Epilog og prolog - Materazzia vurderer landslagets fortid og framtid

Av Eivind, Kenny, Highhill og Bears (Red.).

Velkommen til et firkantspill. Denne bloggen består av ulike tekster med tanker om landslagets nære fortid og fremtid. Først tar Kenny Egil i forsvar etter måten han ble behandlet på av NFF, deretter hyller Highhill vår avgåtte landslagssjef på en verdig måte. Så foretar Eivind en ørliten sammenligning av Drillo og unike Høgmo. Etter det skriver Bears om forhåpninger til en bedre tid med Høgmo. Til slutt rundes det av med et optimistisk fremtidshåp.

Tusen takk

Drillo er historie som norsk landslagstrener. OG hvilken trist sorti. Ja, vi har skrevet før at det kanskje var på tide at han gikk av selv. Men at han skulle bli BEDT(?) om å gå av fordi det var bråhast med å ansatte Høgmo og sitte der på pressekonferansen SAMMEN med Høgmo... Se for dere dette skje i noe annet land enn Norge. Aldri i verden. Hva skal Høgmo egentlig gjøre som norsk landslagstrener nå? Dårlige resultater mot Slovenavakia og/eller Island og hvordan går det da videre? Kunne han ikke fått en fresh start i en ny kvalikk? Kunne ikke Drillo fått sitte ut de to siste kampene? Kunne han ikke fått vunnet de to siste kampene og tatt oss til VM sånn at Drillodiktet HADDE FÅTT TIDENES AVSLUTNING??? Neida. "Firerbanden" måtte ha dette gjort nå, og Høgmo måtte vel inn akkurat nå på grunn av andre arbeidsforhold etc. Men jeg håper noen av de i NFF med ansvaret for dette ser seg i speilet og av og til sier til seg selv: "Jeg skylder Drillo utrolig mye for min karriere som leder i Norsk fotball, og det er jeg takknemlig for." Pioneren. Mennesket. Støvlene. Brillene. Professoren. Olsen.

Jeg vet i alle fall at jeg gråt da "Vi scoret i Marseille", og vi med vårt landslag har ikke den fjerneste grunn til å bli historieløse. For det lille vi har av historie med landslaget kan vi takke Egil Olsen for. Ja, han hadde en gylden generasjon av ledertyper, men det er nok av gode lag som har feilet gjennom historiens løp. Det er derimot ikke så mange av de mindre gode som har ligget som nummer to på FIFA-rankingen. Det er heller ikke mange av de mindre gode som aldri har tapt mot Brasil. Det er forøvrig ikke mange av de gode lagene som har slått Brasil i et mesterskap heller. Men det har Norge. Derfor vil jeg bare si tusen takk, Drillo. Du var der i min barndom da mitt fotballhjerte ble formet. Da jeg tok mine første steg inn i triviagleden og den fantastiske sporten jeg elsker. Du fylte mitt hjerte med glød og stolthet. Vi var verdens verste lag å spille mot. Vi slo Nederland, England, Italia og Brasil. Vi var et yndet hatobjekt for utenlandsk presse og trenere. Vi slapp nesten aldri inn mål. Det var et eventyr for en ung gutt å være med på.

Så henter de deg inn igjen. Men tiden som var - er ikke tiden som er. Og jeg skjønner det. Spillerne skjønner det. NFF skjønner det. Du skjønner det. Når jeg subber inn på Ullevaal nå uten håp, forventninger eller tro, tenker jeg av og til på at det føles som en drøm. Jeg må bare ha drømt alt det som skjedde på nittitallet. Men så vet jeg jo at Rekdal er trener i Vålerenga, at Fjøra jobber som ekspert i Sky i Tyskland, at Henning Berg har vært trener i Blackburn, at Ronny Johnsen tipper på Unibet, at Frode Grodås er keepertrener på landslaget, at Tore Andre Flo blir parodiert av Kristian Valen, at Jostein Flo er direktør i Strømsgodset, at Ståle Solbakken har vært trener i Køln, at Dan Eggen går på Blindern, at Erik Thorstvedt jobber i TV2, at Stig Inge Bjørnebye jobber i NFF og at Nils Johan Semb er toppfotballsjef. Hadde de vært der de er i dag uten Egil Olsen? Så nittitallet må ha skjedd. Derfor kan jeg i mine villeste fantasier ikke forstå hvordan de kunne gi Drillo den avskjeden vi så for en uke siden. Det var rett og slett mindblowing. Terningkast én.

(Dypt pust inn. Dypt pust ut).

Tusen takk for alt, Drillo. Du er Norges største legende i min bok.

