kaffe-sangen runget over anlegget som på dette tidspunktet hadde fått, om mulig, enda mer diskant: ”Ali, Ali, Ali bliru gla ´i.” Grøss.

Stabæk taper 2-0 denne dagen og dermed er det bare å sette seg i kø på vei hjem. Falkum er fortsatt et boligfelt, selv om det ligger en stadion der. Derfor er det mye kø. I stedet for å forbanne den ansvarlige for infrastrukturen, tenker jeg på reklameskiltet som lyste imot meg i sluttminuttene som sa: ”Alle spiser softis på Auton (sic.) i Siljan etter kampen”, og jeg funderer på om de som betalte titusener av kroner muligens hadde røyka noe sterkt den dagen de skrev mail til sponsoransvarlig i Odd. Softis? Det er jo nesten minusgrader! Og hvorfor i all verden skulle jeg, eventuelt alle, dra om Siljan? Riktignok har den brua detti ner (grenlandsk aksent), men jeg drar da ikke om Siljan for å komme hjem! Jeg skal jo uansett sørover, så utsagnet er jo fullstendig feil. Tror de virkelig at de vil øke omsetningen med dette? Jo da, de kan de lene seg på postmodernismens språklige vending og si at ordene skaper virkeligheten, men ærlig talt! Det vil kreve mer enn som så for å få folk til å kjøre en halvtime over fjellet for å spise softis i regnet etter å ha sittet 40 minutter i kø en søndag kveld.