Av David Batty
Etter siste kvalifisering hadde jeg lovet meg selv å ikke bli begeistret eller glede meg til en landskamp igjen. I dag slo det imidlertid feil.
På vei til stadion med t-banen ble jeg sittende å høre på noen unge gutters entusiasme knyttet til det norske laguttaket og kampen: "Ødegaard spiller!" "Søderlund scorer, jeg lover!" "Hvor mye vinner vi?!" Dermed var jeg solgt. Jeg var ikke nervøs, ei heller ivrig. Men jeg merket en voksende glede over å gå på landskamp igjen, og sa til meg selv at hjemme mot Aserbajdsjan må det jo bli noe som likner underholdning. I hvert fall så man for seg tre-fire scoringer. Og Ødegaard var jo god.
Én ting slo til. Ødegaard var god. I alle fall 20 min. Da var Norge også gode. Men stanga sto i veien for Hovland, mens Dio så bare spennende ut. Resten av kampen var ei smørje. En begredelig fotballkamp. Mangel på ferdigheter og taktiske evner, samt det som liknet mangel på vilje. Nordtveit var saltstøtte. Johansen hadde slått av bryteren. Ciljan var svimmel og Høgmo tiltaksløs.
Landslaget sviktet altså igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar