Av: Andy Dia (@arsandbu)
Vinterpausen råder fortsatt i Bundesliga, og stort sett alt er som det skal være i Tysklands øverste divisjon. Selvsagt. Det er tross alt Tyskland det er snakk om. Ordnung muss sein.
Bayern-lokomotivet kommer til å cruise inn til tittelen, og har også kjøpt sin argeste konkurrents kanskje aller beste spiller i Borussia Dortmunds Robert Lewandowski; Leverkusen og Dortmund halser etter for alt de er verdt; Schalke, Wolfsburg og Mönchengladbach ser ut til å kjempe om den siste Champions League-plassen; og Braunschweig ligger sist på tabellen. Men mest selvfølgelig av alt: Bundesliga-tittelen havner ikke i Berlin denne sesongen heller.
Rik på historie, sultet på suksess. Fortellingen om Europas dårligste fotballhovedstad
Inneværende sesong
Berlin er en stor by med en svært mangefasettert
innbyggermasse, så å påstå at ingen berlinere sommeren 2013 trodde at Hertha
Berlin kom til å vinne Bundesliga-tittelen denne sesongen vil være for store
ord å ta i sin munn. Men ingen med en viss innsikt i fotballens verden og/eller
med et snev av realisme i sitt sinn ville tippet Hertha på toppen av
Bundesliga-tabellen når vi skriver 10. mai 2014. Hertha Berlin har rett og slett
ikke et lag som er godt nok til å kunne hamle opp med de aller beste i Tyskland
over 34 kamper.
Ser man isolert på inneværende sesong er dette verken noe
problem for klubben eller byen, eller noen overraskelse. 'Die Alte Dame' rykket
opp fra 2. Bundesliga i vår, og ligger i skrivende stund på en sjetteplass på
tabellen med 28 poeng på 17 kamper - noe som er meget bra etter halvspilt serie
situasjonen tatt i betraktning. Hovedstadsklubben slo sågar Borussia Dortmund
2-1 på bortebane i siste kamp før jul, og klubbens stjernespiss Adrian Ramos er
toppscorer i Bundesliga. På nivået under, i 2. Bundesliga, leverer også Union Berlin en fin sesong, og ligger i skrivende stund på en 5. plass på tabellen - fire poeng bak opprykksplass.
Det som imidlertid er et problem for Berlin som fotballby -
og som rettferdiggjør påstastanden at det mest selvfølgelige denne sesongen er
at Bundesliga-tittelen ikke havner i Berlin - er at ingen Berlin-lag har
vunnet en tittel av betydning på over 80 år.
Berlin, hovedstad og dobbelt så stor som Tysklands nest største by, er kort og godt en
ubrukelig fotballby.
Østtysk suksess med bismak
Før man går videre på disseksjonen av Berlin som fotballby
er det imidlertid på sin plass å nevne Dynamo Berlin og Vorwärts Berlin, og
disse lagenes suksess i den østtyske Oberliga i årene Tyskland og Berlin var delt. Øst-Tyskland hadde sin egen nasjonale serie i årene 1949-1991, og i denne perioden var Berlin alt annet enn en ubrukelig fotballby. Vorwärts Berlin
vant seriemesterskapet i DDR fem ganger mellom 1958 og 1966, mens Dynamo Berlin
vant hele ti sesonger på rad mellom 1979 og 1988. Det er imidlertid et par faktorer som gjør at disse titlene
ikke lenger har den helt store prestisjen når vi ser tilbake på dem i 2014.
Den
første er at den øst-tyske fotballen var langt svakere enn den vest-tyske både
på klubb- og landslagsnivå - et seriemesterskap i Øst-Tyskland krevde kort og
godt ikke den samme kvaliteten som et seriemesterskap i Vest-Tyskland krevde. Man fikk et godt bilde på hvordan nivået og forholdene i gamle Oberliga er sett på av tyske fotballmyndigheter i forbindelse med innføringen av mesterskapsstjerner over klubblogoene i 2004. Det tyske fotballforbundet (DFB) bestemte at klubber som hadde vunnet tre ligamesterskap kunne spille med én stjerne over logoen, fem mesterskap ga rett til to, ti mesterskap ga rett til tre og tjue ligatitler ga rett til å mønstre hele fire stjerner over logoen. Dette gjaldt imidlertid kun for titler vunnet i Bundesliga (siden opprettelsen i 1963), og ikke for østtyske titler. Dynamo Berlin henvendte seg til DFB for å få rett til å spille med tre stjerner over logoen, og da de ikke fikk noe svar fra fotballforbundet tok de saken i egne hender og la selv til de tre stjernene over klubblogoen. Forbundet ga til slutt etter for presset, og tillot i 2005 alle tidligere mestere - både fra øst og vest og fra perioden før Bundesliga ble opprettet (1903-1963) - å ha én stjerne over logoen, med antallet titler inngravert i stjernen.
