Med skadesituasjonen til alle spissene i Premier League i år er det fristende å skride til verket uten spisser. Toppscorer i år som i fjor er Cristiano, og det syns jeg ikke noe om i en liga som har fostret legendariske strikere som Alan Shearer, Andy Cole, Robbie Fowler, Jimmy Floyd, Ruud, 20LEgend etc. Samtidig er det også så forbannet mye svingninger i prestasjonene at det er vanskelig å finne spillere som har prestert jevnt i hele sesongen. På toppen av det hele kommer man liksom ikke unna Man Utd spillere, selv om Ryan Giggs kan se langt etter å surfe inn på dette laget utelukkende på gamle meritter.
Kjører ut med tre midtstoppere, kan ikke gi plass til noen backer her. Kun Cashley som er aktuell, og han er ikke aktuell. Jeg har latt meg imponere av Everton spillere, totalt forbigått i PFA kåringen som utrolig nok kommer før sesongen er ferdig, og dermed tvinger synsere som meg selv til å hurtig levere sine årets lag. Fellaini og Cahill er med på midt lag fordi de kanskje har vært Evertons viktigste i år. Utelukker Villa spillere fordi de har vært så dårlige i det siste at min hukommelse nekter å innfinne seg med at de har vært gode tidligere i år. Selektiv, så klart. Villa er BOOOOOOOOOORING.
Manager burde selvfølgelig vært Alex Ferguson, men jeg får det ikke til. Derfor blir det Harry Redknapp. For en turnover! Tottenham viste på lørdag at de kan spille rundt et hvilket som helst lag, lite kunne de gjøre med at Man Utd hadde tolv mann.
Så, nok prat. Årets lag følger i en 3-6-1 formasjon med tre roterende sentrale på midten og Gerrard i en fri rolle.
Keeper: Pepe Reina
Stoppere: Kolo Toure - Rio Ferdinand - Nemanja Vidic
Defensiv Midtbane: Marouane Fellaini
Høyre Kant: Cristiano
Venstre Kant: Steven Gerrard
Sentral Midtbane: Cesc Fabregas - Tim Cahill
Offensiv Midtbane: Frank Lampard
Spiss: Fernando Torres
Enig? Didn't think so.
30. apr. 2009
29. apr. 2009
The Battle of the Mean and Brutal Footballers (The Battle)
Vi skjønner at denne tittelen trenger en forklaring. Først av alt presiserer vi at alle hendelser rundt spillere og dommere i dette innlegget selvsagt er fiksjon og uten rot i virkeligheten.
Det hele startet som sms-korrespondanse mellom Inno og Kenny. Vi snakker 2006, og vi snakker om to gutter/menn som kjeder seg usannsynlig fort. Ideen var at Roy Keane, som på denne tiden akkurat hadde lagt opp, instinktivt begynte å kjede seg fordi han savnet spillet, taklingene, banningen, kortene og det generelle hatet mot andre spillere, og måtte derfor finne på noe å gjøre. Vi fant da ut at han skulle lage en slags ”Invitational Tournament” i Irland, hvor de hardeste av de harde skulle samles for å nedkjempe hverandre i kamper en-mot-en.
Reglene for dette ”spillet” er noget uklare, men det finnes to dommere, og de fikk også sine invitasjoner. Hvordan invitasjonene ser ut, overlater vi til fantasien. Det de følgende historiene handler om, er hvordan de ulike spillerne reagerer når de mottar invitasjonen fra Roy Keane. Opptakten til historiene er at selv om spillerne har spilt stygt, mottatt uttallige røde kort og hatet hverandre på banen, finnes det alltid en slags gjensidig respekt mellom de hardeste av de harde. For at de skal sloss må det være på gress, en ball må være et sted innenfor hundre meter, og det må være en dommer som ser, eller aller helst ikke ser, hva som skjer. Begrensningene på historiene var at de måtte passe inn i 4-5 sms, ettersom Inno sin mobil ikke kunne skrive eller motta flere av gangen.
Følgende spillere ble invitert: Duncan Ferguson, Steffen Freund, Jürgen Kohler, Erik ”Panzer” Hagen, Colin Hendry, Nobby Stiles, Martin Keown, Igor Tudor, Peter Lorimer, Jaap Stam, Sinisa Mihaijlovic, Paul Ince, Neil Ruddock, Henning Berg, Torgeir Bjarmann, Tony Adams, Bård Borgersen, Julian Dicks, John Hartson, Terry Butcher, Stuart Pearce, Vinnie Jones, Gary Pallister, Rene Higuita, Ivan Cordoba, Rigobert Song, Phillipe Albert, Fernando Couto, Ben Thatcher, Erland Johnsen, Taribo West, Paolo Montero, Khalid Boulharouz, Marco Materazzia og Lee Bowyer. Dommere er Markus Merk fra Tyskland og Pierluigi Collina fra Italia. Alle stedsnavn er, om ikke rent oppspinn, i hvert fall tatt fritt fra fantasien.
Savner du noen? Skriv inn en kommentar!
Spillere:
I Skottlands hovedstad Glasgow hadde akkurat et hotellrom blitt rasert av en ”Scotish Punch Fist Machine Gun”. Politiet ble selvfølgelig tilkalt og ingen av hotellets personale turte å nærme seg rommet hvor en person tydeligvis hadde mistet besinnelsen. Det de ikke visste var at denne personen akkurat hadde lagt på røret etter en meget oppildnende samtale med Roy Keane. Det skulle foregå noe i Irland og hans talenter var igjen til nytte. Hotellrommet hadde blitt rasert i ren ekstase, og nå gledet Duncan Ferguson seg til møtet med tretten politimenn med køller og tåregass.
I de dype skogene i Randenburg-an-Meer, våkner en tysker av disse tankene til Dunc. Han går sporenstreks bort til en hylle, og løfter ned et par ADIDAS WORLD CUP med tvilsomt lovlige skruknotter. Hans fornavn er Steffen. Hans etternavn er, ironisk nok, Freund.
Dette setter de små grå i sving hos en viss Jürgen Kohler, som jo er kjent for å ha byttet bort lillefingeren mot et kjedelig 0-0-resultat. Mens han står i hagen og planter roser får han den distinkte følelsen av at noen, eller noe, trenger å markeres. Han informerer sin kone, og setter seg på flyet.
Utenfor St.Petersburg er en rødhåret drapsmaskin på joggetur i 35 minusgrader iført den norske landslagsshortsen og drakt nummer 5. Han løper fordi han hater det, og han elsker å gjøre ting han hater. Det gjør han om mulig enda mer forbanna. Han lukter blod, og det skal spilles om ikke så altfor lenge. Invitasjonen hadde han spist etter flybilletten var bestilt, og nå skulle han jogge til den røde huden hans ble blå. Hvorfor? Fordi han er den hardeste jævelen mellom Sibir og Oslo øst. Erik Panzer Hagen er klar for Irland.
I det skotske Highlands feller en kilt-kledd branne den ene eika etter den andre, ved hjelp av sklitaklinger og pågangsmot. I det han utbryter ”Damned english oak!” og drar fingrene gjennom den tykke, gullfargede manken, får han en sms fra Big Dunc: ”Ach, Colin! Ye `ave to come to this errengement in Eierland! Roy Keane is pleyen`!”. I rent drittsinne mot irene løper han hele veien til stadion.
På Kensington Home For Retired Footballers småløper et sendebud i gangene, til han finner riktig krøpling. Ved siden av rullestolen står et pilleglass med beroligende, og et futteral med et gebiss, bestående av begge fortenner samt jekslene 4H, 3G og 11M. Han rekker et brev over til den gamle, og drar umiddelbart for å unngå en sklitakling. Brevet er merket Nobby Stiles.
I en nedslitt hybelleilighet ved Essex-on-Sussex sitter den en sliten 40-åring med barnebidrag til langt oppover ørene og bitemerker i begge kinn. Venstre øyenbryn er borte, som følge av heftig aktivitet i boksen i forkant av et hjørnespark. Akkurat slik han liker det. Gjennom bunnen på en Jack Daniels kan han skimte nyhetene, som meddeler at alt som kan krype og gå av fotballens bødler skal spille kamp. Martin Keown takler nærmeste buss, og går ombord.
På familiens transylvanske landsted sitter to meter smerte i en lenestol, og beundrer kunsten på veggene. De portretterer alt fra kompliserte korsbåndsuhell til avrevne vristsener og uforklarlige tåbrudd. I fanget har han FIFAs regelbok, som han studerer med argusøyne for å finne smutthull. Denne idyll må avbrytes; han har en kamp å spille. Han tar en hest på skuldrene, og drar. Tilskuer, kunstner, student og reisende er èn og samme person: Igor Tudor.
En utbrent bar-eier mottar en telefon i arbeidstiden, og blank i blikket legger han røret ned. Mannen har aldri kommet tidsnok inn i en takling, og nå til dags kommer han alltid for sent på jobb, da gammel vane som kjent er vond å vende. Han jobber svart som slakter. Kyrene avlives momentant ved hjelp av tidenes mest fryktede vristspark og en Adidas River Plate fra Mexico `86. Peter Lorimer lar pub være pub, og kyr være levende, for øyeblikket. Det er kamp.
