I sted så jeg Trygdeverket på NRK3 og Bjørn Eidsvåg sang Eg Ser da rulleteksten gikk. Da fikk jeg lyst til å skrive den om til en litt trist låt om Liverpools exit fra Champions League. MEN så gikk jeg gjennom diskografien til godeste Eidsvåg og kom over den fantastiske Teddybjørnens Vise av Alf Prøysen, og de første to linjene i sangen som jeg ville lage datt plutselig inn hodet mitt. Dermed måtte det bli en sang om Benitez, sunget i førsteperson. Dog ikke på engelsk med spansk aksent. Håper den faller i smak. Melodien kan vel alle.
Benitez' Vise
Jeg er en gammel fotballcoach
så sta som bare det
og hver gang vi skal vinne litt
begynner ting å skje
For stallen vår er kjempetynn
og penger har jeg ei
men ingen gjør jo mirakler
som Liverpool og jeg
Når Torres får på drakten
og Gerrard er klar for spill
så legges jo taktikken
av seg selv og det er chill
Jeg trenger ikke stresse
på den linja som jeg står
Torres og Gerrard de gir meg
gode arbeidskår
På Anfield er det alltid støy
fra fans og eiere
og jeg vil gjøre alt for
å levere seiere
Men jeg er litt begrenset
i mitt syn på spillestil
så alle 1-0 resultat
blir mottatt med et smil
Så plutselig blir Torres skadd
og Gerrard likeså
og Xabi er i Spania
hva skal jeg gjøre nå?
Med ingen til å score
og en Carragher på hell
jeg skulle kanskje ikke
solgt Alonso likevel
Et skikkelig stort transfer-kit
var det jeg hadde trengt
men gutta fra Amerika
sa kranene var stengt
Jeg brummet da jeg hørte det
men kjøpte bittelitt
en langtidsskadet romer
og en greker som var dritt
Dette året skulle vi jo
vinne Premier League
men aldri har jeg fått
så lite cash tilgjengelig
Jeg trengte David Villa
kanskje enda noen fler
men det var ikke penger nok
til å få kjøpt no’ mer
Jeg har en første-ellever
som er vanskelig å slå
men det hjelper lite
når de sliter med å gå
N’Gog må spille fast på topp
og Babel utpå kant
jeg kan’kke gjør no’ med det
nå som vi er raka fant
Men heldigvis for Benayoun
han har jeg ikke solgt
selv om jeg faktisk ville det
nå har han gjort meg stolt
Og Lucas er vanvittig bra
det mener hvertfall jeg
han spiller alle kamper
og han skuffer aldri meg
På pressekonferanser
blir det alltid mye vas
og kommer det er parodi
så syns jeg det er stas
Jeg hater Alex Ferguson
og laget hans er skrap
men hver gang når jeg sier det
så går vi på et tap
Gillett og Hicks vet ingenting
om Europeisk ball
de trenger meg som leder for
å hindre klubbens fall
The Kop er alltid ellevill
de skriker etter gull
og vet at jeg er riktig mann
de husker Istanbul
I Champions vi røk ut
men jeg sitter trygt for det
kontrakten er på mange år
og jeg skal inget sted
De gav meg fullstendig kontroll
kan vise seg fatalt
å sparke meg blir vanskelig
for jeg har godt betalt
Og mange vil jo klage når
vi sliter som vi gjør
og man blir ofte minnet på
hva klubben har gjort før
Men spillerne de støtter meg
for de er mine menn
jeg drar ikke før Liverpool
har vunnet serien
26. nov. 2009
20. nov. 2009
Mario Balotelli, fra talent til...
I en alder av 15 år debuterte Mario Balotelli i Serie C1 for Lumezzane våren 2006. Han var ettertraktet over hele Italia og var innom et prøvespill for Barcelona den påfølgende sommeren. Likevel endte han opp i Inter, hvor han debuterte som 17 år i desember 2007, i den andre kampen scoret han to mål. Var en stjerne født?
I løpet av siste to sesongene har han fremstått som et av de største talentene jeg har sett. Balotelli besitter enorme spisskvaliteter. Likevel har han ikke etablert seg. Det er selvfølgelig ingen tur i parken å etablere seg i Inter. Han kunne selvfølgelig valgt en lettere vei til toppen. Men det er ikke kvalitetene og talentet som har stoppet Balotelli. Det er hans mentale tilstand.
Allerede i fjorårsesongen, hans andre sesong for førstelaget til Inter gikk ryktene om at han krevde mer spilletid. Lite vet jeg om det var hold i ryktene, men faktum er at han ble degradert til å trene med primavera-laget til Inter grunnet slapp treningsinnstilling. Mourinho uttalte i den forbindelse at en ung gutt ikke kunne tillate seg å trene mindre enn spillere som Figo, Cordoba og Zanetti.
