Da feil mann måtte gå?

Skrevet av David Batty (gjestebloggeren, ikke den motorsykkelinteresserte eks-fotballspilleren).

Den første februar 2012 sprakk nyheten på hjemmesiden til den hvite storheten i Yorkshire: “Leeds United have today dispensed with the services of Simon Grayson and his coaching staff”. Hva gikk galt? Var det kun resultatene denne sesongen som ikke levde opp til målsetningene? Eller var det mer bak kulissene som ikke er kommet frem? De siste dagers ståhei blant Leeds-fansen kan tilsi at styreformann Ken Bates heller enn godeste Grayson burde forlatt klubben. Jeg spør derfor: Er dette nok et eksempel på manageres utsatte posisjon i fotballklubber?

I rekken av lengst sittende managere i Leeds United, havner ikke godeste Grayson øverst på lista. Ei heller nederst. Likevel er han mannen som maktet å skape et vinnerlag, og et lag å tro på, da han fikk jobben som sjef for ”The Whites” i desember 2008. Mannen han overtok for var ingen ringere enn legenden (og én av fotballens mest skallede menn) Gary McAllister, som vant seriegull som spiller med Leeds i 91/92-sesongen. Når ikke en gang Macca evnet å skape et vinnerlag som kunne rykke opp fra sub-Wankership, hvem burde overlates til det ærefulle oppdraget? Fakkelen ble overlatt til Grayson (1969-), med managererfaring fra Blackpool.

Før denne ansettelsen var dog ikke Grayson et ubeskrevet blad i Leeds-systemet. Han startet faktisk sin aktive fotballkarriere i Yorkshire. I ungdomsårene gikk han gradene for Leeds’ ungdoms- og reservelag (1984-88), før han debuterte på seniornivå. Mannen var faktisk Leeds-spiller det året seriegullet ble innkassert, men fikk (så vidt undertegnede kunne finne ut) ingen tellende kamper det året. Han forlot derfor klubben til fordel for Leicester før 92/93-sesongen. Man kan derfor si at Grayson er en lokal mann som fikk drømmejobben.

Grayson er ikke av de mest karismatiske og underholdende sjefene Leeds har hatt ved roret. De tre årene han satt som sjef er derfor ikke preget av særlig uro og strid innad i klubben. Mange vil nok hevde at periodene med Donald George Revie (1961-74), Brian Clough (44 dager i 1974), Howard Wilkinson (1988-1996) og kanskje også David O’Leary (1998-2002) inneholdt flere lattervekkende pressekonferanser og lite flatterende mediesaker (sett fra en Leeds-supporters synsvinkel). Kanskje bør særlig lojale Revies periode fremheves i så henseende, med The Dons konstante forsvar av ”skitne triks”-Leeds. Han ville nemlig ikke lytte til kritikken som haglet fra hele England om oppførselen til Billy Bremner og hans menn på banen. I tillegg er det vanskelig å komme unna tiden med kontroversene rundt Leeds’ nedrykk i 2004 og spillerskandalene tidligere, med Lee Bowyer og Jonathan Woodgate i spissen. Da var publisiteten rundt klubben mildt sagt negativ. En sindig mann fra Ripon burde vel være akkurat det klubben trengte?

Mannen har etter mitt syn stått for stabilitet og positivitet for de hvitkledde. Riktignok har han både kjøpt og solgt spillere i relativt stor målestokk over tre år, men han har også løftet klubben et skritt nærmere der den hører hjemme – til Wankership. Nå gjenstår kun det siste trappetrinnet. I tillegg har han fått frem og gitt nye, spennende Peacock-talenter som Tom Lees og Aiden White tillitt. I en nedgangsperiode preget av hyppige managerbytter og lite skikkede sjefer fra 2004 til 2008, var Grayson faktisk mannen som brakte håp til Elland Road igjen. Han skapte entusiasme og en spillestil det luktet mål av (begge veier), og det var sjeldent verken kjedelig eller deprimerende å se Leeds spille igjen. Til forskjell fra årene før klarte Grayson å vinne flere kamper på rad og skape et lag å regne med i opprykkskampen, også i numbertwoship.

Krass kritikk av en manager hører naturlig nok med – også for Grayson. Den gjengse Leeds-supporter kan nok bifalle at både den dårlige defensive rekorden og de mange utskiftningene i spillerstallen, da særlig med salgene/slipp av nøkkelspillere som Bradley Johnson, Neil Kilkenny og kaptein Jonny Howson, samt et ukjent antall lånesigneringer som ikke slår til, tilsier et pass som bør skrives på. Likevel sitter undertegnede igjen med en sur smak i munnen. Styreformann Ken Bates hevet målsetningen til denne sesongen (opprykk som ett av to lag), men har nektet å investere de pengene som trengs til dette. Under mottoet ”Club first – team second”, har Grayson måttet vri og vende på hver eneste overgangspenny i forsøk på å nå de urealistiske målsetningene og for å unngå jobbmist i en klubb han har uttalt at han elsker. Manageren har etter Bates’ sigende fått fritt spillerom til å håndtere lønninger, men strukket strikken litt vel langt (i følge Bates selv) i forsøk på å gi enhver Leeds-supporter det han/hun fortjener. Når dyrkjøpte bosman-spillere ikke slår til, målene renner inn bak, pengene forsvinner ut og målsetningene ikke nås: Er det ikke fortjent at Grayson måtte gå?