Den andre faktoren er imidlertid mørkere og - i hvert fall
for Dynamos del - langt mer ødeleggende for disse seriemesterskapenes ettermæle
enn den kvalitetsmessige forskjellen mellom øst og vest: Fotballen i
Øst-Tyskland var i stor grad preget av politiske krefter, og støtte fra politi,
etterretningstjeneste og styresmakter var den beste suksessgarantien man kunne
ha. Denne politiske innflytelsen i
idretten var noe begge de nevnte Øst-Berlin-lagene høstet fruktene av - om enn på noe forskjellig
måte.
For Vorwärts Berlins del er historien på mange måter
relativt uskyldig, i hvert fall sammenliknet med Dynamos. Klubben var opprinnelig et hær- og politilag tilhørende i
Leipzig, men i 1953 og 1954 - etter at mange av de gode fotballspillerne i
Berlin hadde flyttet til de vestlige sonene av byen - ble Vorwärts Leipzig og flere av klubbens
spillere gradvis omplassert til Berlin av styresmaktene fordi de mente det var
uholdbart at Øst-Berlin ikke kunne stille med et topplag i den øverste
divisjonen. I Berlin fikk den omplasserte klubben fart på sakene, og vant ligaen fem ganger i løpet av ni år.
I likhet med Vorvärts Berlin var også Dynamo Berlin langt på vei et
resultat av en statlig omplassering. I 1954 ble spillerne på Dynamo Dresden tvunget til Berlin - også dette som et middel for å heve kvaliteten på hovedstadsfotballen. Dynamo Dresden var resultatet av at elleve klubber med tilknytning til politiet i 1950 ble slått sammen til én klubb, og den nye klubben fikk opprinnelig navnet SG Deutsche Volkspolizei Dresden, før den endret navn til Dynamo Dresden våren 1953. Klubben hadde vunnet ligaen i 1953, og kommuniststyret i Berlin anså den som en perfekt kilde for gode og regimevennlige spillere som kunne hentes til Berlin. Dynamo Berlin, som
hadde blitt stiftet året før, nøt godt av de nye kreftene, og rykket opp til
øverste nivå i 1957. Dynamo Dresden på sin side var robbet for spillere, og samme år som Dynamo Berlin rykket opp til Oberliga, befant seriemesterne fra 1953 seg nede på fjerde nivå.
Tvangsflyttingen av spillere er imidlertid ikke Dynamo Berlins eneste skamplett, og den var heller ikke direkte avgjørende for klubbens senere suksess. Klubben rykket ned igjen etter det første
opprykket, og Dynamo Dresden-spillerne hadde forlengst lagt opp da ligatitlene ble vunnet på 70- og 80-tallet. Avgjørende var derimot tilknytningen til en av hovedmennene bak tvangsflyttingen av Dresden-spillerne - den beryktede Stasi-sjefen Erich Mielke.
Stasi, eller
Som Gisekes boktittel sier, Stasi var virkelig Erich Mielkes organisasjon. Mielke rømte Berlin etter å ha skutt to politibetjenter på oppfordring fra det kommunistiske parti i 1931, og returnerte først fra eksil etter at andre verdenskrig var over. I løpet av årene i eksil studerte han kommunismen på nært hold i Sovjet og kjempet både i den spanske borgerkrigen og på Sovjets side under den andre verdenskrig. Dette ga ham gode kontakter innen de kommunistiske kretser, noe som hjalp ham å unngå rettslig forfølgelse for drapene begått i 1931 da han returnerte til det okkuperte Berlin i 1945.
Mielke jobbet seg oppover i systemet i det kommunistiske Øst-Tyskland, og ble innsatt som Stasi-sjef 11. desember 1957. Mens elleve sjefer for den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB kom og gikk de neste 32 årene, holdt Mielke stand på toppen av Stasi-hierarkiet helt frem til murens fall.
I tillegg til å være sjef for Stasi var Mielke også fotballinteressert, og hans kjærlighet lå hos Dynamo Berlin. Allerede som statssekretær i den kommunistiske regjeringen var han i 1954 med på tvangsflyttingen av Dresden-spillerne til Berlin, men det var først drøye to tiår senere Berlin-klubben virkelig høstet resultater av samarbeidet med Mielke.