Balotelli har også rukket å få mange fiender på banen gjennom blant annet å filme seg til straffespark. Men hovedsaken til at han blir mislikt er hans manglende respekt ovenfor andre spillere, spesielt eldre. Slikt blir uglesett med en gang i Italia. Da han i møte med Roma i fjorårsesongen gliste og rakk tunge til hedersmannen Panucci etter å ha filmet seg til straffe svartnet det for mange på halvøya.
Det toppet seg 29. Oktober i år da han ble felt mot Palermo og ville ta straffen selv. Det var derimot Eto'o som var utpekt til å ta straffen, slik ble det etterhvert også. Eto'o scoret, og mens de andre Interspillerne jublet, tuslet Balotelli slukøret og apatisk mot midtstreken. Inntil Dejan Stankovic og Ivan Cordoba kommanderte ham til å løpe bort til Eto'o og juble litt.
Grunnen til at jeg nå har satt med ned å skrevet disse ordene er at jeg med undring lurer på om noen trenere kan få orden på Balotellis temperament, holdninger og etikk. Mange forståsegpåere har ment at Mourinho er mannen som kan få orden på Balotelli. Selv har jeg alltid vært i tvil til dette argumentet. Og tvilen blir ikke mindre da The Special One himself sier at:
“I cannot do more with him. I need help. I tried everything with different strategies, to be closer to him and sweeter, more distant and aggressive. Now I must wait for his response. He listens and talks to the Coach, but sometimes I don't know if he is 100 per cent in agreement with me. He has improved, but with the talent he has he ought to be giving more by now.”
Personlig har jeg ment at nettopp denne behavioristiske psykologien til Mourinho er grunnen til at det kan bli vanskelig for Balotelli å bli en voksen mann med gode verdier, holdninger, intellekt og ikke minst harmonisk mental helse.
I løpet av siste to sesongene har han fremstått som et av de største talentene jeg har sett. Balotelli besitter enorme spisskvaliteter. Likevel har han ikke etablert seg. Det er selvfølgelig ingen tur i parken å etablere seg i Inter. Han kunne selvfølgelig valgt en lettere vei til toppen. Men det er ikke kvalitetene og talentet som har stoppet Balotelli. Det er hans mentale tilstand.
Allerede i fjorårsesongen, hans andre sesong for førstelaget til Inter gikk ryktene om at han krevde mer spilletid. Lite vet jeg om det var hold i ryktene, men faktum er at han ble degradert til å trene med primavera-laget til Inter grunnet slapp treningsinnstilling. Mourinho uttalte i den forbindelse at en ung gutt ikke kunne tillate seg å trene mindre enn spillere som Figo, Cordoba og Zanetti.
Balotelli har også rukket å få mange fiender på banen gjennom blant annet å filme seg til straffespark. Men hovedsaken til at han blir mislikt er hans manglende respekt ovenfor andre spillere, spesielt eldre. Slikt blir uglesett med en gang i Italia. Da han i møte med Roma i fjorårsesongen gliste og rakk tunge til hedersmannen Panucci etter å ha filmet seg til straffe svartnet det for mange på halvøya.
Det toppet seg 29. Oktober i år da han ble felt mot Palermo og ville ta straffen selv. Det var derimot Eto'o som var utpekt til å ta straffen, slik ble det etterhvert også. Eto'o scoret, og mens de andre Interspillerne jublet, tuslet Balotelli slukøret og apatisk mot midtstreken. Inntil Dejan Stankovic og Ivan Cordoba kommanderte ham til å løpe bort til Eto'o og juble litt.
Grunnen til at jeg nå har satt med ned å skrevet disse ordene er at jeg med undring lurer på om noen trenere kan få orden på Balotellis temperament, holdninger og etikk. Mange forståsegpåere har ment at Mourinho er mannen som kan få orden på Balotelli. Selv har jeg alltid vært i tvil til dette argumentet. Og tvilen blir ikke mindre da The Special One himself sier at:
“I cannot do more with him. I need help. I tried everything with different strategies, to be closer to him and sweeter, more distant and aggressive. Now I must wait for his response. He listens and talks to the Coach, but sometimes I don't know if he is 100 per cent in agreement with me. He has improved, but with the talent he has he ought to be giving more by now.”
Personlig har jeg ment at nettopp denne behavioristiske psykologien til Mourinho er grunnen til at det kan bli vanskelig for Balotelli å bli en voksen mann med gode verdier, holdninger, intellekt og ikke minst harmonisk mental helse.
Jeg tror Balotelli er nødt til å ha en trener som han kan prate med, en veileder, en mentor. Gjennom et dannelsesprosjekt tror romantikeren i meg at det er mulig for Balotelli å bli en veloppdragen ung mann, det kan bare ta litt tid.
13. nov. 2009
Foran Egypt – Algerie. En studie av fotball, politikk og følelser!
Fjortende november er en viktig dato for internasjonal fotball. Playoff-kamper skal spilles i Europa, New Zealand og Bahrain skal avgjøre hvem som blir askeladden i årets VM og i Latinamerika skal Costa Rica og Uruguay gjøre opp om det amerikanske kontinentet sin siste plass til årets VM. Men alt dette faller i skyggen av hva som skjer den 14. november i Egypt sin hovedstad Kairo. Egypt møter Algerie til avgjørende kvalifiseringskamp for å avgjøre hvem som skal få lov til å reise til Sør-Afrika neste sommer. Og som så mye annet er fotball veldig mye mer enn fotball, når det kommer til det afrikanske kontinent.