Det er ferieidyll i den lille byen Hoovelsnägg den Kürtel i syd-Holland. Den duse stemningen brytes av en maskinlignende lyd i det fjerne. I lysløypa øst for byen er nemlig en kritthvit hårløs midtstopper på joggetur. Alle på rulleski blir bønnhørlig slaktet ned av saksetaklinger etterfulgt av hissige grynt. Mannen er i hardtrening, og alt som er raskere enn han må bøte. På vei hjem punkterer han bakdekkene på en semitrailer med en tofotstakling, for denne høsten kommer ingenting forbi Jaap Stam.
I Leeds’ eneste smie dukker det opp en bestilling de ikke har hatt siden 1999. Det er bare en som bestiller skruknotter i metervare. Smed Neville Hursthouse skjønner at noe er i gjære, og han går straks i gang. En time senere står en kampklar lyslugget jævel på utsiden med brennende øyne. ”Aye, David! Break a leg for me, will ya?”, sier han, og får et annerkjennende nikk fra David Batty, før lyslugget stempler en mc-fører og stjeler sykkelen hans.
I en bakgate i Beograd høres lyden av kneskåler som knuses. En bredskuldret bulldoser av en mann setter seg inn i BMW-en mens han teller penger. Han liker torpedoyrket, men han kjenner savnet av sklitaklinger og spytteklyser. På plenen foran hans hjem står en kurer og venter med et brev. Torpedoen sniker seg opp og sklitakler kureren bakfra med dobbel ankelfraktur som resultat. Torpedoen tar opp invitasjonen som ligger på bakken. Den er merket med hans navn: Sinisa Mihajlovic
På en luguber brun bule i Southamptons minst fasjonable strøk sitter en mann bøyd over sin 17. pint for kvelden. I det en regnvåt og blodig Paul Ince kommer brasende inn døra med et sleskt smil om munnen, skjønner Neil Ruddock at det igjen er bruk for hans tjenester. Han skaller ned et par bargjester på veien ut, og sammen legger de to nå blodige udyrene på sprang mot Irland.
Fra sine kontakter på de britiske øyer hadde Henning Berg fått nyss i masseslagsmålet som skulle finne sted i Irland. Med et smil om munnen konstaterte han: ”Det lukter Torgeir og meg…”
Til hans hjem i nord-øst London var det kommet et il-brev fra Terry Butcher. Han leste og forstod umiddelbart at dette var alvor. Det sto: Få fatt i Psycho, Martin og Vinnie Jones, jeg trenger dere i Irland. God Save The Queen. –Terry-. Minnene strømmet på fra benknusertiden i Arsenal. Så med nummer seks på ryggen to par ferdigpussede copasko og 25 avskyelig lange skruknotter i bagen la Tony Adams på sprang mot Irland mens han ringte sin gode venn Martin Keown; ”It’s going down and you better fucking be ready…”
Som vikar i Timenes Flyttebyrå i Kristiansand fikk han god trening i å heade vaskemaskiner. Han var bredskuldret og knallhard, og for tiden var han lettere irritabel. Det hadde nemlig gått to dager siden hans kollega Panzer-Hagen hadde fått sin invitasjon, og dette var en event han ikke kunne gå glipp av. Flybilletten var allerede truet ut av Kjersti på Bennett i Markensgate og da brevet endelig kom med DHL ble budbilden sklitaklet i oppkjørselen av pur glede. Bård Borgersen skulle til Irland!
På familiens gård i Wales sto en solbrent og fregnete nummer 9 og hvilte seg med en Guinness etter dagens albueslakting av femten Stratford okser. Plutselig kom en gammel kamerat fra West Ham-tiden kjørende inn på eiendommen i hundre og helvete. Venstreback Julian Dicks hadde proklamert sluttnoter for mang en lovende høyrevings karriere. Nå var han kommet for å hente John Hartson. De var ventet i Irland…
Etter han la opp som aktiv fotballspiller hadde han kun jobbet om vinteren som plog for veivesenet i Manchester. Han likte jobben, men kjente savnet etter å feie med seg levende skapninger med nummer på skjorta. Da han fikk invitasjonen veide han massive 117 kilo, etter litt for mange øl og fish&chips, men han mente dette var en passende vekt for de kommende sklitaklingene i Irland. Gary Pallister sklitaklet garasjeporten før han hev seg i bilen og kjørte vestover.
Klodens raskeste dyr, geparden, sprintet over det kamerunske slettelandskapet. Med ett lener den hodet mot høyre, men det er for sent. Den kjenner bakbena brekke i det den blir grisetaklet av en kar med dreads og nummer to på ryggen. Mannen, som for øvrig er den eneste med røde kort i to påfølgende VM, er i hardtrening. Noen fra den afrikanske narkotikaligaen i England hadde tipset han om at noe var i gjerde i Irland. Rigobert Song sendte voodootrusler til arrangøren og ble omsider invitert…
Rene Higuita hadde snappet opp info under en tur i buret om at klodens sykeste menn iført skruknotter skulle møtes i Irland til en dyst kun de hardeste ville overleve. Uten å dvele for mye, hev han seg i bilen og kjørte til nærmeste telefonkiosk for å ringe en nær venn. Tidsforskjellen var stor, og mannen som tok telefonen var trøtt, men da han hørte nyhetene ble han med ett lys våken. Først gav han horen som lå ved hans side en albue, før han hev skruknotter og sko i en bag, sparket opp døra på hotellrommet, brakk lårbeinet på heismannen, og rundjulte en taxisjåfør, før han stjal taxien og kjørte mot Irland. Ivan Cordoba trengte ikke invitasjon, han hadde planer om å bare møte opp.
I Saarhaüsen an der Trüttelsnäzel, en forstad til Brüssel, ligger en gammel midtstopperkjempe og sover middagslur når det ringer på døren. Med bløtkakerester fra dagens dessert hengende i barten reiser han seg opp og tramper iltert mot døren. Brevduen som er trent opp til å ringe på dører blir drept momentant av ytterdøren som åpnes i 107 km/t. Først blir mannen lei seg over å ha drept et uskyldig vesen, men når han leser lappen festet til duens høyre ben, brer smilet seg om Phillipe Alberts munn. Han får lov til å grusetakle Roy Keane igjen, og dermed var han i fullt firsprang på vei mot Irland.
I en av Manchesters anonyme bakgårder sitter definisjonen av et frynsete rykte og surfer etter porno. Han har en sær fetisj, men til slutt finner han det endelig: http://www.vuloptious_elbows.com/. Selv har han et prakteksemplar som har stoppet mang en karriere, for raske høyrevinger så vel som lovende torpedoer. Rundt halsen dingler en lykkeamulett som han fikk laget av fortennene til Nick Summerbee. Plutselig avbrytes Ben Thatcher: ”You’ve got mail.”
Ved Portugals bredder sitter en slu ringrev i lenestolen og halvsover. Den venstre hånden holder fast på et hundebånd, som i den andre enden er forsvarlig festet til hans barn. De bruker han til å fiske med, da det ikke finnes bedre agn for hvithai, mener Fernando Couto. Den høyre hånden smeiker en slektning av Jaws, som utgjør dagens fangst. Mannen som er kjent for å spytte mer enn han svelger, plukker opp en invitasjon fra haiens gap, merket Jorge Costa…
På fergen mellom Southampton og Dublin står en glemt skuespiller og sjonglerer med testikler han har ervervet ved hjelp av personforstyrrelse og intetanende kampledere. Publikum er fascinert av forestillingen, men samtidig forferdet over sporadiske banneord som slipper billig ut av munnen på den gale. Vinnie Jones opptrer i håp om å få en klage, som vil motta rask saksbehandling. En måke er uheldig og skriker, og blir utskjelt i hjel. Jones har formen inne.
Ved Mjøsas bredder våkner en cyborg med rødt skjegg. Han er på telttur, og har lagt seg midt i bjørnens territorium, i håp om en close encounter of the third kind. Skinnjakken er fra 1985, og hodeskallens konstruksjon er prehistorisk. Erland Johnsen bryr seg ikke om slikt. Han går ned til vannet og trer fire abbor på skruknottene med en stempling av godt gammelt merke. Mens han barberer seg med motorsag lirker han frem en konvolutt merket med hans navn. Han takler en binne som prøver å lure offsidefella han har satt opp mellom to trær, hiver seg på ryggen og truer den stakkars hunnbjørnen til å legge på sprang mot Irland.
En løve nærmer seg en antilope på de nigerianske steppene. Med kløkt og evolusjonens rutine bukter den seg mellom siv og stener, stadig nærmere middagsmaten. Uheldigvis for løven er det flere rovdyr tilstede. Uten forvarsel blir den offer for en skulder-mot-skulder takling fra helvete med døden til følge. Antilopen lukter lunta, men for sent. Taribo West har nettopp mottatt invitasjonen til Irland, og han trener med naturen.
På en fotballskole i Montevideo lærer 8-åringer hvordan man slipper unna med mord. Læreren er ikke særlig høy, men han har likevel problemer med å få frivillige til å stille opp på demonstrasjoner. Tilfeldig forbipasserende lar seg blende av hans meritter, hvilket blir deres bane. Fire likposer senere høres lyden av en faks. På vei inn til kontoret holder læreren instinktivt i en trøye, men han slipper akkurat tidsnok, selvfølgelig. Han er Paolo Montero.