Mielkes tidligere melkeku, Dynamo Dresden, hadde kommet seg over sjokket av å miste sine beste spillere til Dynamo Berlin, og var allerede i 1962 igjen å finne på øverste nivå i Øst-Tyskland. Klubben vant tittelen igjen i 1971, og fulgte opp med fire nye seriemesterskap de neste sju sesongene. Dynamo Dresden hadde, bokstavelig talt, vært kilden til Dynamo Berlins første opptur, og Dresdens suksess på 70-tallet ble også kilde til Dynamo Berlins andre store opptur - om enn på en noe annet måte. Mielke skal ha sett seg lei på Dresden-klubbens dominans, og det sies at Stasi-sjefen gikk inn i Dynamo Dresdens garderobe etter siste serierunde våren 1978, etter at klubben hadde tatt sin tredje strake ligatittel, og ytret følgende ord: "Nyt det, for neste år vinner Berlin."
Uavhengig av om denne historien er sann eller ikke, Dynamo Berlin vant ligaen sesongen etter. Og de neste ni sesongene etter det. Dynamo Berlin ble opprinnelig dannet som en politiklubb og hadde alltid hatt sterke bånd til politi og Stasi, og under vingene til fryktede og mektige Erich Mielke vant klubben nå ti strake ligatitler mellom 1979 og 1988, flere av dem vunnet under særdeles tvilsomme omstendigheter. Jukset, hjelpen fra dommerne og alle de merkelige overgangene ble etter hvert så mistenksomme at det til og med skal ha blitt murring innad i kommunistpartiet. Det ble iverksatt etterforskning etter en kamp mot Lokomotiv Leipzig i mars 1986, hvor Dynamo Berlin ble tilkjent en svært tvilsom straffe fem minutter på overtid. Utfallet ble at dommer Bernd Stumpf ble utestengt på livstid. Dynamo Berlin slapp unna enhver sanksjon.
Etter sammenslåingen av øst og vest har de østtyske lagene falt gjennom, og kun Hansa Rostock (12 sesonger), Dynamo Dresden (fire sesonger) og VfB Leipzig (én sesong) har deltatt i Bundesliga. Rostocks to sjetteplasser er de beste plasseringene et østtysk lag har oppnådd, og det har ikke vært et eneste østtysk lag i Bundesliga siden Rostock rykket ned våren 2009. Dynamo Berlin ble plassert på nivå tre da den østtyske og vesttyske ligaen ble slått sammen foran 1991/92-sesongen, og endret navn til FC Berlin i et forsøk på å ta avstand fra fortiden. I 1999 tok de tilbake Dynamo-navnet, og heter idag Berlin FC Dynamo. Etter at klubben gikk konkurs i 2002 har den nå stabilisert seg på øvre halvdel av tabellen på nivå fem i det tyske seriesystemet.
Tyngre vest for muren
Mens Dynamo og Vorwärts nøt stor suksess øst for muren, var historien en helt annen noen kilometer lenger vest. I de første årene etter andre verdenskrig lå fotballen i Tyskland, i likhet med nasjonen som sådan, i ruiner. Fra og med 1948 greide fotballmyndighetene i Vest-Tyskland imidlertid å stable på bena et nasjonalt mesterskap etter samme mønster som før og under krigen: vinnere av de regionale seriene møttes til cupspill for å avgjøre hvilket lag som var det beste.
Mens et landsdekkende seriespill ble lansert i Øst-Tyskland foran 1949/50-sesongen, måtte man i Vest-Tyskland vente helt til 1963 før man fikk tilsvarende system. Etter den skuffende VM-innsatsen i 1962, hvor det ble exit mot Jugoslavia i kvartfinalen, bestemte det tyske fotballforbundet seg for at drastiske endringer måtte gjøres, og på et møte i Dortmund 28. juli 1962 ble Bundesliga opprettet. Den nye, landsomfattende ligaen skulle sparkes i gang fra og med 1963/64-sesongen.
De 16 lagene som deltok i den første Bundesliga-sesongen ble plukket fra de ulike regionene i Vest-Tyskland, og Hertha ble Berlins representant i første sesong, etter at klubben hadde vunnet Berlin-serien både i 1961 og 1963. Bundesliga er nå inne i sin 51. sesong, og sett bort fra Hertha Berlins 31 sesonger på øverste nivå, er det kun Tennis Borussia Berlin (to sesonger), Blau-Weiß 90 Berlin og Tasmania Berlin (begge én sesong) av Berlin-lagene som har vært oppe og spist kirsebær med de store - og både sesongene i Bundesliga og historien i ettertid har vært dystre for de tre klubbene.
