Materazzias bloggdokumentar: Bill. Mrk. Vestlandsklubb søker storebror

Materazzia tar norsk fotball på alvor. Derfor har vi valgt å teste ut et nytt konsept, bloggdokumentaren. 

De neste dagene vil Materazzia lage sin helt spesielle oppkjøring til fredagens kamp mellom VIF og Haugesund på Ullevål Stadion. Vi har funnet to gode venner. Den ene er fra Østlandet, mens den andre er fra Vestlandet. Den ene heier på Vålerenga, den andre heier på Haugesund. 364 dager i året er de gode venner, men på fredag tar vennskapet slutt noen timer. Materazzia tenker å være flue på veggen før, under og etter kampen på Ullevål for å presentere fotballen fra den siden som alltid har vært den viktigste, fansen sin side.

Les også episode 1 om Vålerenga. 

Episode 2: 

Bill. Mrk. Vestlandsklubb søker storebror

Jeg er en 31 år gammel gutt fra Tysvær utenfor Haugesund som har bodd de siste elleve årene i Bergen og Oslo.

Elitefotballen i Haugesund var ikke mye å skryte av på begynnelsen av 90-tallet. Byens tre klubber, Djerv, Haugar og Vard var langt fra noen topplag. Våre fedre kunne fortelle om cupfinale for både Haugar og Vard, og at Kevin Keegan en gang spilte for Hamburger SV på Haugesund stadion (treningskamp, Vard tapte 2-5). Men det var lenge siden. Når vi møttes på grusbanen etter skoletid var det spillere fra England eller Italia vi prøvde å etterlikne. I lokalfotballen var det dårlig med helter, men det skulle endre seg.

Etter mye om og men bestemte to av tre klubber i 1993 for å samle seg om en felles toppfotballsatsing. A-lagene til Djerv og Haugar ble til FK Haugesund. Etter noen år med klubbygging ble det opprykk til Eliteserien i 1996. Stadion var fullpakket av folk da den avgjørende opprykkskampen ble spilt mot Sogndal i september. Spør du en haugalending om han var på «Sogndalkampen», vil de fleste umiddelbart tenke på denne lørdagen for snart 19 år siden.

Året etter ventet eliteserien. Sambafotball på stadion. Bala Garba-show. For oss ble det fast rutine å ta bussen til byen på søndag ettermiddag. Vi fulgte strømmen av folk fra rutebilstasjonen på Flotmyr og inn porten borte på stadion. Der fant vi vår plass på øverst på ståtribunen, rett bak supporterklubben Maakeberget. Med Conny Carlson som trener og en god blanding av lokale helter (Per Andreas Haftorsen, Asbjørn Helgeland, Jostein Grindhaug) og importerte stjerner (Bala Garba, Anders Blomquist, Magnus Samuelsson  - for å nevne noen) var dette alltid ukens høydepunkt. Det ble ikke alltid tre poeng, langt der ifra. Men plutselig var Norges beste fotballag fast inventar på stadion. FKH var på Fotballextra hver uke. For oss som aldri hadde opplevd eliteseriefotball i hjembyen var dette stort.  

To år i Tippeligaen ble avbrutt av en sesong i 1. divisjon, før det ble nok et nedrykk fra eliteserien. Kanskje ikke akkurat så mye å skryte av, men for oss var det mer enn nok til å skape en livslang lidenskap for klubben.

Årene etter Eliteserieeventyret ble tøffe. Dårlig økonomi og manglende kvalitet i spillerstallen gjorde at laget forble i 1. divisjon. I 2005 måtte man at på til ta den tunge turen ned i 2. divisjon. En stund så det mørkt ut. Heldigvis tok man de riktige valgene da det gjaldt. I stedet for å lene seg på rike onkler og høytlønnede trenere utenfra gikk klubben tilbake til røttene. Jostein Grindhaug ble trener, Asbjørn Helgeland sportsjef. Nøkternhet og hardt arbeid lå til grunn når laget igjen reiste seg. Det ble cupfinale, det ble opprykk, det ble stabil tilhørighet i Eliteserien, og det ble Europacup (!) på (en renovert) Haugesund Stadion.

På 90-tallet likte FKH-supporterne å kalle laget sitt Vestlandets stolthet, selvfølgelig med en stor dose ironi. Viking og Brann var av en helt annen klasse. Men de siste årene har dette sakte men sikkert endret seg. Viking skuffer år etter år, og Brann, vel..

Vi har erobret Vestlandet. Nå står hovedstaden for tur. I morgen er vi klar til å sette dere der inni Oslo på plass. Me e kvite og blå – heia FKH!

Kong Keegan