Selv om han selv hevder at sykehusopphold ikke er vanlige konsekvenser av hans taklinger, har nok Christiano Ronaldo blant flere, en annen versjon av den saken. Tilnavnet ”Kannibalen” gir grunnlag i seg selv for en soleklar invitasjon til årets oppgjør i Irland, og da Roy Keane så Kahlid Boulharouz utføre et perfekt eksempel på grov legemsbeskadigelse under årets VM i Tyskland, var han ikke i tvil. Denne mannen krevde en plass i det gode selskap.
”Har du ikke hørt om det engang?” sier Adriano, og angrer sporentreks på den tankeløse uttalelsen. Han klarer ikke å dodge uppercutten som følger og tar blødende telling i garderoben på San Siro. Mannen som slo, har slått før, og på vei ut av stadion blir en bårebil, to metallbarrikader og Adrianos Ferrari Enzo gjennomhullet av en dødelig presis høyre albu som har vært i krigen før. Han truer bilen sin til å starte med en språkbruk som hadde fått selv Vinnie Jones til å vaske sin egen munn med Zalo. Marco Materazzi var klar i sin sak. Dette skulle ikke foregå uten han.
Han hadde skapt trøbbel i enhver klubb han hadde satt sin fot i. Slossing var ikke forbeholdt motstandere mente han, og delte villig ut hooker i øst og vest til dem han mente måtte fortjene det. Utenfor banen gikk det mest i heftig bruk av prostituerte og rasistiske slengbemerkninger, og i den siste tiden mer av det meste som kunne gi dårlig omtale i pressen. Lee Bowyer var i gang med oppkjøringen til: “The Battle of the Mean and Brutal Footballers” forkortet ”The Battle”.
Dommere:
I Schleswig-Holstein går en nervøs kar inn på et kontor og legger seg til rette i den dype stolen. Han ser opp i to snille, men bestemte øyne, folder hendene, og ber tannlegen om å revurdere avgjørelsen. Markus Merk er dog ikke til å rikke. Mens han setter bedøvelsen gir han gult kort for protester og tenker med seg selv: ”Ich bin sehr gut preparerent führ den kampf in Irland.”
På vingården i Venezia ser man en blankpolert isse mellom druetrærne som konstant går med armen i været og signaliserer indirekte frispark. Han er lei av at trærne aldri kjefter tilbake, selv om han har gitt rødt kort et utall ganger og egenhendig røsket dem opp med roten og båret dem ut av vingården. Kona har sonet 45 karantener fra soverommet, men han trenger nye utfordringer. Etter å ha gitt postbudet gult kort for klaging på den gamle postkassen så han brevet med hans navn på. Pierluigi Collina skulle endelig tilbake i manesjen. Denne gang i Irland.
Det hele startet som sms-korrespondanse mellom Inno og Kenny. Vi snakker 2006, og vi snakker om to gutter/menn som kjeder seg usannsynlig fort. Ideen var at Roy Keane, som på denne tiden akkurat hadde lagt opp, instinktivt begynte å kjede seg fordi han savnet spillet, taklingene, banningen, kortene og det generelle hatet mot andre spillere, og måtte derfor finne på noe å gjøre. Vi fant da ut at han skulle lage en slags ”Invitational Tournament” i Irland, hvor de hardeste av de harde skulle samles for å nedkjempe hverandre i kamper en-mot-en.
Reglene for dette ”spillet” er noget uklare, men det finnes to dommere, og de fikk også sine invitasjoner. Hvordan invitasjonene ser ut, overlater vi til fantasien. Det de følgende historiene handler om, er hvordan de ulike spillerne reagerer når de mottar invitasjonen fra Roy Keane. Opptakten til historiene er at selv om spillerne har spilt stygt, mottatt uttallige røde kort og hatet hverandre på banen, finnes det alltid en slags gjensidig respekt mellom de hardeste av de harde. For at de skal sloss må det være på gress, en ball må være et sted innenfor hundre meter, og det må være en dommer som ser, eller aller helst ikke ser, hva som skjer. Begrensningene på historiene var at de måtte passe inn i 4-5 sms, ettersom Inno sin mobil ikke kunne skrive eller motta flere av gangen.
Følgende spillere ble invitert: Duncan Ferguson, Steffen Freund, Jürgen Kohler, Erik ”Panzer” Hagen, Colin Hendry, Nobby Stiles, Martin Keown, Igor Tudor, Peter Lorimer, Jaap Stam, Sinisa Mihaijlovic, Paul Ince, Neil Ruddock, Henning Berg, Torgeir Bjarmann, Tony Adams, Bård Borgersen, Julian Dicks, John Hartson, Terry Butcher, Stuart Pearce, Vinnie Jones, Gary Pallister, Rene Higuita, Ivan Cordoba, Rigobert Song, Phillipe Albert, Fernando Couto, Ben Thatcher, Erland Johnsen, Taribo West, Paolo Montero, Khalid Boulharouz, Marco Materazzia og Lee Bowyer. Dommere er Markus Merk fra Tyskland og Pierluigi Collina fra Italia. Alle stedsnavn er, om ikke rent oppspinn, i hvert fall tatt fritt fra fantasien.
Savner du noen? Skriv inn en kommentar!
Spillere:
I Skottlands hovedstad Glasgow hadde akkurat et hotellrom blitt rasert av en ”Scotish Punch Fist Machine Gun”. Politiet ble selvfølgelig tilkalt og ingen av hotellets personale turte å nærme seg rommet hvor en person tydeligvis hadde mistet besinnelsen. Det de ikke visste var at denne personen akkurat hadde lagt på røret etter en meget oppildnende samtale med Roy Keane. Det skulle foregå noe i Irland og hans talenter var igjen til nytte. Hotellrommet hadde blitt rasert i ren ekstase, og nå gledet Duncan Ferguson seg til møtet med tretten politimenn med køller og tåregass.
I de dype skogene i Randenburg-an-Meer, våkner en tysker av disse tankene til Dunc. Han går sporenstreks bort til en hylle, og løfter ned et par ADIDAS WORLD CUP med tvilsomt lovlige skruknotter. Hans fornavn er Steffen. Hans etternavn er, ironisk nok, Freund.
Dette setter de små grå i sving hos en viss Jürgen Kohler, som jo er kjent for å ha byttet bort lillefingeren mot et kjedelig 0-0-resultat. Mens han står i hagen og planter roser får han den distinkte følelsen av at noen, eller noe, trenger å markeres. Han informerer sin kone, og setter seg på flyet.
Utenfor St.Petersburg er en rødhåret drapsmaskin på joggetur i 35 minusgrader iført den norske landslagsshortsen og drakt nummer 5. Han løper fordi han hater det, og han elsker å gjøre ting han hater. Det gjør han om mulig enda mer forbanna. Han lukter blod, og det skal spilles om ikke så altfor lenge. Invitasjonen hadde han spist etter flybilletten var bestilt, og nå skulle han jogge til den røde huden hans ble blå. Hvorfor? Fordi han er den hardeste jævelen mellom Sibir og Oslo øst. Erik Panzer Hagen er klar for Irland.
I det skotske Highlands feller en kilt-kledd branne den ene eika etter den andre, ved hjelp av sklitaklinger og pågangsmot. I det han utbryter ”Damned english oak!” og drar fingrene gjennom den tykke, gullfargede manken, får han en sms fra Big Dunc: ”Ach, Colin! Ye `ave to come to this errengement in Eierland! Roy Keane is pleyen`!”. I rent drittsinne mot irene løper han hele veien til stadion.
På Kensington Home For Retired Footballers småløper et sendebud i gangene, til han finner riktig krøpling. Ved siden av rullestolen står et pilleglass med beroligende, og et futteral med et gebiss, bestående av begge fortenner samt jekslene 4H, 3G og 11M. Han rekker et brev over til den gamle, og drar umiddelbart for å unngå en sklitakling. Brevet er merket Nobby Stiles.
I en nedslitt hybelleilighet ved Essex-on-Sussex sitter den en sliten 40-åring med barnebidrag til langt oppover ørene og bitemerker i begge kinn. Venstre øyenbryn er borte, som følge av heftig aktivitet i boksen i forkant av et hjørnespark. Akkurat slik han liker det. Gjennom bunnen på en Jack Daniels kan han skimte nyhetene, som meddeler at alt som kan krype og gå av fotballens bødler skal spille kamp. Martin Keown takler nærmeste buss, og går ombord.
På familiens transylvanske landsted sitter to meter smerte i en lenestol, og beundrer kunsten på veggene. De portretterer alt fra kompliserte korsbåndsuhell til avrevne vristsener og uforklarlige tåbrudd. I fanget har han FIFAs regelbok, som han studerer med argusøyne for å finne smutthull. Denne idyll må avbrytes; han har en kamp å spille. Han tar en hest på skuldrene, og drar. Tilskuer, kunstner, student og reisende er èn og samme person: Igor Tudor.
En utbrent bar-eier mottar en telefon i arbeidstiden, og blank i blikket legger han røret ned. Mannen har aldri kommet tidsnok inn i en takling, og nå til dags kommer han alltid for sent på jobb, da gammel vane som kjent er vond å vende. Han jobber svart som slakter. Kyrene avlives momentant ved hjelp av tidenes mest fryktede vristspark og en Adidas River Plate fra Mexico `86. Peter Lorimer lar pub være pub, og kyr være levende, for øyeblikket. Det er kamp.
