Jeg resignerer

Av David Batty

I en årrekke har jeg vært en svoren tilhenger av The Pride of Yorkshire, Leeds United. Misforstå meg rett. Min far klarte å frelse meg midt på nittitallet (etter flere år i villrede). Med blant annet rødhåret til David Hopkin, taklingene til David Batty og volleyene til Tony Yeboah, var jeg enkel å overtale.

I dag (31.01.2014), på det som skal være en fotballsupporters julaften, er jeg i ferd med å resignere.

Jeg har vært med på opptakten til Champions League-suksessen i 2001. Jeg har vært med på kjøp av stjernespillere. Jeg har vært med på budsjettsprekk og gullfisken(e) til Peter Ridsdale. Jeg har vært med på å redde plassen i Premier League i så å si siste serierunde. Jeg har vært med på salg av stjernespillere. Jeg har vært med nedrykk til Championship. Jeg har vært med på tap i en playoff-finale. Jeg har vært med på nedrykk til League One. Jeg har vær med på minus 15, og jeg har vært med på opprykk til Championship. 

Jeg har stolt på Wilkinson og Graham. Jeg har virkelig hatt trua på David O’Leary. Jeg har vært skeptisk til Venables og Reid, mens jeg trodde Eddie Gray skulle snu kjerringa. Jeg synes ikke Kevin Blackwell var så ille, og jeg visste at John Carver og David Geddis ikke var klare. Jeg mener fortsatt at Dennis Wise er en klovn. Gwyn Williams fikk bare én kamp, så han vil jeg ikke mene noe om. Jeg trodde på Gary McAllister. Jeg skjønte at Simon Grayson mente det godt, og jeg håpet at Neil Redfearn skulle få jobben. Jeg var blendet av Neil Warnocks statistikk, og Brian McDermott vokste på meg.

Jeg orker ikke lenger tenke på Peter Ridsdale. Jeg avskydde og syntes det var flaut med administrasjon. Jeg trodde Ken Bates kunne drive en klubb, og jeg ble overbevist om at GFH ville det beste for klubben.

Leeds ser ut til å bli solgt til italienske Massimo Cellino etter en langdryg affære. Hans vardøger sparket den vel ansette og ærlige McDermott og sørget for at to store nøkkelsponsorer tilsynelatende takket for seg. Cellino skal visst være en trener-hai og eksperter advarer mot ham. Han ansatter mest sannsynlig den umeritterte Gianluca Festa (ja, han fra M'boro bl a). Mitt håp om opprykk og om en sunn klubbdrift, i en klubb man kan like og relatere seg til, henger i en tynn tråd.

Det ligger kanskje i en rolle som supporter at du skal håpe og ønske? Men nå vet jeg ærlig talt ikke hvor mye mer fight jeg har i meg. En venn av meg pleier å si at fotball er kjærlighet. I øyeblikket opplever jeg i så fall den vondeste kjærlighetssorg. Hvorfor alltid Leeds liksom?

Jeg resignerer.