Som ydmyk gjesteblogger er det ofte viktig å vise til individuelle ferdigheter og særegen kunnskap i forsøk på å skille seg ut i mengden av fotballkyndige forståsegpåere. Det er på dette grunnlag jeg velger å trylle fram mitt kort som religionsviter, Midtøsten- og islam-ekspert. Og som alle vet er det ikke lang vei fra religion til fotball. Derfor vil dette bli en ”før-kampen”-sak med et helt annet fokus enn vanlig. For fotballkamper i Egypt og blant arabere er så mye mer enn bare fotball. Det er religion. Det er historie. Det er livet. Og ingen hører på det pavelige sitat om at ”av alle uviktige ting i verden så er fotball det viktigste”. I Egypt bør Paven holde kjeft. For der lyder slagordet som følger ” av alle viktige ting i verden er det bare Allah som er viktigere”. Og det er bare så vidt.
Så hva handler kampen om?
Egypt og Algerie spiller i gruppe C i den afrikanske VM-kvalifiseringen, sammen med Rwanda og Zambia. Egypt, som er regjerende afrikamester var storfavoritt før kampene skulle spilles, men har skuffet og da spesielt på bortebane. Algerie, som aldri har vært noen stor fotballnasjon, har overrasket stort og slo blant annet Egypt hele 3-1 på hjemmebane i juni. Før siste kamp i gruppespillet står Algerie med 13 poeng og Egypt med 10. Algerie har bedre målforskjell, og kan dermed gå videre om de taper med ett mål. Egypt må derfor vinne med to mål uansett. Vinner de 2-0 blir det omkamp i et annet afrikansk land, det oppadgående Sudan. Dette gjør det i seg selv spennende. Men det er selvfølgelig mer på spill!
For nøyaktig 20 år siden, den 17. november 1989, møttes Egypt og Algerie i Kairo, på Cairo Stadium, for å avgjøre hvem som skulle få den andre afrikanske plassen til VM i Italia. Spenningen var elektrisk og forventningen til å ta og føle på. Jeg siterer, ”(...) the fans spent the night before the game beside the stadium, sleeping in front of the gates until they were opened next day and fans were allowed inside. By then Cairo Stadium, known as the graveyard of Africa especially in the 1980’s period as no African team – club or national team- came here and survived, had benches that could receive 120 thousand fans unlike the chairs that limited the stadium’s capacity to 76 thousand only.” Egypt vant 1-0 og kom til VM. I morgen, 20 år etter, skjer det igjen!
Så hvorfor er denne kampen så spesiell?
Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Men jeg begynner med dagen i dag og trekker meg bakover. Nettavisen hadde i dag en sak om at Algerie sitt fotballag hadde blitt angrepet av illsinte egyptere da de ankom Kairo. I etterkant har både Nrk, Aftenposten, VG og TV 2 Sporten hengt seg på saken. Både Nrk og Tv 2 Sporten har video som viser bløende spillere, men lite annet.
Spillere var blitt banket opp og fått kastet stein etter seg, ruter knust og alt var kaos. Nå skal ikke jeg gå inn på Bears sitt mediadomene, men jeg regner med at alle såkalte journalister må gjennom et såkalt kildekritikk-kurs før de kan skrive, noe som nok er fraværende i alle norske medier denne gangen. Alle som kjenner Midtøsten litt fra før vet at alle saker som kommer derfra må tas med en klype salt. Alle! Det viser seg at det kanskje var fire smågutter som kastet småstein på bussen og at ingen av spillerne ble angrepet. Bussjåføren til det algeriske landslaget har vist seg på flere videoer i ettertid, som sirkulerer på youtuben, og innrømmet at det bare var en bløff. Vinduene som knuste ble knust fra innsiden, og spillerne hadde visst slått hverandre. Syke greier! Men som sagt, alt som kommer ut fra Midtøsten skal tas med en klype salt. Så ikke tro på dette heller!
I tillegg er det mye historie og nabokamp bak denne matchen. Både Algerie og Egypt hevder de er arabiske stater, noe som i dag nok er riktig. Men egypterne hevder ofte at folk fra Algerie ikke er arabere, men berbere som prater arabisk. Historisk sett ble islam spredt til Nord-Afrika av arabere til berbere, som da lærte seg arabisk. Etter hvert begynte de lokale berbere å kalle seg arabere siden de tross alt pratet arabisk, noe egypterne bruker mot dem den dag i dag. Det er med andre ord en kamp mellom det ekte arabiske mot det kvasi-arabiske sett fra egyptisk side, eller en kamp mellom to arabiske land hvor det ene er overlegent og høy på pæra (les Egypt) sett fra algerisk side.