Det er ferieidyll i den lille byen Hoovelsnägg den Kürtel i syd-Holland. Den duse stemningen brytes av en maskinlignende lyd i det fjerne. I lysløypa øst for byen er nemlig en kritthvit hårløs midtstopper på joggetur. Alle på rulleski blir bønnhørlig slaktet ned av saksetaklinger etterfulgt av hissige grynt. Mannen er i hardtrening, og alt som er raskere enn han må bøte. På vei hjem punkterer han bakdekkene på en semitrailer med en tofotstakling, for denne høsten kommer ingenting forbi Jaap Stam.
I Leeds’ eneste smie dukker det opp en bestilling de ikke har hatt siden 1999. Det er bare en som bestiller skruknotter i metervare. Smed Neville Hursthouse skjønner at noe er i gjære, og han går straks i gang. En time senere står en kampklar lyslugget jævel på utsiden med brennende øyne. ”Aye, David! Break a leg for me, will ya?”, sier han, og får et annerkjennende nikk fra David Batty, før lyslugget stempler en mc-fører og stjeler sykkelen hans.
I en bakgate i Beograd høres lyden av kneskåler som knuses. En bredskuldret bulldoser av en mann setter seg inn i BMW-en mens han teller penger. Han liker torpedoyrket, men han kjenner savnet av sklitaklinger og spytteklyser. På plenen foran hans hjem står en kurer og venter med et brev. Torpedoen sniker seg opp og sklitakler kureren bakfra med dobbel ankelfraktur som resultat. Torpedoen tar opp invitasjonen som ligger på bakken. Den er merket med hans navn: Sinisa Mihajlovic
På en luguber brun bule i Southamptons minst fasjonable strøk sitter en mann bøyd over sin 17. pint for kvelden. I det en regnvåt og blodig Paul Ince kommer brasende inn døra med et sleskt smil om munnen, skjønner Neil Ruddock at det igjen er bruk for hans tjenester. Han skaller ned et par bargjester på veien ut, og sammen legger de to nå blodige udyrene på sprang mot Irland.
Fra sine kontakter på de britiske øyer hadde Henning Berg fått nyss i masseslagsmålet som skulle finne sted i Irland. Med et smil om munnen konstaterte han: ”Det lukter Torgeir og meg…”
Til hans hjem i nord-øst London var det kommet et il-brev fra Terry Butcher. Han leste og forstod umiddelbart at dette var alvor. Det sto: Få fatt i Psycho, Martin og Vinnie Jones, jeg trenger dere i Irland. God Save The Queen. –Terry-. Minnene strømmet på fra benknusertiden i Arsenal. Så med nummer seks på ryggen to par ferdigpussede copasko og 25 avskyelig lange skruknotter i bagen la Tony Adams på sprang mot Irland mens han ringte sin gode venn Martin Keown; ”It’s going down and you better fucking be ready…”
Som vikar i Timenes Flyttebyrå i Kristiansand fikk han god trening i å heade vaskemaskiner. Han var bredskuldret og knallhard, og for tiden var han lettere irritabel. Det hadde nemlig gått to dager siden hans kollega Panzer-Hagen hadde fått sin invitasjon, og dette var en event han ikke kunne gå glipp av. Flybilletten var allerede truet ut av Kjersti på Bennett i Markensgate og da brevet endelig kom med DHL ble budbilden sklitaklet i oppkjørselen av pur glede. Bård Borgersen skulle til Irland!
På familiens gård i Wales sto en solbrent og fregnete nummer 9 og hvilte seg med en Guinness etter dagens albueslakting av femten Stratford okser. Plutselig kom en gammel kamerat fra West Ham-tiden kjørende inn på eiendommen i hundre og helvete. Venstreback Julian Dicks hadde proklamert sluttnoter for mang en lovende høyrevings karriere. Nå var han kommet for å hente John Hartson. De var ventet i Irland…
Etter han la opp som aktiv fotballspiller hadde han kun jobbet om vinteren som plog for veivesenet i Manchester. Han likte jobben, men kjente savnet etter å feie med seg levende skapninger med nummer på skjorta. Da han fikk invitasjonen veide han massive 117 kilo, etter litt for mange øl og fish&chips, men han mente dette var en passende vekt for de kommende sklitaklingene i Irland. Gary Pallister sklitaklet garasjeporten før han hev seg i bilen og kjørte vestover.
Klodens raskeste dyr, geparden, sprintet over det kamerunske slettelandskapet. Med ett lener den hodet mot høyre, men det er for sent. Den kjenner bakbena brekke i det den blir grisetaklet av en kar med dreads og nummer to på ryggen. Mannen, som for øvrig er den eneste med røde kort i to påfølgende VM, er i hardtrening. Noen fra den afrikanske narkotikaligaen i England hadde tipset han om at noe var i gjerde i Irland. Rigobert Song sendte voodootrusler til arrangøren og ble omsider invitert…
Rene Higuita hadde snappet opp info under en tur i buret om at klodens sykeste menn iført skruknotter skulle møtes i Irland til en dyst kun de hardeste ville overleve. Uten å dvele for mye, hev han seg i bilen og kjørte til nærmeste telefonkiosk for å ringe en nær venn. Tidsforskjellen var stor, og mannen som tok telefonen var trøtt, men da han hørte nyhetene ble han med ett lys våken. Først gav han horen som lå ved hans side en albue, før han hev skruknotter og sko i en bag, sparket opp døra på hotellrommet, brakk lårbeinet på heismannen, og rundjulte en taxisjåfør, før han stjal taxien og kjørte mot Irland. Ivan Cordoba trengte ikke invitasjon, han hadde planer om å bare møte opp.
I Saarhaüsen an der Trüttelsnäzel, en forstad til Brüssel, ligger en gammel midtstopperkjempe og sover middagslur når det ringer på døren. Med bløtkakerester fra dagens dessert hengende i barten reiser han seg opp og tramper iltert mot døren. Brevduen som er trent opp til å ringe på dører blir drept momentant av ytterdøren som åpnes i 107 km/t. Først blir mannen lei seg over å ha drept et uskyldig vesen, men når han leser lappen festet til duens høyre ben, brer smilet seg om Phillipe Alberts munn. Han får lov til å grusetakle Roy Keane igjen, og dermed var han i fullt firsprang på vei mot Irland.
I en av Manchesters anonyme bakgårder sitter definisjonen av et frynsete rykte og surfer etter porno. Han har en sær fetisj, men til slutt finner han det endelig: http://www.vuloptious_elbows.com/. Selv har han et prakteksemplar som har stoppet mang en karriere, for raske høyrevinger så vel som lovende torpedoer. Rundt halsen dingler en lykkeamulett som han fikk laget av fortennene til Nick Summerbee. Plutselig avbrytes Ben Thatcher: ”You’ve got mail.”
Ved Portugals bredder sitter en slu ringrev i lenestolen og halvsover. Den venstre hånden holder fast på et hundebånd, som i den andre enden er forsvarlig festet til hans barn. De bruker han til å fiske med, da det ikke finnes bedre agn for hvithai, mener Fernando Couto. Den høyre hånden smeiker en slektning av Jaws, som utgjør dagens fangst. Mannen som er kjent for å spytte mer enn han svelger, plukker opp en invitasjon fra haiens gap, merket Jorge Costa…
På fergen mellom Southampton og Dublin står en glemt skuespiller og sjonglerer med testikler han har ervervet ved hjelp av personforstyrrelse og intetanende kampledere. Publikum er fascinert av forestillingen, men samtidig forferdet over sporadiske banneord som slipper billig ut av munnen på den gale. Vinnie Jones opptrer i håp om å få en klage, som vil motta rask saksbehandling. En måke er uheldig og skriker, og blir utskjelt i hjel. Jones har formen inne.
Ved Mjøsas bredder våkner en cyborg med rødt skjegg. Han er på telttur, og har lagt seg midt i bjørnens territorium, i håp om en close encounter of the third kind. Skinnjakken er fra 1985, og hodeskallens konstruksjon er prehistorisk. Erland Johnsen bryr seg ikke om slikt. Han går ned til vannet og trer fire abbor på skruknottene med en stempling av godt gammelt merke. Mens han barberer seg med motorsag lirker han frem en konvolutt merket med hans navn. Han takler en binne som prøver å lure offsidefella han har satt opp mellom to trær, hiver seg på ryggen og truer den stakkars hunnbjørnen til å legge på sprang mot Irland.
En løve nærmer seg en antilope på de nigerianske steppene. Med kløkt og evolusjonens rutine bukter den seg mellom siv og stener, stadig nærmere middagsmaten. Uheldigvis for løven er det flere rovdyr tilstede. Uten forvarsel blir den offer for en skulder-mot-skulder takling fra helvete med døden til følge. Antilopen lukter lunta, men for sent. Taribo West har nettopp mottatt invitasjonen til Irland, og han trener med naturen.
På en fotballskole i Montevideo lærer 8-åringer hvordan man slipper unna med mord. Læreren er ikke særlig høy, men han har likevel problemer med å få frivillige til å stille opp på demonstrasjoner. Tilfeldig forbipasserende lar seg blende av hans meritter, hvilket blir deres bane. Fire likposer senere høres lyden av en faks. På vei inn til kontoret holder læreren instinktivt i en trøye, men han slipper akkurat tidsnok, selvfølgelig. Han er Paolo Montero.
