Den vårdagen på Nordby gress

Skrevet av Eskilona

En relativ klok mann skrev en gang noe sånt som at «det største var ikke å se mine barn bli født, men å få lære de å kjenne, og dele store øyeblikk med dem». I går skjønte jeg sterkere enn noen gang hva han pratet om.

For der stod vi, en gjeng forfrosne småbarnsforeldre, og skuet sånn akkurat passe mellomfornøyd utover en humpete og vårbrun gressmatte. Våre tapsvante håpefulle hadde akkurat utlignet til 1-1 mot hjemmelaget Nordby hvit, og selv om ingen av oss turte å si det, var vi garantert flere som ante konturene av lagets aller første turneringsseier. Herregud som jeg hadde unnet dem å kjenne på følelsen av å vinne, tenkte jeg mens biesvermen på banen kollektivt beveget seg fra side til side. Plutselig ble ballen tuppet ut av den sju mann store klynga og i retning den blåfrosne Nordby-keeperen.

Det var bare ett problem for den utrusende keeperen. En av spillerne våre hadde nemlig konsekvent jukset i returløpene denne formiddagen, og endelig var han i ferd med å få lønn for «strevet». «Én mot én, alle sjansers mor». Jeg så han ladet og rakk å tenke at «nå Olav, nå sitter den, sønn», før fire røde drakter lå oppå ham og ballen i en stor gjørmete haug. Den pubertale 13-åringen med fløyta nølte et øyeblikk, før han ropte «frispark til Kolbotn».

Ikke aner jeg om ungene allerede har innfunnet seg med løkkeregelen «den som blir tatt, tar det» eller om han skjønte at han i kraft av å være sønnen til treneren, antageligvis har enkelte fordeler.Uansett, der stod han klar, drøye 13 skritt unna ballen. Heldigvis, eller dessverre, alt etter øyet som ser, er det svært få sjuåringer som vet hva det betyr når ivrige foreldre roper «muuuuuuur». Olav tok i hvert fall ikke sjansen på at de skulle finne ut av det og begynte den uendelige tilfarten. Kun en blytung treerlefse og isklumpen i buret var hinder på veien mot et øyeblikk. Jeg aner ikke hva han tenkte. Sannsynligvis langt mindre enn faren i alle fall.

«Baff», sa det i det venstreskoen i størrelse 33 ga Jabulani-kopien et spark jeg aldri kommer til å glemme. For da ballen formelig suste i «Branco-mot-Nederland-i-94»-stil og forsiktig kjærtegnet den venstre aluminiumsstanga på vei inn i nettet, visste jeg at jeg akkurat hadde opplevd et far-sønn øyeblikk som høyst sannsynlig vil overgå det aller, aller meste av fremtidige øyeblikk.

Det blikket, de to hendene i været og den åpenbare stoltheten i to glade, blå øyne. Det er alle ingredienser som perfekt oppsummerer innledningen i denne teksten. Der og da glemte vi hvor kalde vi var, hvor vondt cup-pølser smaker og hvor langt det var fra parkeringsplassen til banen. Alt var glemt. Alt var perfekt.

Det ble garantert scoret både finere og viktigere mål i verden denne maihelgen, men én ting er sikkert. Jeg kommer aldri til å glemme den vårdagen på Nordby gress.