Noen vil nok kalle meg en optimist, kanskje til og med en håpløs romantiker. Samtidig kan jeg muligens også havne i kategorien av dem som ser på globalisering som positivt, fremfor negativt og homogeniserende for vårt samfunn.
Stadig er det debatter om at vi som lever i et forbrukersamfunn manipuleres av reklame, press fra større multinasjonale selskaper og konforme retningslinjer til å gjøre det samme, like det samme og forbruke det samme. Vi er ikke i det hele tatt frie mennesker i våre valg og vurderinger. Vi er blitt varer og vi fremmer oss selv som gode investeringer for arbeidsgivere, venner og andre relasjoner, samtidig som vi vurderer mennesker rundt oss som både gode og dårlige investeringer i forhold til vår dyrebare tid og våre dyrebare ressurser. Jeg velger rett og slett ikke å se på det slik. Jeg velger å innta en mer positiv holdning. Fremfor å se fullstendig deterministisk på våre liv og den tiden vi lever i, velger jeg romantikken any day of the week and twice on Sunday,
Nettopp dette skal innlegget handle om. Et positivt syn på globalisering, innvandring og (selvfølgelig) fotball. Jeg beveger meg faretruende nær et politisk standpunkt her, og setter meg parat for et verbalt ballespark fra Inno og hans samfunnskritikk, men velger likevel å prøve og skrive litt om fotball og integrering. UEFA og en del europeiske land er nå i gang med å beskytte landenes talentutvikling ved å innføre kvoter for hvor mange utenlandske spillere et lag kan stille med, både i innlandsligaene og i konkurranser i regi av UEFA.
På den ene side er dette forståelig. For at et lands talenter skal kunne utvikles må de få sjansen til å spille på et høyere nivå etter hvert som de blir bedre. På den annen side kan vi se på dette fra et samfunnsperspektiv. Landegrenser blir stadig mer åpne. Arbeids- og humanitær innvandring er blitt en ressurs for å utvikle samfunnet videre, samtidig som det er av ren nødvendighet enten fra landenes, eller fra immigrantenes side. Er det da riktig av ligasystemer og organisasjoner innenfor fotballen å stå i veien for at fotballag skal kunne skape det beste ut fra deres forutsetninger? Hvor viktig er det egentlig for fans at spillere kommer fra samme sted som laget selv? Er kanskje laget, samholdet, følelsen av fellesskap, følelsen av å være med å bygge egne tradisjoner og tilhørighet til andre mennesker kanskje like viktige for spillere og fans i dag som det er å bygge videre på alle de gamle tradisjonene?
Jeg mener at vi skal se optimistisk på den fremtiden fotballen har i et integrerende samfunn, hvor vi velger å tillegge betydning det mennesket har å tilføre et fellesskap, uavhengig av hvor det vokste opp og hvilken etnisk benevnelse det vil omtale seg med. Av ulike grunner har folk kommet til Norge og bosatt seg her. I valgkampen vi akkurat har vært gjennom har politikerne feigt nok (og vanlig nok) spilt på frykten hos folk. Frykten for den fremmende. Frykten for de som representerer noe annet enn den tradisjonelle nordmann (hva nå enn det måtte være). Frykten for utlendingene. De som leder statistikker over kriminalitet. De som ”vi” nordmenn ikke bør slippe inn i vårt land.
Samtidig har vi fotballspillere som John Carew, Mushaga Bakenga, Joshua King, Etzaz Hussain, Harmeet Singh, Moa, Mohammed Fellah og ”sarpingen” med det fantastiske navnet Hugues Wembangomo som representerer noe av det ypperste Norge har å by på av fotballtalenter, som vi aldri kunne hatt glede av på det norske landslaget hvis det ikke hadde vært for innvandring. Tipper at speider-Eivind (venn av Materazzia) kan supplere denne listen med mange unge lovende spillere som aldri hadde spilt med norsk flagg på brystet om det ikke hadde vært for at familiene hadde innvandret til Norge. Tenk også på hva importerte spillere bidrar med gjennom spill i tippeligaen. De hever nivået, og de hever våre landsmenn som må kjempe hardere for å slå gjennom. Samtidig er Tippeligaen blitt en utviklingsarena for afrikanske fotballspillere som etter hvert tar steget ut i de større ligaene. Dette gjør Tippeligaen attraktiv for de dyktigste speidere, som igjen kan føre til at både de som er kjøpt for å ta et steg videre i karrieren, og egne utviklede talenter kan bli oppdaget og få sjansen i større klubber og ligaer.
Jeg mener at fotball i stor grad kan bidra til at innvandrere møtes med større aksept når de kommer til Norge. Gjennom fotball får mange innvandrere gode muligheter til å utvikle seg og vokse inn i roller. Fotball er et lagspill som har sine individualister. Disse må likevel jobbe for laget, for at det skal fungere. Akkurat som i samfunnet, hvor vi kan utvikle oss i forskjellige retninger, men likevel må bidra for at samfunnet skal fungere optimalt.
Jeg tror at når en 55 år gammel erketrønder med stor bart og øl-mage innehar en drakt Bakenga på ryggen, eller når en pensjonert fisker fra Kristiansand både har en Annan drakt og en Owello drakt hjemme, da har ikke bare fotballen, men samfunnet tatt et steg videre mot det bedre (Ikke noe vondt om de utvalgte gruppene her, kunne like gjerne valgt halvsløve studenter fra Grimstad eller Mandal, pubeiere fra Oslo, leger fra Stavanger eller sosialarbeidere fra Bergen). La oss finne en gylden middelvei. La oss utvikle våre talenter og gi dem sjansen, men la også tippeligaen være en arena hvor stjerner kan skinne, uavhengig av hudfarge og opprinnelse.
Hvor mye kjedeligere hadde ikke ligaen vært uten Mikel, Ramovic, Annan, Bakenga, Pall Gunnarsson, Owello, Singh, Angan, Edu, Moa, Konan Ya, Thione og Diouf. Fotball er en arena for utvikling og samarbeid. La den forstette å være det, og ikke la proteksjonisme bidra til økte avstander mellom folk, verken på fotballbanen eller i samfunnet forøvrig.