Selv om han selv hevder at sykehusopphold ikke er vanlige konsekvenser av hans taklinger, har nok Christiano Ronaldo blant flere, en annen versjon av den saken. Tilnavnet ”Kannibalen” gir grunnlag i seg selv for en soleklar invitasjon til årets oppgjør i Irland, og da Roy Keane så Kahlid Boulharouz utføre et perfekt eksempel på grov legemsbeskadigelse under årets VM i Tyskland, var han ikke i tvil. Denne mannen krevde en plass i det gode selskap.
”Har du ikke hørt om det engang?” sier Adriano, og angrer sporentreks på den tankeløse uttalelsen. Han klarer ikke å dodge uppercutten som følger og tar blødende telling i garderoben på San Siro. Mannen som slo, har slått før, og på vei ut av stadion blir en bårebil, to metallbarrikader og Adrianos Ferrari Enzo gjennomhullet av en dødelig presis høyre albu som har vært i krigen før. Han truer bilen sin til å starte med en språkbruk som hadde fått selv Vinnie Jones til å vaske sin egen munn med Zalo. Marco Materazzi var klar i sin sak. Dette skulle ikke foregå uten han.
Han hadde skapt trøbbel i enhver klubb han hadde satt sin fot i. Slossing var ikke forbeholdt motstandere mente han, og delte villig ut hooker i øst og vest til dem han mente måtte fortjene det. Utenfor banen gikk det mest i heftig bruk av prostituerte og rasistiske slengbemerkninger, og i den siste tiden mer av det meste som kunne gi dårlig omtale i pressen. Lee Bowyer var i gang med oppkjøringen til: “The Battle of the Mean and Brutal Footballers” forkortet ”The Battle”.
Dommere:
I Schleswig-Holstein går en nervøs kar inn på et kontor og legger seg til rette i den dype stolen. Han ser opp i to snille, men bestemte øyne, folder hendene, og ber tannlegen om å revurdere avgjørelsen. Markus Merk er dog ikke til å rikke. Mens han setter bedøvelsen gir han gult kort for protester og tenker med seg selv: ”Ich bin sehr gut preparerent führ den kampf in Irland.”
På vingården i Venezia ser man en blankpolert isse mellom druetrærne som konstant går med armen i været og signaliserer indirekte frispark. Han er lei av at trærne aldri kjefter tilbake, selv om han har gitt rødt kort et utall ganger og egenhendig røsket dem opp med roten og båret dem ut av vingården. Kona har sonet 45 karantener fra soverommet, men han trenger nye utfordringer. Etter å ha gitt postbudet gult kort for klaging på den gamle postkassen så han brevet med hans navn på. Pierluigi Collina skulle endelig tilbake i manesjen. Denne gang i Irland.
23. apr. 2009
"Fotball" som terapi
I lys av at Bears og undertegnede leverer hver sin hjemmeeksamen i dag, legger jeg ut to videoer som har holdt oss oppe gjennom sene netter og tidlige morgener, i kampen for innskutte leddsetninger, semikolon og gjennom stadige ordtellinger. "Fotball", her i gåsetegn, som terapi gjennom sanger av og om fotballspillere. En hvor Juventuslaget fra tiden før skandalene (hvorfor trengte dette laget å betale for seiere????) synger Il Mio Canto Libero og en godlåt om legendariske Mark Viduka. Syng med og vær med oss i bønnen til youtube om å installere en repeatfunksjon på sine klipp. Det er liksom litt stress å hoppe ut og inn av eksamen for å trykke play hele forbanna tiden...
22. apr. 2009
Liverpool + Arshavin = Tidenes Premier League kamp
Jeg vet ikke hva annet jeg skal si enn fytti katta for en kamp! Fytti katta er selvfølgelig tidenes understatement, men av respekt for de ti bud som ble publisert tidligere i dag, velger jeg to ord som har noen vesentlig styggere synonymer i denne sammenhengen.
Overkjørsel fra første minutt, utrolige sjanser, en andre omgang med syv mål, scoring på overtid, 12-0 i cornere og en gal, gal russer som er involvert fire ganger i løpet av kampen og ender opp som firemålsscorer. Jeg er tilnærmet tappet for krefter og sitter igjen med en bitter ettersmak av et tapt ligagull. Samtidig står det klart for meg at denne kampen var en av de absolutt beste som noensinne er spilt i Premier League.
Men for alle som har hørt om uttrykket JINX, er det skjebnens ironi å lese på liverpool.no i dag, hvor de siterer Liverpoolekspert fra Liverpool Echo, Tony Barrett. Han sier følgende: "Jeg tror backene er hva som har blitt vesentlig bedre." Håper at godeste Barrett biter seg i tunga nå og veier ordene sine på gullvekt neste gang han uttaler seg. Det tror jeg Arbeloa og Aurelio også håper.
Og Arshavin da... For en avslutter. Klinisk, kynisk, iskald. Rødblusset i kinnene, med den mest populære sveisen i russiske barnehager, dukker han opp som Espen Askeladd, og har slikt å gjøre, og har slikt å føre, så han fører vel fire mål med den ypperste presisjon og kraft bak keeperen som ingen kunne målbinde. Hele kampen var som et eventyr, dessverre endte det hele med at det store stygge trollet fra Manchester sannsynligvis stikker av med kongeriket, kom mai du skjønne milde.
Jeg sier sannsynligvis, fordi som Liverpoolfan kan man aldri stikke Istanbul under en stol.
Overkjørsel fra første minutt, utrolige sjanser, en andre omgang med syv mål, scoring på overtid, 12-0 i cornere og en gal, gal russer som er involvert fire ganger i løpet av kampen og ender opp som firemålsscorer. Jeg er tilnærmet tappet for krefter og sitter igjen med en bitter ettersmak av et tapt ligagull. Samtidig står det klart for meg at denne kampen var en av de absolutt beste som noensinne er spilt i Premier League.
Men for alle som har hørt om uttrykket JINX, er det skjebnens ironi å lese på liverpool.no i dag, hvor de siterer Liverpoolekspert fra Liverpool Echo, Tony Barrett. Han sier følgende: "Jeg tror backene er hva som har blitt vesentlig bedre." Håper at godeste Barrett biter seg i tunga nå og veier ordene sine på gullvekt neste gang han uttaler seg. Det tror jeg Arbeloa og Aurelio også håper.
Og Arshavin da... For en avslutter. Klinisk, kynisk, iskald. Rødblusset i kinnene, med den mest populære sveisen i russiske barnehager, dukker han opp som Espen Askeladd, og har slikt å gjøre, og har slikt å føre, så han fører vel fire mål med den ypperste presisjon og kraft bak keeperen som ingen kunne målbinde. Hele kampen var som et eventyr, dessverre endte det hele med at det store stygge trollet fra Manchester sannsynligvis stikker av med kongeriket, kom mai du skjønne milde.
Jeg sier sannsynligvis, fordi som Liverpoolfan kan man aldri stikke Istanbul under en stol.
21. apr. 2009
En hyllest til en med hvitt hjerte
I en alder av 18 år skjøt han seg inn i alle Leeds-supporteres hjerter da han utlignet til 1-1 på Anfield.
Alan Smith ble aldri noen storscorer, men han var en supporternes mann.
Han var, og er, elsket eller hatet. Han har en kompromissløs spillestil som oser vilje til å blø for drakta.
Han la aldri skjul på sin kjærlighet for Leeds.
Da Leeds rykket ned, og var bankerott i femte potens, forsøkte klubben å selge ham til alle som kunne krype og gå. Han gikk til scum, den verste klubben han kunne gå til. Supporterne var i vanntro, meg selv inkludert.
Men dette var aldri noen judashandling, det var snarere martyrdøden.
Man Utd var den klubben som var villig til å betale mest, dette visste Smith. I tillegg gav han hele sin egen sign-on-fee til Leeds.
Nå er Alan Smith i Newcastle. Newcastle ser nedrykksspøkelser på høylys dag for øyeblikket. Samtidig sitter Alan Smith, stort sett, på tribunen eller benken med skyhøyt salær.
Dermed kommer det våte drømmer til meg om natta. Jeg drømmer om at den bortkomne sønnen kommer hjem. Jeg vil stå med åpne armer, det samme vil det meste av Leeds gjøre.
Alan Smith ble aldri noen storscorer, men han var en supporternes mann.
Han var, og er, elsket eller hatet. Han har en kompromissløs spillestil som oser vilje til å blø for drakta.
Han la aldri skjul på sin kjærlighet for Leeds.
Da Leeds rykket ned, og var bankerott i femte potens, forsøkte klubben å selge ham til alle som kunne krype og gå. Han gikk til scum, den verste klubben han kunne gå til. Supporterne var i vanntro, meg selv inkludert.
Men dette var aldri noen judashandling, det var snarere martyrdøden.
Man Utd var den klubben som var villig til å betale mest, dette visste Smith. I tillegg gav han hele sin egen sign-on-fee til Leeds.
Nå er Alan Smith i Newcastle. Newcastle ser nedrykksspøkelser på høylys dag for øyeblikket. Samtidig sitter Alan Smith, stort sett, på tribunen eller benken med skyhøyt salær.