Fotball og politikk skilles sjeldent i Midtøsten og Nord-Afrika. Både Egypt og Algerie er gamle kolonistater som de siste hundre årene har prøvd å etablere autonome styresett, som har resultert i autoritære og diktaturiske regimer. Dermed er ofte fotball den eneste arenaen det er mulig å komme med sterke ytringer, noe som skjer til gangs. På youtuben florerer det med sanger med hat og frekkheter rettet mot hverandre. Algeriske supportere har laget sanger med tekstlinjer som ”Listen to me Pharaohs, you are already cursed (…) Israel beat you in six days in 1967... We are not the ones who sold Palestine to the Jews”. Egypterne er ikke dårligere og har utrykket, ”We liberated you when France made you slaves” og ”Prat fransk dere halvarabere, vi skjønner ikke arabisken uansett” som et hint til den franske kolonitiden.
Ikke minst har Egypt sin kjære president Hosni Mobarak uttrykt sterke ønsker om at Egypt sitt fotballandslag skal greie brasene. Ikke rart det heller. I et land som Egypt hvor opprør hele tiden ligger under overflaten, kan små hendelser lede til store revolusjoner. Vinner Egypt og går videre så glemmes alle problemer, folk fester og gleder seg og Mubarak sitter trykt i en god stund til. Men ryker Egypt ut mot Algerie, og da spesielt på så liten margin som mulig, kan det bli skummelt. Fotballen er brødet og sirkuset myndighetene tilbyr befolkningen, og om det ikke går bra, ja da kan all aggresjon som mange egyptere har mot myndigheter komme til overflaten. Og spesielt om du er algerisk bør du passe deg som en nettdebattant hevder - ”Don't go to egypt if your algerian.. its not going to be safe..”
Så hvordan går selve kampen?
Vel. Jeg kan jo si det med en gang, jeg heier klart på Egypt. Ettersom jeg har vært bosatt der et halvt år så er jeg sterkt inhabil i forhold til objektive tips. Men jeg skal prøve. Algerie har mye ukjent og noe kjent i troppen. Madjid Bougherra (Rangers), Nadir Belhadj (Portsmouth), Anthar Yahia (Bochum) Hassan Yebda (Portsmouth), Karim Ziani (Wolfsburg), Mourad Meghni (Lazio), Hameur Bouazza (Blackpool) og Kamel Ghilas (Hull) er blant de mest kjente og som spiller i Europa. Laget er sterkt defensivt og har bare sluppet inn to mål så langt i kvalifiseringen. Men jeg tror de ryker.
Egypt har vist at de er menn for store anledninger, ved å vinne Afrikamesterskapet to ganger på rad. Landslaget består utrolig nok bare av innlandsproffer med et lite unntak, Mohammed Zidan i Borussia Dortmund. Playboyen Mido er ikke med, og det gjør ikke noe heller. Ellers så er fundamentet hentet fra Afrikas kanskje beste klubblag Al-Ahly fra Kairo. I tillegg finnes det noen få spillere fra andre klubber, den mest kjente er vel Amr Zaki i den rivaliserende Kairo klubben Zamalek, som i fjor var lånt ut til Wigan. Men det finnes egentlig bare en stjerne i det egyptiske landslaget, og han er stjernen over alle stjerner, Mohamed Aboutrika, med kallenavnet Egypts Zidane! Aboutrika har flere ganger vært nominert til afrikas beste fotballspiller, men tapt med knapp margin for blant annet Didier Drogba. Han er playmaker på Al-Ahly, og er den største grunnen til at Ahly er egypts og afrikas beste klubblag. Men viktigst av alt, han er en ekte folkehelt.
Vil du skaffe deg venner i Egypt er alt du trenger å gjøre å ta på deg den røde Ahly drakten med nummer 22 og spasere ned gatene i Kairo. Det vil ikke ta lang tid før folk roper ”Aboutrika, Aboutrika” etter deg mens de holder tommelen opp eller klapper, mens de smiler. Du blir invitert på shai (te) eller en god vannpipe. Om du i tillegg vet litt om Aboutrika så er du den kuleste turisten som noen gang har vært der. For ALLE, og jeg mener ALLE vet hvem Aboutrika er.
Mannen er kjent som en dypt troende muslim og har kallenavnet ”The Smiling Assassin” på grunn av at han alltid smiler og scorer på fotballbanen. Han har fått flerfoldige tilbud fra utlandet, men ønsker å bli værende i Egypt, noe som ikke skader ryktet. Mannen har en universitetsgrad i filosofi, er gift og har to barn. Det går rykter om at når Aboutrika spilte i sin tidligere klubb Tersana og ble tilbudt en mye bedre kontrakt enn de andre spillerne for at han skulle bli værende, nektet han å skrive under. Hvorfor? Fordi han mente han ikke fortjente mer lønn enn de andre spillerne, fotball var jo tross alt et lagspill. Skjønner du hva jeg mener med litt heltestatus nå eller?