Blau-Weiß 90 Berlin havnet, til tross for en ung og målfarlig Karl-Heinz Riedle på spissplass, helt sist i Bundesliga i 1986/87-sesongen, gikk konkurs i 1992 og spiller idag under navnet SV Blau Weiss Berlin på 8. nivå i tysk fotball. Geir Frigårds gamle klubb, Tennis Borussia Berlin, var oppe både i 1974/75- og 1976/77-sesongen, men havnet nest sist og på nedrykk begge gangene, og spiller idag på nivå 6. Og sist, men ikke minst, Tasmania Berlin, klubben som ble tildelt en plass i Bundesliga sesongen 1965/66 på grunn av myndighetenes ønske om å ha et Berlin-lag i Bundesliga etter Herthas tvangsnedflytting på grunn av økonomisk snusk: Tasmania leverte den svakeste Bundesliga-sesongen noensinne, og innehar den dag i dag så og si alle negative rekorder man kan ta i løpet av én sesong. Klubben rykket ned med to seiere, fire uavgjort og 28 tap, og med en målforskjell på 15-108. Etter å ha trukket 81.500 tilskuere til Olympiastadion for sesongens første kamp, skjønte lagets supportere fort hvor det bar av sted, og i kampen mot Borussia Mönchengladbach 15. januar 1966 var det kun 827 trofaste og sta sjeler som orket å møte opp for å se mer elendighet. I likhet med Tennis Borussia spiller også Tasmania idag på 6. nivå i det tyske ligasystemet.
Som Gisekes boktittel sier, Stasi var virkelig Erich Mielkes organisasjon. Mielke rømte Berlin etter å ha skutt to politibetjenter på oppfordring fra det kommunistiske parti i 1931, og returnerte først fra eksil etter at andre verdenskrig var over. I løpet av årene i eksil studerte han kommunismen på nært hold i Sovjet og kjempet både i den spanske borgerkrigen og på Sovjets side under den andre verdenskrig. Dette ga ham gode kontakter innen de kommunistiske kretser, noe som hjalp ham å unngå rettslig forfølgelse for drapene begått i 1931 da han returnerte til det okkuperte Berlin i 1945.
Mielke jobbet seg oppover i systemet i det kommunistiske Øst-Tyskland, og ble innsatt som Stasi-sjef 11. desember 1957. Mens elleve sjefer for den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB kom og gikk de neste 32 årene, holdt Mielke stand på toppen av Stasi-hierarkiet helt frem til murens fall.
I tillegg til å være sjef for Stasi var Mielke også fotballinteressert, og hans kjærlighet lå hos Dynamo Berlin. Allerede som statssekretær i den kommunistiske regjeringen var han i 1954 med på tvangsflyttingen av Dresden-spillerne til Berlin, men det var først drøye to tiår senere Berlin-klubben virkelig høstet resultater av samarbeidet med Mielke.
Mielkes tidligere melkeku, Dynamo Dresden, hadde kommet seg over sjokket av å miste sine beste spillere til Dynamo Berlin, og var allerede i 1962 igjen å finne på øverste nivå i Øst-Tyskland. Klubben vant tittelen igjen i 1971, og fulgte opp med fire nye seriemesterskap de neste sju sesongene. Dynamo Dresden hadde, bokstavelig talt, vært kilden til Dynamo Berlins første opptur, og Dresdens suksess på 70-tallet ble også kilde til Dynamo Berlins andre store opptur - om enn på en noe annet måte. Mielke skal ha sett seg lei på Dresden-klubbens dominans, og det sies at Stasi-sjefen gikk inn i Dynamo Dresdens garderobe etter siste serierunde våren 1978, etter at klubben hadde tatt sin tredje strake ligatittel, og ytret følgende ord: "Nyt det, for neste år vinner Berlin."
Uavhengig av om denne historien er sann eller ikke, Dynamo Berlin vant ligaen sesongen etter. Og de neste ni sesongene etter det. Dynamo Berlin ble opprinnelig dannet som en politiklubb og hadde alltid hatt sterke bånd til politi og Stasi, og under vingene til fryktede og mektige Erich Mielke vant klubben nå ti strake ligatitler mellom 1979 og 1988, flere av dem vunnet under særdeles tvilsomme omstendigheter. Jukset, hjelpen fra dommerne og alle de merkelige overgangene ble etter hvert så mistenksomme at det til og med skal ha blitt murring innad i kommunistpartiet. Det ble iverksatt etterforskning etter en kamp mot Lokomotiv Leipzig i mars 1986, hvor Dynamo Berlin ble tilkjent en svært tvilsom straffe fem minutter på overtid. Utfallet ble at dommer Bernd Stumpf ble utestengt på livstid. Dynamo Berlin slapp unna enhver sanksjon.