Av Kenny Koevermans

Ak, gylden Tid, da jeg var ung, du kommer ei igjen

Vaaren kommer, Alt er Glæde,


Vintrens Nød er gjemt;


O, men Harpen i mit Indre


Klinger dog vemodig stemt.



Tryller Dig Naturens Blomstren,


Saftfuld, farverig?


Ak, det er et luftigt Teppe


Over Millioner Lig?

Kan Du glemme, hvad Du tabte,


Over denne unge Pragt?


Husk, med hver af dine Roser


Er en Orm af Søvne vakt.

Lad det Svundnes dunkle Skygger


Blandes med din Foraars-Lyst,


Og bevar det hele Billed


dit minderige Bryst.

Vi lar Johan Sebastian Welhaven starte denne, helt i Høgmosk ånd. Mannen som ser utover Norges grenser for å hente hjem impulser, slik Welhaven så til Danmark i tiden etter 1814. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, og jeg ender helt sikkert opp et sted jeg ennå ikke kan forutse. Men et eller annet sted på veien håper jeg at jeg treffer rent med en følsom yttersidepasning.

Men dette handler ikke om Per Mathias Høgmo eller min tro på og fremtidsoptimisme for landslaget videre. Kall dette gjerne en poetisk digresjon uten merverdi.

Det er på ny storm i den lille andedammen norsk fotball. Vi kan nå lese at Forbundsstyret i NFF, kona Siggen og flere med dem reagerer på måten Egil Roger Olsen fikk sin avskjed på som landslagssjef. For fanken, jeg reagerer på Drillos sorti.

Du var større end de andre,
    derfor maate de dig hade.
    Du har haanet ders sorger,
    og du taug, naar de var glade.

Deres fryd var hverdagsgraanet,
    din --, den fylde himlens rum!
    Ders taarer flød saa milde,
    men din sorg var rædsels-stum.

Ders sjæle var saa middels
     fra den sidste til den første.
    Aa -- hvorfor skulde de forstaa dig,
    du, som altid var den største!

(Vilhelm Krag, 1897)

Egil Drillo Olsen er for meg en av de største. Jeg var åtte år da Norge trente i søppelsekker før VM i USA for å venne seg til varmen. Jeg var tolv da Nils Johan Semb slo luften ut av Drillo i glede etter at Brasil var beseiret. Jeg er 26 når Nils Johan Semb, og resten av NFF, slår luften ut av Drillo på nytt.

Ja, det finnes gode argumenter for at det er lurt å bytte trener nå, det er helt åpenbart. Men å gi en av våre aller største denne avskjeden, det er ikke greit. Tre dager før han skulle ta ut en ny tropp og forberede seg til sitt siste travløp som landslagssjef, ble de fire dresskledde menn enige om å finne frem giftsprøyten og ringe limfabrikken.

Hvor frisk og grøn, hvor ungdomsskjøn
                 stod Skoven ikke nys!
           Fra dunkle Ly med Ynde ny
                 brød Blomstens muntre Lys.
                       Nu al vor Fryd forsvandt
                       af Vintren stormet hen.
                       Jomfrulig Mai i rigt Gevandt
                       dog bringer den igjen.
          
           Men Duggen mild ei smelte vil
                 min Sne paa Issen op.
           Med Hud og Haar retsnart forgaaer
                 i Tidens Strøm min Krop.
                       En Oldings Dag er tung
                       og sent hans Nat gaaer hen.
                       Ak, gylden Tid, da jeg var ung,
                       du kommer ei igjen.

(Den Gamle Mand. Av Robert Burns, oversatt av Henrik Wergeland.)

Da Arne Scheie intervjuet Drillo like etter avgangen satt jeg med en klump i halsen og tåre i øyekroken. Det var ikke slik det skulle ende, det var ikke her ferden var over. En siste vals mot Island på et oktobergrått Ullevaal, en siste hyllest etter kampen av dem som hadde trosset kulden for å ta avskjed. En trampeklapp for mannen som hater stemning, men som innerst inne nok kan la seg bevege. I stedet ble dette endeliket han fikk som landslagssjef.

Her hvirvles i de gustne Blade
      
              isønderrevet spredt afsted

det hele skjønne Digt, den glade
      
              Skjærsommer fantaserte ned.

Det akkurat den Sværmer gik

som mig: han fik, han fik -- Kritik.

(Oktobervers, av Henrik Wergeland)

Så la oss nå håpe at Tom Høglis ønske om å gi Egil Olsen en verdig avskjed på tirsdag på Ullevaal blir fulgt. Selvfølgelig er det Tom Høgli som går i bresjen for dette av landslagsspillerne. Vi har mange fine typer på dette landslaget, men ingen er Tom Høgli-fine.