Han jobber da også gratis for flere humanitære organisasjoner, og gir i tillegg mange penger for å bekjempe sult og fattigdom i Egypt. I tillegg til dette er han en ekte araber, politisk sett. Etter å ha scoret i kampen mot Sudan under Afrikamesterskapet i 2008, dro han fram en T-skjorte med påskriften ” Sympathize with Gaza”. Enda mer heltestatus! - og fikk selvfølgelig ingen straff (utenom et gult kort), verken fra FIFA eller forbundet. Og når Aboutrika scoret vinnermålet i finalen i 2008 brøt det ut store feiringer i Palestina hvor folk skrev slagord som ”Aboutrika, the humanitarian player”,”Gaza won't forget you" og "Aboutrika, an example of freedom and dignity.” Folkehelt i Egypt, folkehelt i Palestina, folkehelt blant arabere!
Aboutrika starter på offensiv midtbane sammen med Zidan, noe som kan bli en farlig duo. Kampen spilles på lørdag og starter kl. 18.30 norsk tid, og kan nok streames via de fleste streaming-tjenester. 78.000 egyptere (10.000 av dem er nok politimenn, for noe opprør vil vi ikke ha) samles på Cairo Stadium for å heie fram laget sitt i morgen.
I morgen er det blodig alvor, og jeg håper virkelig Egypt vinner. Spesielt for den algeriske fansen. For jeg har selv opplevd kamp på Cairo stadium mellom erkefiendene Ahly og Zamalek hvor Ahly vant. Det ville også si at alle Ahly-fans var fritt vilt for Zamalek-fansen, som banket opp alle de så i rød trøye. Og hva gjorde opprørspolitiet? Ingenting annet enn å passe på at du ikke sa noe stygt om Mubarak mens folk ble slått til blods. Derfor tror jeg ikke det blir så gøy å være fra Algerie i morgen rundt 20.30 om Egypt er slått ut. For bank får du nok uansett, spørsmålet er bare om opprørspolitiet er med på bankingen eller er snille og bare velger å se på. Inshalla så går det bra for Masr! (Egypt på arabisk). Vi krysser fingrene!
Al-rhayar Abd Bhargansus
Dette er en gjestesblogg. Al-rhayar Abd Bhargansus meninger vil være (forhåpentligvis) full av sleivspark som Materazzia på ingen måte vil stå til ansvar for. Men selvfølgelig støtter vi hans ytringer.
Som ydmyk gjesteblogger er det ofte viktig å vise til individuelle ferdigheter og særegen kunnskap i forsøk på å skille seg ut i mengden av fotballkyndige forståsegpåere. Det er på dette grunnlag jeg velger å trylle fram mitt kort som religionsviter, Midtøsten- og islam-ekspert. Og som alle vet er det ikke lang vei fra religion til fotball. Derfor vil dette bli en ”før-kampen”-sak med et helt annet fokus enn vanlig. For fotballkamper i Egypt og blant arabere er så mye mer enn bare fotball. Det er religion. Det er historie. Det er livet. Og ingen hører på det pavelige sitat om at ”av alle uviktige ting i verden så er fotball det viktigste”. I Egypt bør Paven holde kjeft. For der lyder slagordet som følger ” av alle viktige ting i verden er det bare Allah som er viktigere”. Og det er bare så vidt.
Så hva handler kampen om?
Egypt og Algerie spiller i gruppe C i den afrikanske VM-kvalifiseringen, sammen med Rwanda og Zambia. Egypt, som er regjerende afrikamester var storfavoritt før kampene skulle spilles, men har skuffet og da spesielt på bortebane. Algerie, som aldri har vært noen stor fotballnasjon, har overrasket stort og slo blant annet Egypt hele 3-1 på hjemmebane i juni. Før siste kamp i gruppespillet står Algerie med 13 poeng og Egypt med 10. Algerie har bedre målforskjell, og kan dermed gå videre om de taper med ett mål. Egypt må derfor vinne med to mål uansett. Vinner de 2-0 blir det omkamp i et annet afrikansk land, det oppadgående Sudan. Dette gjør det i seg selv spennende. Men det er selvfølgelig mer på spill!
For nøyaktig 20 år siden, den 17. november 1989, møttes Egypt og Algerie i Kairo, på Cairo Stadium, for å avgjøre hvem som skulle få den andre afrikanske plassen til VM i Italia. Spenningen var elektrisk og forventningen til å ta og føle på. Jeg siterer, ”(...) the fans spent the night before the game beside the stadium, sleeping in front of the gates until they were opened next day and fans were allowed inside. By then Cairo Stadium, known as the graveyard of Africa especially in the 1980’s period as no African team – club or national team- came here and survived, had benches that could receive 120 thousand fans unlike the chairs that limited the stadium’s capacity to 76 thousand only.” Egypt vant 1-0 og kom til VM. I morgen, 20 år etter, skjer det igjen!
Så hvorfor er denne kampen så spesiell?
Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Men jeg begynner med dagen i dag og trekker meg bakover. Nettavisen hadde i dag en sak om at Algerie sitt fotballag hadde blitt angrepet av illsinte egyptere da de ankom Kairo. I etterkant har både Nrk, Aftenposten, VG og TV 2 Sporten hengt seg på saken. Både Nrk og Tv 2 Sporten har video som viser bløende spillere, men lite annet.
Spillere var blitt banket opp og fått kastet stein etter seg, ruter knust og alt var kaos. Nå skal ikke jeg gå inn på Bears sitt mediadomene, men jeg regner med at alle såkalte journalister må gjennom et såkalt kildekritikk-kurs før de kan skrive, noe som nok er fraværende i alle norske medier denne gangen. Alle som kjenner Midtøsten litt fra før vet at alle saker som kommer derfra må tas med en klype salt. Alle! Det viser seg at det kanskje var fire smågutter som kastet småstein på bussen og at ingen av spillerne ble angrepet. Bussjåføren til det algeriske landslaget har vist seg på flere videoer i ettertid, som sirkulerer på youtuben, og innrømmet at det bare var en bløff. Vinduene som knuste ble knust fra innsiden, og spillerne hadde visst slått hverandre. Syke greier! Men som sagt, alt som kommer ut fra Midtøsten skal tas med en klype salt. Så ikke tro på dette heller!
I tillegg er det mye historie og nabokamp bak denne matchen. Både Algerie og Egypt hevder de er arabiske stater, noe som i dag nok er riktig. Men egypterne hevder ofte at folk fra Algerie ikke er arabere, men berbere som prater arabisk. Historisk sett ble islam spredt til Nord-Afrika av arabere til berbere, som da lærte seg arabisk. Etter hvert begynte de lokale berbere å kalle seg arabere siden de tross alt pratet arabisk, noe egypterne bruker mot dem den dag i dag. Det er med andre ord en kamp mellom det ekte arabiske mot det kvasi-arabiske sett fra egyptisk side, eller en kamp mellom to arabiske land hvor det ene er overlegent og høy på pæra (les Egypt) sett fra algerisk side.
Fotball og politikk skilles sjeldent i Midtøsten og Nord-Afrika. Både Egypt og Algerie er gamle kolonistater som de siste hundre årene har prøvd å etablere autonome styresett, som har resultert i autoritære og diktaturiske regimer. Dermed er ofte fotball den eneste arenaen det er mulig å komme med sterke ytringer, noe som skjer til gangs. På youtuben florerer det med sanger med hat og frekkheter rettet mot hverandre. Algeriske supportere har laget sanger med tekstlinjer som ”Listen to me Pharaohs, you are already cursed (…) Israel beat you in six days in 1967... We are not the ones who sold Palestine to the Jews”. Egypterne er ikke dårligere og har utrykket, ”We liberated you when France made you slaves” og ”Prat fransk dere halvarabere, vi skjønner ikke arabisken uansett” som et hint til den franske kolonitiden.
Ikke minst har Egypt sin kjære president Hosni Mobarak uttrykt sterke ønsker om at Egypt sitt fotballandslag skal greie brasene. Ikke rart det heller. I et land som Egypt hvor opprør hele tiden ligger under overflaten, kan små hendelser lede til store revolusjoner. Vinner Egypt og går videre så glemmes alle problemer, folk fester og gleder seg og Mubarak sitter trykt i en god stund til. Men ryker Egypt ut mot Algerie, og da spesielt på så liten margin som mulig, kan det bli skummelt. Fotballen er brødet og sirkuset myndighetene tilbyr befolkningen, og om det ikke går bra, ja da kan all aggresjon som mange egyptere har mot myndigheter komme til overflaten. Og spesielt om du er algerisk bør du passe deg som en nettdebattant hevder - ”Don't go to egypt if your algerian.. its not going to be safe..”
Så hvordan går selve kampen?
Vel. Jeg kan jo si det med en gang, jeg heier klart på Egypt. Ettersom jeg har vært bosatt der et halvt år så er jeg sterkt inhabil i forhold til objektive tips. Men jeg skal prøve. Algerie har mye ukjent og noe kjent i troppen. Madjid Bougherra (Rangers), Nadir Belhadj (Portsmouth), Anthar Yahia (Bochum) Hassan Yebda (Portsmouth), Karim Ziani (Wolfsburg), Mourad Meghni (Lazio), Hameur Bouazza (Blackpool) og Kamel Ghilas (Hull) er blant de mest kjente og som spiller i Europa. Laget er sterkt defensivt og har bare sluppet inn to mål så langt i kvalifiseringen. Men jeg tror de ryker.