I dette tilfellet mener jeg fotballen igjen viser sitt brutale ansikt. Manageren (tilsynelatende perfekt for Leeds United på flere måter) synes å bli nok et offer for styrets/styreformannes giljotin når resultatene uteblir. Dersom Bates blir, er jeg villig til å sette penger på at dette ikke blir sistemann med manageransvaret som forsvinner ut dørene på treningsanlegget Thorp Arch før Premier League-målet er nådd. Hadde Grayson fått rettferdige betingelser som svarte til klubbens ambisjoner, kunne jeg sagt meg enig i Leeds-styrets beslutning. Men ikke når mannen på toppen av kransekaka ikke tar sin del av ansvaret. Etter min mening burde ansvaret vært delt mellom styret, manager og spillere – og når klubben ikke leverer, bør styret som ansetter manageren forsvinne. Men slik er ikke livet i fotballen. Nå gjenstår det bare å se om det er midlertidige Neil Redfearn, kromtappen Billy Davies eller tidligere QPR-sjef Neil Warnock som overtar Graysons arv. Jeg setter Bates’ overgangsbudsjett på sistnevnte og takker Grayson for engasjementet.


Kilder: Wikipedia.org, leedsunited.com, yorkshireeveningpost.co.uk

Mandagsspalten S#3E#22

Skevet av Kenny Koevermans med litt hjelp fra både lugubre nettsteder og en teknisk direktør (Bears Island).

Ukens volley
Hu hei! Juan Mata. Og for et innlegg fra Torres da. Nyfunnet karrierevei som høyre kant?


Ukens mål
Ahmed Ali druser til fra langt hold og gir UAE 1-0 seier mot Irak.


Moa er nådeløs. Herlig avslutningsteknikk, og vi noterer oss at han ikke scorer på ryggen denne gangen. Moa på vei til å bli en fullkommen spiss.


Hvis dere klarer å vente gjennom litt feiring får dere se en relativt herlig tilrettelegging og avslutning fra Emmanuel Agyemang-Badu for Ghana mot Guinea i Afrikamesterskapet.


Guinea ville ikke være noe dårligere. Kanskje egentlig et innlegg, men likevel stilig. Abdoul Camara er mannen som avslutter mot en forfjamset Kwarasey.


Lucho Gonzalez curler den i korset på elegant manér for Porto mot Vitoria Setubal. Digg!


Ukens missekåring
Mathlouthi med en heller trist inngrepen for Tunisia endte opp med å sende Ghana og Adam Larsen Kwarasey videre til semifinale i Afrikamesterskapet.


Phil Neville + Tim Howard = dette:


Ukens hæl
De gamle er fortsatt deiligst og best og eldst. Totti ledet Roma til 4-0 mot Inter i går, men høydepunktet var jo dette fra Totti. Synd at det ikke ble noe av. Totti lurer intet mindre enn fem Interspillere som havner på etterskudd på grunn av hans herlige hæl.


Ukens røde
Zlatan viser frem sin lange høyre da han slenger armen rundt Nocerino før han lander et velplassert klaps i ansiktet til Napolis Salvatore Aronica.


Ukens frispark
Yaya Toure viser hvordan det skal gjøres. Opp i korset via stanga. Dette gav Elfenbenskysten 3-0 mot Ekvatorial Guinea og sendte landet til semifinalen.


Hverken producer eller Portimonensekeeperen forberedt på skudd her. Fire minutter på overtid avgjør Hugo Viana kampen til Bragas fordel med kampens eneste mål.


Ukens vind
Burde blitt ukens ghost-assist. Men Ronaldo valgte å ikke benytte seg av tilretteleggingen.


Ukens reklamer
Umulig å forbigå denne.


Nike + tatoveringene til Zlatan.


Slaven Bilic ikke så kjekk som han tror. Tar det med et smil da.

Fredagslisten #33

Skrevet av Kenny Koevermans.

Ja så var den en gang så unge og lovende Kenny blitt 30 år gitt. I dag, 3. februar. Jeg velger en avmålt feiring med en #fredagsliste om dagens dato. Det vil si en liste om fotballpersonligheter(?) som har bursdag i dag. Har prøvd å plukke frem noen videoer ettersom dette er en usannsynlig grå liste. Gratulerer med dagen!

1. Tim Flowers
Jeg minnes skoledagboken med engelsk fotball som tema. Hvem har bursdag på samme dag som meg? Spent åpnet jeg opp. Ikke Pele, ikke Maradona, ikke John Barnes, ikke en gang en norsk landslagsspiller. Derimot; Tim Flowers. Mest kjent i ettertiden for å kysse Jan Åge Fjørtoft. Og for denne kanskje?


2. Joachim Löw
En av de best kledde trenerne i sirkuset nå om dagen. En stilig mann rett og slett. Pluss i boka for artige navn på de tre siste klubbene han selv spilte for: FC Schaffhausen, FC Winterthur og FC Frauenfeld. Ble kåret til Man of the Year av Kicker i fjor. Skal ikke tvinge noen til å se den følgende videoen. Sangen er drøyt bra, dog. For de spesielt interesserte kan dere søke opp part II også.


3. Mika-Matti Petteri "Mixu" Paatelainen
Nåværende trener for det finske landslaget. Definitivt det kuleste navnet på lista. Scoret et viktig mål for Bolton i 95 da de gikk opp til 3-2 mot Reading i play-off-finalen om opprykk til Premier League. En kamp Bolton til slutt vant 4-3.


4. Mart Poom
40 år i dag. Sto for det estiske landslaget fra 1991 til 2009 og endte opp med 120 landskamper. Var innom Arsenal på tampen av karrieren og hanket med seg en Champions League-finale fra tribuneplass. Ble ikke buet på av Derbyfansen selv om mange trodde det. De ropte bare Poooooooooooooom. God på hodet var han også.


5. Juan Capdevilla
Sikkert den beste spilleren på listen. Bare ikke akkurat her. Vondt var det også, tydeligvis.


Kilder: De alltid hjelpsomme sidene Wikipedia & Youtube.