Takk for meg.

Epilog
Poetisk digresjon, ble det meldt. Så deilig floskelbelagt og nesa-i-sky-aktig sagt. Det kom fra hjertet, stort mer enn det er det ikke å si.

Om ikke annet kan dette virke som inspirasjon for landslagsgenerasjonen som nå skal lese dikt i garderoben før trening og kamp.

Post-Epilog
Vi kan fortsatt klare det. Vi kan fortsatt nå VM. Min drøm om å se Drillo med gummistøvler på Copacabana er knust, men drømmen om et Norge i VM er ikke over.  Så skal et dikt velges ut før kampene mot Slovenia og Island så må det bli Henrik Wergelands De norske musketerer.

Fremad, norske Musketerer! Mod Fienden! Hurra!
     
Derude hver bedst værner den Dal han kom ifra.
           
             Fremad under Norges Løve!
           
             Den har hvasse Kløer strakt
           
             ud i vore Bajonetter.
          
             Norge Mænd nu kan behøve,
           
             Mænd med lynende Musketter,
           
             Mænd som os paa Grændsevagt.


             Vi norske Musketerer,

Vi Ærespladsen har;

de første til at møde

i aaben Mark at bløde

for Norriges Forsvar.

Hurra! Hurra, for vore Officerer!

Fremad! Fremad! er deres raske Svar.

Av Highhill, @kristofferhogas.

Høgmo, en innovativ mann?

Drillo vant sin første kamp som landslagsjef for Norge 6-1 mot Kamerun i 1990. Det er forstatt det største tapet Kamerun noensinne har lidd. Vi skal ikke glemme at Kamerun var et av datidens store lag. De hadde samme år, som første afrikanske nasjon, tatt seg til kvartfinalen i VM i Italia. Roger Millas lag hadde slått de regjerende verdensmesterne, Argentina, i VMs åpningskamp. Videre ble både Georghe Hagis Romania og Carlos Walderramas Colombia for små i den italienske sommeren.

Egil Drillo Olsen var innovativ. Han viste fotballverden noe den ikke hadde sett før. Defensiv soneorganisering og hurtige overganger. Norge forsvarte seg lavt og kompakt. Nå gjør nesten alle lag i verden dette når de er under press. Det kalles å parkere bussen, og det var med mange av Drillos prinsipper at eksemplvis Inter vant the Treble (cupen, serien og Champions League) i 2009/2010-sesongen. Norge under Drillo ble plutselig en fotballnasjon. Grunnen til det var Drillos helt nye tanker. Det gjorde at Norge plutselig hadde en fordel - vi kunne noe som ingen andre kunne.

Høgmo står nå foran sin landslagsdebut. Djurgårdens Messias møter overkommelig motstand i sine første matcher, Slovenia og Island er lag Norge bør være på høyde med. Den nye landslagsjefen sier han er en innovativ trener. Men er han det? Drillo anno 1990 var innovativ, fordi han gjorde noe helt nytt. Høgmo underbygger sin innovasjon ved at han ønsker å bruke backene høyt i banen og ha kantspillere som søker mellomrom, kombinasjonspill og kortere pasninger. Dette er muligens innovative tanker i milijøet rundt Ullevaal stadion, men det er slik mange av dagens gode lag spiller. Det er en ambisiøs spillestil som krever gode spillere med god fotballforståelse. Bayern München og Borussia Dortmund spilte Champions League-finalen i mai. Begge lag spilte med backer som skal holde bredde og kanter som kan gå innover. Det finnes en drøss av andre lag i Tyskland som gjør det samme. Det tyske landslaget gjør det også. Jeg sier ikke at det er noe galt med planen til Høgmo, det er en flott måte å spille fotball på. Poenget er at det ikke er innovativt. Det er ikke nok å flytte backene høyt og bredt. Skal Høgmo krysse det havet av kunnskap og ferdigheter som skiller norsk og internasjonal fotball, må det nytenkning til, ikke kopiering.

Av Eivind Bisgaard Sundet

Fremmedgjøring

Gjennom de siste sesongene har spillerne på landslaget fremstått som fremmedgjorte. De har ikke klart å identifisere seg med planen til Drillo. Dette har blitt eksemplifisert gjennom flere saker hvor spillere har klaget på omstillingen mellom klubbfotball og landslagsfotball. Denne fremmedgjøringen virket ikke å finne sted under Drillos epoke på 90-tallet. Hvorfor dette har vært et problem for Drillos 2 er selvfølgelig vanskelig å forklare, men det synes ikke riktig å skulle sammenligne med Drillos 1.