Egypt har vist at de er menn for store anledninger, ved å vinne Afrikamesterskapet to ganger på rad. Landslaget består utrolig nok bare av innlandsproffer med et lite unntak, Mohammed Zidan i Borussia Dortmund. Playboyen Mido er ikke med, og det gjør ikke noe heller. Ellers så er fundamentet hentet fra Afrikas kanskje beste klubblag Al-Ahly fra Kairo. I tillegg finnes det noen få spillere fra andre klubber, den mest kjente er vel Amr Zaki i den rivaliserende Kairo klubben Zamalek, som i fjor var lånt ut til Wigan. Men det finnes egentlig bare en stjerne i det egyptiske landslaget, og han er stjernen over alle stjerner, Mohamed Aboutrika, med kallenavnet Egypts Zidane! Aboutrika har flere ganger vært nominert til afrikas beste fotballspiller, men tapt med knapp margin for blant annet Didier Drogba. Han er playmaker på Al-Ahly, og er den største grunnen til at Ahly er egypts og afrikas beste klubblag. Men viktigst av alt, han er en ekte folkehelt.
Vil du skaffe deg venner i Egypt er alt du trenger å gjøre å ta på deg den røde Ahly drakten med nummer 22 og spasere ned gatene i Kairo. Det vil ikke ta lang tid før folk roper ”Aboutrika, Aboutrika” etter deg mens de holder tommelen opp eller klapper, mens de smiler. Du blir invitert på shai (te) eller en god vannpipe. Om du i tillegg vet litt om Aboutrika så er du den kuleste turisten som noen gang har vært der. For ALLE, og jeg mener ALLE vet hvem Aboutrika er.
Mannen er kjent som en dypt troende muslim og har kallenavnet ”The Smiling Assassin” på grunn av at han alltid smiler og scorer på fotballbanen. Han har fått flerfoldige tilbud fra utlandet, men ønsker å bli værende i Egypt, noe som ikke skader ryktet. Mannen har en universitetsgrad i filosofi, er gift og har to barn. Det går rykter om at når Aboutrika spilte i sin tidligere klubb Tersana og ble tilbudt en mye bedre kontrakt enn de andre spillerne for at han skulle bli værende, nektet han å skrive under. Hvorfor? Fordi han mente han ikke fortjente mer lønn enn de andre spillerne, fotball var jo tross alt et lagspill. Skjønner du hva jeg mener med litt heltestatus nå eller?
Han jobber da også gratis for flere humanitære organisasjoner, og gir i tillegg mange penger for å bekjempe sult og fattigdom i Egypt. I tillegg til dette er han en ekte araber, politisk sett. Etter å ha scoret i kampen mot Sudan under Afrikamesterskapet i 2008, dro han fram en T-skjorte med påskriften ” Sympathize with Gaza”. Enda mer heltestatus! - og fikk selvfølgelig ingen straff (utenom et gult kort), verken fra FIFA eller forbundet. Og når Aboutrika scoret vinnermålet i finalen i 2008 brøt det ut store feiringer i Palestina hvor folk skrev slagord som ”Aboutrika, the humanitarian player”,”Gaza won't forget you" og "Aboutrika, an example of freedom and dignity.” Folkehelt i Egypt, folkehelt i Palestina, folkehelt blant arabere!
Aboutrika starter på offensiv midtbane sammen med Zidan, noe som kan bli en farlig duo. Kampen spilles på lørdag og starter kl. 18.30 norsk tid, og kan nok streames via de fleste streaming-tjenester. 78.000 egyptere (10.000 av dem er nok politimenn, for noe opprør vil vi ikke ha) samles på Cairo Stadium for å heie fram laget sitt i morgen.
I morgen er det blodig alvor, og jeg håper virkelig Egypt vinner. Spesielt for den algeriske fansen. For jeg har selv opplevd kamp på Cairo stadium mellom erkefiendene Ahly og Zamalek hvor Ahly vant. Det ville også si at alle Ahly-fans var fritt vilt for Zamalek-fansen, som banket opp alle de så i rød trøye. Og hva gjorde opprørspolitiet? Ingenting annet enn å passe på at du ikke sa noe stygt om Mubarak mens folk ble slått til blods. Derfor tror jeg ikke det blir så gøy å være fra Algerie i morgen rundt 20.30 om Egypt er slått ut. For bank får du nok uansett, spørsmålet er bare om opprørspolitiet er med på bankingen eller er snille og bare velger å se på. Inshalla så går det bra for Masr! (Egypt på arabisk). Vi krysser fingrene!
Al-rhayar Abd Bhargansus
Dette er en gjestesblogg. Al-rhayar Abd Bhargansus meninger vil være (forhåpentligvis) full av sleivspark som Materazzia på ingen måte vil stå til ansvar for. Men selvfølgelig støtter vi hans ytringer.
5. nov. 2009
Remember, remember - the 4th of November
For en onsdag full av juicy fotballstoff vi var vitne til i går. Som Liverpoolfan sitter selvfølgelig Lisandros utlikning mot de røde fortsatt friskt i minne, og jeg klarer nesten ikke forstå at laget så og si er ute av CL og ser ut til å måtte kjempe en hard kamp for fjerde plass i PL. OG vi er bare i begynnelsen av november. Vi har stått for mirakler før, og vi kan gjøre det igjen, sier Benitez om videre CL spill. Når en manager må bruke ordet mirakel for å forklare hvordan man skal gå videre fra gruppespillet i Champions League, ser jeg ikke særlig lyst på oppgaven. For linker til de fleste målene i gårsdagens CL runde sjekk ut BankoNiva sin blogg hos svenske Aftonbladet.