Etter sammenslåingen av øst og vest har de østtyske lagene falt gjennom, og kun Hansa Rostock (12 sesonger), Dynamo Dresden (fire sesonger) og VfB Leipzig (én sesong) har deltatt i Bundesliga. Rostocks to sjetteplasser er de beste plasseringene et østtysk lag har oppnådd, og det har ikke vært et eneste østtysk lag i Bundesliga siden Rostock rykket ned våren 2009. Dynamo Berlin ble plassert på nivå tre da den østtyske og vesttyske ligaen ble slått sammen foran 1991/92-sesongen, og endret navn til FC Berlin i et forsøk på å ta avstand fra fortiden. I 1999 tok de tilbake Dynamo-navnet, og heter idag Berlin FC Dynamo. Etter at klubben gikk konkurs i 2002 har den nå stabilisert seg på øvre halvdel av tabellen på nivå fem i det tyske seriesystemet.
Tyngre vest for muren
Mens Dynamo og Vorwärts nøt stor suksess øst for muren, var historien en helt annen noen kilometer lenger vest. I de første årene etter andre verdenskrig lå fotballen i Tyskland, i likhet med nasjonen som sådan, i ruiner. Fra og med 1948 greide fotballmyndighetene i Vest-Tyskland imidlertid å stable på bena et nasjonalt mesterskap etter samme mønster som før og under krigen: vinnere av de regionale seriene møttes til cupspill for å avgjøre hvilket lag som var det beste.
Mens et landsdekkende seriespill ble lansert i Øst-Tyskland foran 1949/50-sesongen, måtte man i Vest-Tyskland vente helt til 1963 før man fikk tilsvarende system. Etter den skuffende VM-innsatsen i 1962, hvor det ble exit mot Jugoslavia i kvartfinalen, bestemte det tyske fotballforbundet seg for at drastiske endringer måtte gjøres, og på et møte i Dortmund 28. juli 1962 ble Bundesliga opprettet. Den nye, landsomfattende ligaen skulle sparkes i gang fra og med 1963/64-sesongen.
De 16 lagene som deltok i den første Bundesliga-sesongen ble plukket fra de ulike regionene i Vest-Tyskland, og Hertha ble Berlins representant i første sesong, etter at klubben hadde vunnet Berlin-serien både i 1961 og 1963. Bundesliga er nå inne i sin 51. sesong, og sett bort fra Hertha Berlins 31 sesonger på øverste nivå, er det kun Tennis Borussia Berlin (to sesonger), Blau-Weiß 90 Berlin og Tasmania Berlin (begge én sesong) av Berlin-lagene som har vært oppe og spist kirsebær med de store - og både sesongene i Bundesliga og historien i ettertid har vært dystre for de tre klubbene.
Blau-Weiß 90 Berlin havnet, til tross for en ung og målfarlig Karl-Heinz Riedle på spissplass, helt sist i Bundesliga i 1986/87-sesongen, gikk konkurs i 1992 og spiller idag under navnet SV Blau Weiss Berlin på 8. nivå i tysk fotball. Geir Frigårds gamle klubb, Tennis Borussia Berlin, var oppe både i 1974/75- og 1976/77-sesongen, men havnet nest sist og på nedrykk begge gangene, og spiller idag på nivå 6. Og sist, men ikke minst, Tasmania Berlin, klubben som ble tildelt en plass i Bundesliga sesongen 1965/66 på grunn av myndighetenes ønske om å ha et Berlin-lag i Bundesliga etter Herthas tvangsnedflytting på grunn av økonomisk snusk: Tasmania leverte den svakeste Bundesliga-sesongen noensinne, og innehar den dag i dag så og si alle negative rekorder man kan ta i løpet av én sesong. Klubben rykket ned med to seiere, fire uavgjort og 28 tap, og med en målforskjell på 15-108. Etter å ha trukket 81.500 tilskuere til Olympiastadion for sesongens første kamp, skjønte lagets supportere fort hvor det bar av sted, og i kampen mot Borussia Mönchengladbach 15. januar 1966 var det kun 827 trofaste og sta sjeler som orket å møte opp for å se mer elendighet. I likhet med Tennis Borussia spiller også Tasmania idag på 6. nivå i det tyske ligasystemet.