Dermed kommer det våte drømmer til meg om natta. Jeg drømmer om at den bortkomne sønnen kommer hjem. Jeg vil stå med åpne armer, det samme vil det meste av Leeds gjøre.
Fotballsanger til å le av - og med
Disse sangene har jeg kommet over gjennom min vandring i fotballens verden i løpet av årene. Det må sies at de er helt sinnssyke på hver sin måte. Andy Cole rapper selv om å være Outstanding, og selv om han til tider var det på banen går vel denne sangen ikke akkurat under den kategorien. Utrolig morsom er den uansett. ”United forever, whatever the weather” er kanskje en av de mest legendariske linjene en ”rapper” har ytret. Han spilte vel i Manchester United på denne tiden men han har jo en fortid i et annet United, så denne ble kanskje tatt ille opp, men geordiene lo vel gjerne en smule også.
Rapen om Klaas Jan Huntelaar er av en nederlandsk rapper ved navn Raidy. Den kom jeg over på FK Fotball og jeg måtte sende inn melding for å høre hvor man kunne finne den. Nå ligger den på youtube og følgelig også på Materazzia. Tipper at Raidy ikke så det for seg at han skulle figurere på norske fotballblogger da han laget denne mens Klaas Jan ennå var iført Herenveen drakt.
Og hva ville vel en hyllest til de utrolige fotballsangene være uten Gazza! Fotballgeniet Paul Gasciogne har jo laget en briljant slager uten sidestykke. Selv i Grimstad sang vi denne på nittitallet.
Enjoy! ...og le!
Rapen om Klaas Jan Huntelaar er av en nederlandsk rapper ved navn Raidy. Den kom jeg over på FK Fotball og jeg måtte sende inn melding for å høre hvor man kunne finne den. Nå ligger den på youtube og følgelig også på Materazzia. Tipper at Raidy ikke så det for seg at han skulle figurere på norske fotballblogger da han laget denne mens Klaas Jan ennå var iført Herenveen drakt.
Og hva ville vel en hyllest til de utrolige fotballsangene være uten Gazza! Fotballgeniet Paul Gasciogne har jo laget en briljant slager uten sidestykke. Selv i Grimstad sang vi denne på nittitallet.
Enjoy! ...og le!
17. apr. 2009
Fotballens følelser: Hatet
Mitt mantra er at fotball er følelser!
Dette skal være den første i en rekke tekster om følelsene man kommer over når man er interessert i fotball. For fotballinteressen skaper en rekke følelser. Fotball skaper samhold, kjærlighet, tilhørighet, ekstase, depresjon, skam, sinne, overraskelser, frustrasjon og så mye mer, men også hat.
Hat eller i bestemt form, hatet, er en tilstand av avsky mot noe. Det finnes en rekke definisjoner. Filosofen Descartes mente det var en bevissthet om noe som er dårlig, kombinert med en trang til å distansere seg fra dette noe. David Hume mente det var en følelse som ikke lot seg definere og var vanskelig å tokte.
Det er ut av Hume sin definisjon at kladden til dette innlegget var skrevet i affekt, en tilstand preget av lite eller ingen rasjonell aktivitet hvor følelser tar over for et refleksivt tenkende hode. Kladden inneholdt termer som ondskapen selv og Hitlers bastardsønn. Da er det godt at noen timer i tenkeboksen har klarnet hodet mitt igjen.
Hat i fotball kan være så mangt. Det kan ligge innfødt i deg, i ens habitus om du vil, hvis du har blitt sosialisert inn i supporterskaren til et lag. For eksempel er de fleste fotballinteresserte partizanere i et hatforhold til Røde Stjerne og dens supportere, og vice versa. Noe et brannbelyst derby for et par uker siden kan bekrefte. Har man en far eller onkel som lærer deg opp til å bli supporter for et lag, så arver du egenskapene han tillegger dette laget. Med andre ord også hatet som følger med. Blir du opplært til å heie på Røde Stjerne hater du alt som har med Partizan Beograd å gjøre, generelt vil du faktisk mislike de fleste partizanere også.
Alle som er tilhenger av et lag misliker et lag også, minimum. Sett bort i fra ens klubbtilhørighet finnes det kan også være andre grunner til å hate lag eller spillere.
Det kan være politisk. Man hater Real Madrid fordi Franco brukte dem til sin fordel, eller man hater Arsenal fordi de kjøper opp alt som kryr av 14-16-åringer med silkeføtter rundt i fotball-europa. Eller kanskje det er relatert til spillestil. Du avskyr en spillestil som pesten, den er destruktiv og hater at fotballen blir forsøplet med slikt.
Det er flere grunner til å hate. Selv misliker jeg flere lag, jeg hater få. Jeg misliker flere spillere, jeg hater få.
En spiller jeg hater, og som er grunnen til at jeg begynte dette innlegget i dag, er Pavel Nedved. Han skal legge opp etter denne sesongen. Dette innlegget skulle egentlig være en hyllest til det faktum at han legger opp, men det blir for dumt. Hvorfor, spør du deg kanskje? Det er ikke fordi at jeg synes det hadde vært barnslig å skrive om hvor mye jeg hater ham, for det hadde bare vært på sin plass.
Svaret er at jeg kommer til å savne ham, den jævla idioten av en hjulbeint grisespiller.
For det er jo ganske deilig å ha noen å hate. I fotball er det ikke bare deilig, det er essensielt også.
Dette skal være den første i en rekke tekster om følelsene man kommer over når man er interessert i fotball. For fotballinteressen skaper en rekke følelser. Fotball skaper samhold, kjærlighet, tilhørighet, ekstase, depresjon, skam, sinne, overraskelser, frustrasjon og så mye mer, men også hat.
Hat eller i bestemt form, hatet, er en tilstand av avsky mot noe. Det finnes en rekke definisjoner. Filosofen Descartes mente det var en bevissthet om noe som er dårlig, kombinert med en trang til å distansere seg fra dette noe. David Hume mente det var en følelse som ikke lot seg definere og var vanskelig å tokte.
Det er ut av Hume sin definisjon at kladden til dette innlegget var skrevet i affekt, en tilstand preget av lite eller ingen rasjonell aktivitet hvor følelser tar over for et refleksivt tenkende hode. Kladden inneholdt termer som ondskapen selv og Hitlers bastardsønn. Da er det godt at noen timer i tenkeboksen har klarnet hodet mitt igjen.
Hat i fotball kan være så mangt. Det kan ligge innfødt i deg, i ens habitus om du vil, hvis du har blitt sosialisert inn i supporterskaren til et lag. For eksempel er de fleste fotballinteresserte partizanere i et hatforhold til Røde Stjerne og dens supportere, og vice versa. Noe et brannbelyst derby for et par uker siden kan bekrefte. Har man en far eller onkel som lærer deg opp til å bli supporter for et lag, så arver du egenskapene han tillegger dette laget. Med andre ord også hatet som følger med. Blir du opplært til å heie på Røde Stjerne hater du alt som har med Partizan Beograd å gjøre, generelt vil du faktisk mislike de fleste partizanere også.
Alle som er tilhenger av et lag misliker et lag også, minimum. Sett bort i fra ens klubbtilhørighet finnes det kan også være andre grunner til å hate lag eller spillere.
Det kan være politisk. Man hater Real Madrid fordi Franco brukte dem til sin fordel, eller man hater Arsenal fordi de kjøper opp alt som kryr av 14-16-åringer med silkeføtter rundt i fotball-europa. Eller kanskje det er relatert til spillestil. Du avskyr en spillestil som pesten, den er destruktiv og hater at fotballen blir forsøplet med slikt.
Det er flere grunner til å hate. Selv misliker jeg flere lag, jeg hater få. Jeg misliker flere spillere, jeg hater få.
En spiller jeg hater, og som er grunnen til at jeg begynte dette innlegget i dag, er Pavel Nedved. Han skal legge opp etter denne sesongen. Dette innlegget skulle egentlig være en hyllest til det faktum at han legger opp, men det blir for dumt. Hvorfor, spør du deg kanskje? Det er ikke fordi at jeg synes det hadde vært barnslig å skrive om hvor mye jeg hater ham, for det hadde bare vært på sin plass.
Svaret er at jeg kommer til å savne ham, den jævla idioten av en hjulbeint grisespiller.
For det er jo ganske deilig å ha noen å hate. I fotball er det ikke bare deilig, det er essensielt også.
15. apr. 2009
Våren
Da var mitt kjære Liverpool ute av Champions League for denne gang. Men man kan ikke annet enn å ta av seg flosshatten for gårsdagens forestilling på Stamford Bridge. At Liverpool ryker ut i kvartfinalen er selvfølgelig skuffende, men noe nytt og spennende er likevel i emning denne våren. Selv om Liverpool er ute av Champions League er det fortsatt en mulighet til å supplere trofèskapet på Anfield. Nemlig med den o-store-uoppnåelige-18årsmarerittkanværeover-Premier-League-pokalen! Men dette innoverskrudde innlegget handler egentlig ikke om Liverpool, eller utelukkende om fotball, men om våren. Fenomenet våren. Avslutningen og begynnelsen våren. Den motsetningsfylte våren.