For alle trøndere og svensker kom det vel ikke som noen bombe at Hamrén ble svensk landslagssjef i går, men litt underlig at han skal ha to jobber i nesten ett år. Det blir ikke mindre underlig når vi vet at den ene jobben er trener i Nordens beste klubblag og den andre er svensk forbundskapten. Morten P drar sammenligninger til Martin Andresens "prosjekt unike i Europa innen 2013" og spør om ikke Rosenborg har sett utfall av dobbeltroller før. På VGNett kan vi lese at Zlatan ikke stilte seg negativ til Hamrén som sjef. Han har vel neppe hørt om han før, vil jeg tro.
Gårsdagen kunne man også bruke til å døyve nyheten om at Egil Roger Olsen fortsetter som landslagssjef for Norge i minimum to år til før Ståle Solbakken står klar til å videreføre "Arven etter Drillo". Er det ikke noe rart med hele prosessen når Drillo selv er mer glad for at Ståle blir hans etterfølger enn at han selv fikk fortsette? Det føles litt som om han ser på det som en personlig seier at hans eierskap til det norske landslaget og dets spillestil skal fortsette også etter hans avgang. Personlig skal jeg la mine eventuelle aversjoner mot dette hvile i noen år. Drillo er rett mann nå, og Ståle er i hvert fall hissig nok til å skremme Gamst til å prestere jevnt over tid. Samtidig hadde det vært artig med en landslagssjef som hadde ett litt annet syn på fotball enn Drillo og Semb. Semb som forøvrig er ferdig med sine oppgaver før han er ansatt. Nå er det bare kick back relax frem til vi taper den første kampen i neste kvalikk. "Drillo er rett mann for jobben", sier toppfotballsjefen etter 0-1 borte mot Litauen. "Vi skulle vunnet her. 3-1 i sjanser forteller meg det", sier Drillo som er spesielt irritert over at vi ikke utnyttet kontringsmulighetene med hutrig spill i bakrommet. Hørt det før?
Nå skal jeg ikke foregripe begivenhetene for mye her. Drillo kan fort ta oss til EM. Og Liverpool kan også benytte seg av velkjente mirakelskillz, ta seg videre og vinne bøtta. Og Hamrén kan sikkert klare å lede både Sverige og Rosenborg til Hoftun & co bestemmer seg for hvem de skal satse på til å styre Rosenborgskuta videre. Hva med en fremtidig dansk landslagssjef denne gangen?
For alle trøndere og svensker kom det vel ikke som noen bombe at Hamrén ble svensk landslagssjef i går, men litt underlig at han skal ha to jobber i nesten ett år. Det blir ikke mindre underlig når vi vet at den ene jobben er trener i Nordens beste klubblag og den andre er svensk forbundskapten. Morten P drar sammenligninger til Martin Andresens "prosjekt unike i Europa innen 2013" og spør om ikke Rosenborg har sett utfall av dobbeltroller før. På VGNett kan vi lese at Zlatan ikke stilte seg negativ til Hamrén som sjef. Han har vel neppe hørt om han før, vil jeg tro.
Gårsdagen kunne man også bruke til å døyve nyheten om at Egil Roger Olsen fortsetter som landslagssjef for Norge i minimum to år til før Ståle Solbakken står klar til å videreføre "Arven etter Drillo". Er det ikke noe rart med hele prosessen når Drillo selv er mer glad for at Ståle blir hans etterfølger enn at han selv fikk fortsette? Det føles litt som om han ser på det som en personlig seier at hans eierskap til det norske landslaget og dets spillestil skal fortsette også etter hans avgang. Personlig skal jeg la mine eventuelle aversjoner mot dette hvile i noen år. Drillo er rett mann nå, og Ståle er i hvert fall hissig nok til å skremme Gamst til å prestere jevnt over tid. Samtidig hadde det vært artig med en landslagssjef som hadde ett litt annet syn på fotball enn Drillo og Semb. Semb som forøvrig er ferdig med sine oppgaver før han er ansatt. Nå er det bare kick back relax frem til vi taper den første kampen i neste kvalikk. "Drillo er rett mann for jobben", sier toppfotballsjefen etter 0-1 borte mot Litauen. "Vi skulle vunnet her. 3-1 i sjanser forteller meg det", sier Drillo som er spesielt irritert over at vi ikke utnyttet kontringsmulighetene med hutrig spill i bakrommet. Hørt det før?
Nå skal jeg ikke foregripe begivenhetene for mye her. Drillo kan fort ta oss til EM. Og Liverpool kan også benytte seg av velkjente mirakelskillz, ta seg videre og vinne bøtta. Og Hamrén kan sikkert klare å lede både Sverige og Rosenborg til Hoftun & co bestemmer seg for hvem de skal satse på til å styre Rosenborgskuta videre. Hva med en fremtidig dansk landslagssjef denne gangen?
Abonner på:
Innlegg (Atom)