Middelmådige Hertha
Hertha er det eneste av Berlin-lagene som har forsøkt seg i Bundesliga som fortsatt er i nærheten av toppen av tysk fotball, og det mest suksessrike laget fra Berlin noensinne - i hvert fall om man ser bort fra Dynamo og Vorwärts sine gode år i den østtyske ligaen. Det betyr imidlertid ikke at Herthas historie har vært en dans på roser.
Hertha ble i 1892 dannet under navnet BFC Hertha 92, og vant det første arrangerte Berlin-mesterskapet i 1905. I 1920 slo klubben seg sammen med Berliner Sport-Club, og tok navnet den har idag: Hertha Berliner Sport-Club von 1892. Suksessen lot ikke vente på seg for den nye klubben, og Hertha nådde finalen i det tyske mesterskapet - de beste lagene fra regionale ligaer kvalifiserte seg for et nasjonalt sluttspill - seks ganger på rad mellom 1926 og 1931, hvor de stakk av med seieren i de to siste forsøkene.
Etter disse to mesterskapene på starten av 30-tallet har imidlertid ikke Hertha - i løpet av 83 år - vunnet en eneste tittel av betydning.
Klubben vant riktignok den tyske ligacupen, eller Ligapokal som den het på tysk, i 2001 og 2002, men å beskrive disse som 'titler av betydning' vil være en overdrivelse. Ligapokal var en turnering som først ble arrangert for de 32 beste tyske lagene i 1972/73-sesongen, i et format som liknet dagens Champions League-format, før den forsvant igjen etter kun denne ene sesongen. Først 24 år senere, sommeren 1997, ble det børstet støv av turneringen igjen, men det var stort sett kun navnet som var det samme. Den nye ligacupen var en utvidelse av Supercupen, som hver sommer siden 1987 hadde blitt spilt mellom serie- og cupvinner, og bestod kun av seks lag - de fem beste fra den nylig ferdigspilte Bundesliga-sesongen, samt vinneren av den tyske cupen. Ligacupen ble spilt frem til sommeren 2007, før man igjen gikk tilbake til Supercup-formatet, og Hertha vant altså to av de elleve utgavene av turneringen, begge ganger etter å ha slått Schalke 4-1 i finalen.
Før inneværende sesong hadde Hertha spilt i Bundesliga i 30 av 50 sesonger siden oppstarten i 1963, og har i løpet av disse sesongene blant annet kapret én andreplass (1975) og tre tredjeplasser, og har oppnådd en gjennomsnittlig ligaposisjon på 9,4. På maratontabellen i Bundesliga ligger klubben på en 13. plass med 1400 poeng på 1027 kamper, noe som gir et snitt på 1,36 poeng per kamp.
I løpet av årene som har gått siden andreplassen i Bundesliga i 1975, er det nærmeste Hertha har vært en stor nasjonal tittel de tre finaletapene i den tyske cupen i 1977, 1979 og 1993. Som nærmest en ertende pekefinger for å understreke klubbens problemer var det sågar Herthas amatørlag, som på dette tidspunktet spilte på nivå tre av tysk fotball, som tok seg hele veien til finalen i 1992/93-sesongen. I finalen ble Bayer Leverkusen (som forøvrig hadde slått ut Herthas førstelag i åttendedelsfinalen) for sterke for Carsten Ramelow og resten av Hertha-amatørene, og Ulf Kirsten ble dagens helt da han stanget inn kampens eneste mål et snaut kvarter før slutt.
Hertha ble i 1892 dannet under navnet BFC Hertha 92, og vant det første arrangerte Berlin-mesterskapet i 1905. I 1920 slo klubben seg sammen med Berliner Sport-Club, og tok navnet den har idag: Hertha Berliner Sport-Club von 1892. Suksessen lot ikke vente på seg for den nye klubben, og Hertha nådde finalen i det tyske mesterskapet - de beste lagene fra regionale ligaer kvalifiserte seg for et nasjonalt sluttspill - seks ganger på rad mellom 1926 og 1931, hvor de stakk av med seieren i de to siste forsøkene.
Etter disse to mesterskapene på starten av 30-tallet har imidlertid ikke Hertha - i løpet av 83 år - vunnet en eneste tittel av betydning.