Fremmedgjøring oppstod som en del av begrepsapparatet rundt Marx’ filosofi om arbeid. Tanken var at arbeidere følte seg fremmedgjorte når de ikke følte noe eiendomsforhold til produktet av deres arbeid. Kapitalisten, eller industriherren, hadde eiendomsforholdet til produktet. Det er jo ganske paradoksalt i vårt eksempel da Drillo er industriherren. Han av alle, burde jo forstå viktigheten i at arbeiderne har et eiendomsforhold til produktet.

En av årsakene, slik Materazzia ser det, til at relasjonen mellom spillerne og landslagsledelsen ikke har vært optimal, er deres manglende kontakt med landslagsspillerne. Et eksempel på dette er da Thomas Rogne plutselig ble tatt ut av Drillo i sin tid. Han hadde spilt fast for Celtic en periode, men Drillo hadde aldri sett han spille, heller aldri tatt kontakt med han. At spillere som har vært i diskusjonen, men ikke etablert i landslaget, aldri veksler ord med landslagsledelsen gjør at det allerede ligger en barriere der. La spillerne vite at landslagsledelsen har oversikt over dem. Dette fordrer selvfølgelig at landslagsledelsen faktisk har oversikt, og her kommer Høgmo inn i bildet.

Høgmo har allerede sagt at han har et “speiderteam” som skal besøke spillere rundt i verden, snakke med dem, se kamper, pleie relasjoner. På denne måten vet de at de blir sett. På denne måten vet de hvordan landslaget tenker før de er en del av det. På denne måten vet de hvordan de ligger an. På denne måten vet de (forhåpentligvis) hva som kreves at de skal nå landslaget. Høgmo snakker mye. Han gjør det. Han snakker om Marit Breivik som ledestjerne med tanke på hvordan hun fikk spillere som var selvgående og tok ansvar. Og om Høgmo mener alvor med dette teamet som skal reise rundt, ja, da har Materazzia troen på at spillerne kan føle et eiendomsforhold til produktet de skal levere. Da kan vi snakke om arbeidere som ønsker å få til noe og som vil gi alt for å få det til. Gi alt for Norge!

Av Bears Island

Prolog

Nå er det nye koster i toppen. For de som fulgte innsettelsen av Åge Hareide back in the day, så er det jo bemerkelsesverdig likt. Hu-hei hvor det går med "nå skal vi spille fotball, dere". Men Høgmo er jo snart fotballdoktor og måten han lefler med fremmedordene gjør jo sitt til at vi akademikere i Materazzia gleder oss, om enn med et snev av ironisk distanse til det hele. Vi rives mellom vår kjærlighet til Drillo og erkjennelsen av at hans tid nok var forbi uansett.

Høgmo kan vi like. Vi liker hans fremtoning, hans offensivitet og det som ser ut som en genuin mann. Han leser dikt og driver med ekstensiv tåkeprat, men faktum er at han også fremstår som en faglig fotballnerd. Og når dette kombineres med gode menneskelige egenskaper kan dette bli et prosjekt som det er vel verdt å følge tett. Det skal vi gjøre. Vi er alltid positive i det lengste her på Materazzia. Vi drømmer om VM som alle andre - kanskje til og med oftere og sterkere. Selv om det har vært lenge mellom hver gang vi virkelig har trodd på det de siste årene, skulle vi mene at det er mulig å komponere noe slagkraftig av det spillematerialet Norge har tilgjengelig per dags dato. Kort sagt: er det et halmstrå i siktet så klamrer vi oss til det. Skepsisen kan fort bre seg med en dårlig start mot Slovenia og Island. På den annen side er det overkommelig motstand og kan bidra til en kjempehauss frem mot kvalifiseringen til EM. Kanskje til og med sende oss ut i en play-off på tampen av en til nå "mislykket" kvalikk. Da kan alt skje.

I kveld møter vi Slovenia med en tropp hvor det føles som om alle har meldt forfall. Frode Johnsen kom Høgmo til slutt ikke utenom. Toppscorer i TL, tross sine 117 år. Det hadde vært gøy om det ble seier i kveld. Men det hadde vært fantastisk om de kom etter godt spill på bakgrunn av Høgmo sin filosofi og ikke to minutter før slutt etter et godt gammeldags langt innkast.

Vi skal selvfølgelig se kampen. Og vi er på Ullevaal på tirsdag uansett utfall.

Lykke til Per-Mathias Høgmo.

Sportslig hilsen

Materazzia.