Jeg sitter nå med en hjemmeeksamen i Medie- og kulturteori, et emne jeg tar i mitt studieforløp ved Universitetet i Oslo. Dette gjør meg følgelig mer produktiv og skriveglad enn noe annet. Selvfølgelig gjelder denne produktiviteten for alt annet en den aktuelle eksamen. I tradisjon tro kommer eksamensdatoene som perler på en snor når Champions League er på sitt heteste. De kommer midt i en meget spennende Premier League innspurt. Og de kommer mens tippeligaspillerne prøver ut nye cornervarianter og fortsatt krangler med Svein Oddvar Moen, i starten på en ny norsk sesong, denne gangen med 16 lag i toppdivisjonen.
Mens bøkene skriker mot meg på pulten ser jeg Stabæks nye stortalent Mikkel Diskerud, eller ”Mix” som det står på drakten hans, vispe ballen i korset bak Lasse Staw rett før jeg switcher over på Viasat 4 og absorberer inn Champions League hymnen. Våren er både eksamenstid og fotballtid. Kontrastfylt, med andre ord. Jeg driver en infernalsk søkeprosess i pensum etter sosiologiske teorier ført i pennen av Pierre Bourdieu mens Roar Stokke fortsatt har den jobben jeg egentlig har lyst på, og Vidar Davidsen fortsatt sliter med uttalen. Hvem er egentlig denne Læmpertt?
Det er gøy å leve med fotball på TV, men i dag var også ¾ av Materazzia på Voldsløkka og skjøt våren inn med en blå og hvit Nike Arrow II, ervervet for stipendet på Torshov Sport, kun minutter før sesongdebuten i Skeid-land. Ikke bare er Materazzia opptatt av fotball på toppnivå, vi forsøker også å holde våre egne ferdigheter i hevd. Og om vi ikke beveger oss like elegant som før, kan vi uansett gå inn i hvilken som helst Champions League finale så lenge de allerede har spilt 119 minutter. ”Barcelona gjør et uventet trippelbytte i det 120. minutt. Ut går Puyol, Abidal og Bojan, inn kommer Bears Island, Inno Di Mameli og Kenny Koevermans. De skal vel ta straffer, tror du ikke det, Vidar? Det er jeg helt sikker på, Roar.”
Men drømmen om Champions League finale falmer fort når eksamen kaller, og jeg tvinges til å la fotballen hvile en stund. Eller, det skulle man i hvert fall tro. Denne våren har nemlig en overraskelse på lur. For hva skal jeg knytte Bourdieus sosiologiske teorier opp mot? Som en ekte Materazzia’er skal jeg faktisk forene vårens motsetninger i en episk og emosjonell berg-og-dal-bane av en hjemmeeksamen om norsk fotballjournalistikk. Fotball i et medieperspektiv. Akademisert fotball. Jeg vet ikke hva Bourdieu ville sagt om en slik forening, men jeg vet at min far finner det betimelig å spørre på sin usminkede nordlandsdialekt; ”har du gått fæm år på Univærssitete førr å skriv om fotbaill? Du e faen ikke rætt!” Jeg velger å avstå fra å kommentere før sensuren er falt, og håper på en god vår.
Jeg sitter nå med en hjemmeeksamen i Medie- og kulturteori, et emne jeg tar i mitt studieforløp ved Universitetet i Oslo. Dette gjør meg følgelig mer produktiv og skriveglad enn noe annet. Selvfølgelig gjelder denne produktiviteten for alt annet en den aktuelle eksamen. I tradisjon tro kommer eksamensdatoene som perler på en snor når Champions League er på sitt heteste. De kommer midt i en meget spennende Premier League innspurt. Og de kommer mens tippeligaspillerne prøver ut nye cornervarianter og fortsatt krangler med Svein Oddvar Moen, i starten på en ny norsk sesong, denne gangen med 16 lag i toppdivisjonen.
Mens bøkene skriker mot meg på pulten ser jeg Stabæks nye stortalent Mikkel Diskerud, eller ”Mix” som det står på drakten hans, vispe ballen i korset bak Lasse Staw rett før jeg switcher over på Viasat 4 og absorberer inn Champions League hymnen. Våren er både eksamenstid og fotballtid. Kontrastfylt, med andre ord. Jeg driver en infernalsk søkeprosess i pensum etter sosiologiske teorier ført i pennen av Pierre Bourdieu mens Roar Stokke fortsatt har den jobben jeg egentlig har lyst på, og Vidar Davidsen fortsatt sliter med uttalen. Hvem er egentlig denne Læmpertt?
Det er gøy å leve med fotball på TV, men i dag var også ¾ av Materazzia på Voldsløkka og skjøt våren inn med en blå og hvit Nike Arrow II, ervervet for stipendet på Torshov Sport, kun minutter før sesongdebuten i Skeid-land. Ikke bare er Materazzia opptatt av fotball på toppnivå, vi forsøker også å holde våre egne ferdigheter i hevd. Og om vi ikke beveger oss like elegant som før, kan vi uansett gå inn i hvilken som helst Champions League finale så lenge de allerede har spilt 119 minutter. ”Barcelona gjør et uventet trippelbytte i det 120. minutt. Ut går Puyol, Abidal og Bojan, inn kommer Bears Island, Inno Di Mameli og Kenny Koevermans. De skal vel ta straffer, tror du ikke det, Vidar? Det er jeg helt sikker på, Roar.”
Men drømmen om Champions League finale falmer fort når eksamen kaller, og jeg tvinges til å la fotballen hvile en stund. Eller, det skulle man i hvert fall tro. Denne våren har nemlig en overraskelse på lur. For hva skal jeg knytte Bourdieus sosiologiske teorier opp mot? Som en ekte Materazzia’er skal jeg faktisk forene vårens motsetninger i en episk og emosjonell berg-og-dal-bane av en hjemmeeksamen om norsk fotballjournalistikk. Fotball i et medieperspektiv. Akademisert fotball. Jeg vet ikke hva Bourdieu ville sagt om en slik forening, men jeg vet at min far finner det betimelig å spørre på sin usminkede nordlandsdialekt; ”har du gått fæm år på Univærssitete førr å skriv om fotbaill? Du e faen ikke rætt!” Jeg velger å avstå fra å kommentere før sensuren er falt, og håper på en god vår.
2. apr. 2009
Om Drillo, Gamst, Høiland og et bortskjemt publikum
Vi kommer inn på stadion, spente og glade, med en feit oddslapp i lomma og en feit snus under leppa. Vi, i dette tilfellet var Inno De Mameli, KWT en kamerat som hadde reist fra Grimstad, og undertegnede. Billettene gav oss plasser i VG svingen, og erfaringsmessig er dette et velegnet sted å oppleve landskamper på, spesielt på øvre del. Minus er at man sitter bak storskjermen, men derfor er da også billettene litt billigere. Et greit offer da studentøkonomien ikke alltid tillater utskeielser ala kamp på Ullevaal Stadion. Forundrelsen var da stor da vi fant rad 410, plassene 406 til 408. Nederste rad på øvre del av VG svingen. Midt bak målet, og midt bak scoretavla på den siden. Inno gav meg "hva faen er det som skjer?"-uttrykket sitt som han har modellert etter Vince Vaughn i Wedding Crashers da mannen som spilles av countrystjerne Dwight Yoakam får følgende beskjed av kona: "you shut your mouth when you're talking to me!". Bildet over viser utsikten fra plass 407 i normal sittestilling. Som dere ser var det ikke så veldig mye av banen som var synlig fra vår posisjon.Etter at denne skuffelsen hadde lagt seg fikk vi flyttet oss oppover til ledige seter, og da kulda satte inn og Rob Styles blåste kampen i gang følte vi at vi var klare for å gjøre Ullevaal til et ugjennomtrengelig fort igjen! Kampen gikk sin gang og Norge produserte noen halvsjanser og presset uvanlig høyt til å være ledet av Drillo.
Likevel fikk vi ikke hull på byllen, og Jonatan Johansson kunne gi Finland ledelsen etter 39 minutter. Fra vår posisjon så det ut som om John Inge Høiland hadde mistet en femmer i gresset og konsetrerte seg mest om å lokalisere denne i stedet for å markere Johansson. Det var i det hele tatt en merkelig opplevelse. Et sukk gikk gjennom Ullevaal og man hørte lavmælte grynt som ble til et samlet stort grynt fra de drøyt seksten tusen som hadde tatt turen. KWT kommenterte tørt at han skulle sende kjøreregning til NFF ettersom han hadde kjørt fra Grimstad for å se på en i det hele tatt uinspirert forestilling.
Likevel fikk vi ikke hull på byllen, og Jonatan Johansson kunne gi Finland ledelsen etter 39 minutter. Fra vår posisjon så det ut som om John Inge Høiland hadde mistet en femmer i gresset og konsetrerte seg mest om å lokalisere denne i stedet for å markere Johansson. Det var i det hele tatt en merkelig opplevelse. Et sukk gikk gjennom Ullevaal og man hørte lavmælte grynt som ble til et samlet stort grynt fra de drøyt seksten tusen som hadde tatt turen. KWT kommenterte tørt at han skulle sende kjøreregning til NFF ettersom han hadde kjørt fra Grimstad for å se på en i det hele tatt uinspirert forestilling.Andre omgang startet ikke akkurat bedre, Moa, fra Inno og Kennys favorittlag Skeid, gjorde sin inntreden for en skadet Helstad, men han er ikke like vass som i fjor ennå. Carew var en konstant trussel og tapte vel ingen dueller i hele kampen. Likevel var det noe bundet og uforløst over det Norske landslaget. Høiland og Gamst var helt forferdelige, de klarte ikke sende en fem-meters pasning en gang. Likevel ble de beholdt på banen. Drillo fulgte opp John Arne Riises 1-1 scoring med å ta av de som faktisk hadde noe å bidra med. Som BH Riise (en av Norges beste) og Daniel Braaten (mye feil, men en konstant trussel). Inn kommer blant annet Jan Gunnar Solli som medvirker med en forferdelig tversover i ekte Solli-kvalitet som igjen fører til 2-2 målet til Finland.
Men det synske fenomenet Drillo hadde en plan for utskjelte Høiland og utpepete Gamst. Som alle så var det Høiland som gav oss 2-1 ledelse og Gamsten som til slutt fikk æren av å vispe inn 3-2 bak en finsk keeper jeg aldri har sett og ikke kan navnet på. Som jeg sa til Inno under kampen; hvis Steinar Nilsen var trener hadde Gamst og Høiland vært i dusjen i pausen. Men mannen over menn, Egil Roger Olsen, hadde en plan. Og den planen var at Høiland og Gamst skulle være delaktige i seieren over Finland. Vi tok av oss luene og hettene etter kampen og lo hele veien hjem! Drillo er tilbake...
At Ullevaal stadion drar i gang en relativt unison pipekonsert mot Martin Andresen når han kommer innpå for å spille landskamper på sin egen hjemmearena både som klubb- og landslagsspiller gjør meg opprørt og kvalm. Her snakker vi om en mann som har vært kaptein for oss, ledet oss, tatt på seg skakk-kjørte og Aalbu-infiserte Vålerenga og bare fått dritt i et år fordi ingen i den klubben tåler å høre sannheten om at de er middelmådige. Jeg er ikke Andresens største fan, men en sånn oppførsel fra et hjemmepublikum bør, og skal, vi ikke gjøre oss bekjente av. Vel var det kaldt i lufta i går, men det kaldeste øyeblikket var da Andresen kom inn på banen. Og at Gamsten later som han viser ræva til fansen er bare til pass for oss. Pipekonsert mot laget som spiller dårlig er helt ok, pipekonsert mot enkeltspillere som har en dårlig dag er feigt og unødvendig. Da kan vi like gjerne pipe mot Knudsen fordi han slapp inn et litt billig mål, Braaten fordi han brant en enkel sjanse eller Riise fordi han la en corner bak mål.
Vi skal passe oss vel for å oppføre oss som bortskjemte drittunger når vi er på landskamp. Vi ligger langt nede på FIFA-rankingen og ingen kan forvente at vi skal vaske banen med spillere som Litmanen, Forssell, Kuqcki (eller hvordan DET staves), Tihinen og han som hadde nummer 7 i går. Finsk foball (eller finsk rettskriving) er ikke min sterkeste side, men å se legenden Litmanen varme opp i går var verdt billetten alene. Det samme var det å se Drillo tilbake på benken. Derfor skal vi bare roe oss helt ned og slutte å pipe på spillerne våre. Hvis Drillo beholder dem på banen, kan vi være helt sikre på at han har en plan for deres deltakelse i en norsk seier.
1. apr. 2009
Kaosklubben
Nøytrale ler av hva de foretar seg, og får medfølelse for klubben med de pasjonerte supporterne. Newcastle er kaosklubben i premier league. Klubben som aldri får orden på noe, klubben som det alltid skjer noe i. Svært sjeldent noe av utelukkende positiv karakter.
Tidlig i høst forlot Kevin Keegan klubben. Klubbens eier, en mann av arbeiderklassen som har hatt litt hell i forretninger, hadde da ansatt frelseren for et halvt år siden i håp om at alt skulle gå bra. Ettersom så mye hadde gått bra forrige gang han var i klubben.
Alt gikk selvfølgelig ikke bra. Av den grunn at omtrent samtidig som Keeagan ble ansatt, så ansatte klubben Dennis Wise som sportsdirektør. Keegan som er av den gamle skolen likte ikke så godt denne sportsdirektørrollen. Hvilket kom frem i klartekst da det plutselig dukket opp noen spillere på treningsfeltet som han aldri hadde sett eller hørt om før. Disse var til alt overmål handlet inn for store deler av transferbudsjettet. Keegan hadde ikke full kontroll og forlot klubben.
Så kom en gal mann inn som manager, han ble sjuk. Så overtok assistenten. Alt gikk nedover med Newcastle. I skrivende stund ligger de på nedrykksplass i Premier League.
Da kom Mike Ashley på at det finnes to ikoner på Tyneside. Han hadde forsøkt han ene før, men han dro. Dermed gjenstod en. Alan Shearer. Mannen er en legende i Newcastle. Jeg er dog litt usikker om han er større enn Keegan, men de to er som Gud og Jesus for kristne, Allah og Mohammed for muslimer. De er de største i geordienes forskrudde verden.
Shearer har blitt linket til klubben som manager ved et par anledninger tidligere da de har hatt behov for en slik en. Da har han uttalt at han må vente litt. Trenger litt tid alene. Need some space, og den berømte "it's not you, it's me".
Nå melder derimot alle medier at han er klar for jobben. Så gjenstår spørsmålet for oss nøytrale. Skal vi le av Shearer også nå? Tross all motgang for klubben, så har alltid vi nøytrale hatt respekt for Alan Shearer.
Gjør Shearer lurt i å ta over klubben nå? Mannen har ingen erfaring, bortsett fra at han var ansvarshavende assistent noen kamper i sin siste sesong som spiller. Mannen har hele Tyneside i sin hule hånd, hvorfor risikere slikt?
De eneste som har noe å vinne på dette er Newcastle. De har gjort det skandaløst dårlig når gale-Kinnear har vært sjuk og er nå under streken. Shearer har, som den gentlemann han er, grepet tak i sin gamle flammes utstrakte arm. Så gjenstår det å se om han klarer å holde henne fast. Newcastle Utd er en klam og uformelig masse på randen av oppløsning. Det vil bli vanskelig å holde dem over streken.
Min spådom for fremtiden er selvfølgelig at det går til helvete med Newcastle igjen. Om de rykker ned eller ei, så vil Shearer aldri bli noen suksess som manager.
Edit 12 timer senere: Jeg håper egentlig at jeg må spise ordene i meg. Jeg unner Shearer gode ting, bare så det er sagt.
Tidlig i høst forlot Kevin Keegan klubben. Klubbens eier, en mann av arbeiderklassen som har hatt litt hell i forretninger, hadde da ansatt frelseren for et halvt år siden i håp om at alt skulle gå bra. Ettersom så mye hadde gått bra forrige gang han var i klubben.
Alt gikk selvfølgelig ikke bra. Av den grunn at omtrent samtidig som Keeagan ble ansatt, så ansatte klubben Dennis Wise som sportsdirektør. Keegan som er av den gamle skolen likte ikke så godt denne sportsdirektørrollen. Hvilket kom frem i klartekst da det plutselig dukket opp noen spillere på treningsfeltet som han aldri hadde sett eller hørt om før. Disse var til alt overmål handlet inn for store deler av transferbudsjettet. Keegan hadde ikke full kontroll og forlot klubben.
Så kom en gal mann inn som manager, han ble sjuk. Så overtok assistenten. Alt gikk nedover med Newcastle. I skrivende stund ligger de på nedrykksplass i Premier League.
Da kom Mike Ashley på at det finnes to ikoner på Tyneside. Han hadde forsøkt han ene før, men han dro. Dermed gjenstod en. Alan Shearer. Mannen er en legende i Newcastle. Jeg er dog litt usikker om han er større enn Keegan, men de to er som Gud og Jesus for kristne, Allah og Mohammed for muslimer. De er de største i geordienes forskrudde verden.
Shearer har blitt linket til klubben som manager ved et par anledninger tidligere da de har hatt behov for en slik en. Da har han uttalt at han må vente litt. Trenger litt tid alene. Need some space, og den berømte "it's not you, it's me".
Nå melder derimot alle medier at han er klar for jobben. Så gjenstår spørsmålet for oss nøytrale. Skal vi le av Shearer også nå? Tross all motgang for klubben, så har alltid vi nøytrale hatt respekt for Alan Shearer.
Gjør Shearer lurt i å ta over klubben nå? Mannen har ingen erfaring, bortsett fra at han var ansvarshavende assistent noen kamper i sin siste sesong som spiller. Mannen har hele Tyneside i sin hule hånd, hvorfor risikere slikt?
De eneste som har noe å vinne på dette er Newcastle. De har gjort det skandaløst dårlig når gale-Kinnear har vært sjuk og er nå under streken. Shearer har, som den gentlemann han er, grepet tak i sin gamle flammes utstrakte arm. Så gjenstår det å se om han klarer å holde henne fast. Newcastle Utd er en klam og uformelig masse på randen av oppløsning. Det vil bli vanskelig å holde dem over streken.
Min spådom for fremtiden er selvfølgelig at det går til helvete med Newcastle igjen. Om de rykker ned eller ei, så vil Shearer aldri bli noen suksess som manager.
Edit 12 timer senere: Jeg håper egentlig at jeg må spise ordene i meg. Jeg unner Shearer gode ting, bare så det er sagt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)