Klubben vant riktignok den tyske ligacupen, eller Ligapokal som den het på tysk, i 2001 og 2002, men å beskrive disse som 'titler av betydning' vil være en overdrivelse. Ligapokal var en turnering som først ble arrangert for de 32 beste tyske lagene i 1972/73-sesongen, i et format som liknet dagens Champions League-format, før den forsvant igjen etter kun denne ene sesongen. Først 24 år senere, sommeren 1997, ble det børstet støv av turneringen igjen, men det var stort sett kun navnet som var det samme. Den nye ligacupen var en utvidelse av Supercupen, som hver sommer siden 1987 hadde blitt spilt mellom serie- og cupvinner, og bestod kun av seks lag - de fem beste fra den nylig ferdigspilte Bundesliga-sesongen, samt vinneren av den tyske cupen. Ligacupen ble spilt frem til sommeren 2007, før man igjen gikk tilbake til Supercup-formatet, og Hertha vant altså to av de elleve utgavene av turneringen, begge ganger etter å ha slått Schalke 4-1 i finalen.
Før inneværende sesong hadde Hertha spilt i Bundesliga i 30 av 50 sesonger siden oppstarten i 1963, og har i løpet av disse sesongene blant annet kapret én andreplass (1975) og tre tredjeplasser, og har oppnådd en gjennomsnittlig ligaposisjon på 9,4. På maratontabellen i Bundesliga ligger klubben på en 13. plass med 1400 poeng på 1027 kamper, noe som gir et snitt på 1,36 poeng per kamp.
I løpet av årene som har gått siden andreplassen i Bundesliga i 1975, er det nærmeste Hertha har vært en stor nasjonal tittel de tre finaletapene i den tyske cupen i 1977, 1979 og 1993. Som nærmest en ertende pekefinger for å understreke klubbens problemer var det sågar Herthas amatørlag, som på dette tidspunktet spilte på nivå tre av tysk fotball, som tok seg hele veien til finalen i 1992/93-sesongen. I finalen ble Bayer Leverkusen (som forøvrig hadde slått ut Herthas førstelag i åttendedelsfinalen) for sterke for Carsten Ramelow og resten av Hertha-amatørene, og Ulf Kirsten ble dagens helt da han stanget inn kampens eneste mål et snaut kvarter før slutt.
Statistikk
Berlin er med sine 3,4 millioner innbyggere dobbelt så stor som Tysklands nest største by, Hamburg (det bodde også over to millioner i Vest-Berlin i årene byen var delt). Hovedstaden har imidlertid ikke greid å omgjøre det innbyggermessige overtaket om til suksess på fotballbanen. Av de 101 nasjonale titlene som er blitt utdelt i Tyskland/Vest-Tyskland siden 1903, har Berlin kun vunnet fem - og alle disse ble vunnet før andre verdenskrig, på en tid da det nasjonale mesterskapet ble avgjort gjennom cupspill mellom de beste lagene fra ulike regionale ligaer.
Union 92 Berlin (som senere ble Blau-Weiß 90 Berlin) vant tittelen i 1905, Viktoria Berlin vant den i 1908 og 1911, mens Hertha ble mestere i 1930 og 1931. De siste 79 tyske mesterskapene er vunnet fra lag fra andre steder enn Berlin.
I statistikken nederst i artikkelen er det samlet statistikk for hvordan lag fra hovedsteder og største byer i alle UEFA-medlemsland har gjort det siden innføringen av nasjonale mesterskap i de respektive nasjonene. Berlin, med sine 4,95 % i titteluttelling, har kun hovedstedene Roma (4,59 %), Ankara og Cardiff (begge 0,00 %), samt ikke-hovedstadene Birkirkara (4,12 %) og Dogana (3,57 %), som er de største byene i henholdsvis Malta og San Marino, bak seg på listen.
For Cardiffs del kan den magre tittelfangsten i stor grad forklares med at Cardiff City spiller i det engelske ligasystemet, og at den walisiske ligaen i all hovedsak består av semiprofesjonelle lag fra mindre byer og landsbyer. Cardiff City er imidlertid et av Wales' beste fotballag, og om den walisiske tittelen hadde blitt utdelt til det walisiske laget som gjorde det best i det engelske ligasystemet ville Cardiff hatt et rikt troféskap. Når det gjelder Ankara er det verdt å nevne at byens lag må konkurrere med lag fra tre ganger større Istanbul, noe som i hvert fall til en viss grad kan forklare mangelen på suksess. Den manglende suksessen for lag fra Birkirkara og Dogana har ingen tilsvarende forklaring, det har ei heller Romas skjebne.
Sett fra et rent uttellingsperspektiv scorer Roma enda svakere enn Berlin, med sine fem titler på 109 forsøk. Byen er også hovedstad og den største byen i Italia med sine 2,6 millioner innbyggere, og er over dobbelt så stor som Milano, som er landets nest største by. Man kunne for Roma - i likhet med for Berlin - forvente en bedre uttelling enn magre 4,59 % . Til Romas forsvar skal imidlertid sies at byens titler er vunnet i langt nyere tid enn Berlins, og i en æra hvor vinneren har blitt kåret etter et nasjonalt ligaspill, i motsetning til titlene Berlin-lagene vant etter cupsluttspill. Serie A ble dannet foran 1929/30-sesongen, og Romas triumfer er kommet ved AS Romas tre titler (1942, 1983 og 2001) og Lazios to (1974 og 2000). De to Roma-lagene har også tilsammen vunnet 15 Coppa Italia-titler og hvert sitt europeiske trofé. Alt i alt fremstår den italienske hovedstaden som langt mer konkurransedyktig enn hva den tyske gjør.
For å sette Berlin-lagenes prestasjoner ytterligere i perspektiv: totalt sett har hovedstadslag i UEFA-nasjonene vunnet 1360 av 3296 mulige nasjonale mesterskap (41,26 %), mens de største byene i de enkelte nasjonene har stått for hele 1510 av 3296 mulige (45,81 %). Hvis man kun ser på resultatene fra de største ligaene i Europa, som er en naturlig målestokk for den tyske - England, Frankrike, Spania og Italia - er den totale uttellingsprosenten for hovedstedene (som også er landenes største byer) på 19,60 %.
For byer som er av Europas 20 største, men som ikke er sitt lands største eller hovedstad, er uttellingen: St. Petersburg 14,29 %, Hamburg 5,94 %, Barcelona 27,71 % og Kharkiv 24,24 %. Alle bedre enn Berlin.
Hvorfor?
Hva er så grunnen til at Berlin har kommet såpass til kort som fotballby de siste drøye 80 årene? Tyskerne man snakker med skylder på dårlig klubbdrift over lang tid, men heller ikke de blir helt kloke på hvorfor Berlin, og da spesielt Hertha - som spiller sine hjemmekamper på en arena med plass til nærmere 75.000 tilskuere - ikke greier å hevde seg helt i toppen av tysk fotball.
Det er nok mange årsaker til Berlin-fotballens problemer, og en fullstendig forklaring ligger langt over min evne og ambisjon å forsøke å komme med. Allikevel er det nok ikke noen særlig dristig påstand å hevde at delingen av Tyskland, kombinert med Berlins geografiske plassering må ta sin del av skylden for mangelen på suksess. Berlin gjorde det godt i årene før andre verdenskrig, og hadde frem til landet ble delt vunnet fem av 35 utdelte titler, som gir en uttelling på 14,29 % - noe som er omlag samme uttelling som Paris og London har hatt totalt. Etter delingen har det imidlertid vært titteltørke for Berlins del - om man ser bort fra titlene lagene fra Øst-Berlin tok i Oberliga, og som ikke er en del av statistikken her.
Etter at Tyskland og Berlin ble delt, ble Bonn ny hovedstad i Vest-Tyskland, og regjeringen flyttet samtidig setet sitt dit. Vest-Berlin lå nå isolert dypt inne i Øst-Tyskland, avskåret geografisk fra resten av landet, og også avsperret mot de østtyske områdene. Mens fotballen i Øst-Berlin - med noe hjelp - tidvis blomstret, beveget Hertha seg mellom første og tredje nivå i vest. Med Vest-Berlin isolert i øst bevegde det industrielle og økonomiske tyngdepunktet i Vest-Tyskland seg gradvis bort fra Berlin og over til områdene i vest. Her lå pengene og mulighetene.
Selv om øst og vest nå har vært samlet i over 20 år, er det fortsatt områdene i gamle Vest-Tyskland som er områdene hvor økonomien og industrien blomstrer, og det er klubber fra de rike og industrialiserte områdene som gjør det best. Berlin bærer fortsatt preg av å være en kunster- og bohemby, og høyst sannsynlig vil den fortsette å gjøre det i overskuelig fremtid.
Til tross for byens mange innbyggere og en stor og flott stadion å spille fotball på, vil det ikke komme som noen overraskelse om berlinerne også i årene som kommer fortsetter å klø seg i hodet og lure på hvorfor de bor i Europas dårligste fotballhovedstad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar