Endelig er han tilbake der han hører hjemme. Mannen med sukessoppskriften fra nittitallet. Mannen bak Flo-pasningen. Mannen som sikret en norsk invasjon i Premier League. Mannen som har spilt 4-5-1 i 99.99 prosent av alle sine kamper som trener og likevel påberoper at han ikke har noen spesiell forkjærlighet for systemet. Mannen som ikke vet hva "Drillo-fotball" er. Mannen som sa at Brasil hadde vært bedre med han som trener. Mannen, fenomenet - ikke bare Egil - men Egil Drillo Olsen.
I lys av IdMs blogg om den gode, den onde og den grusomme finner jeg Drillo som en presonifisering av alle disse agentene innenfor en og samme person. Mannen som kritiseres fordi Norge spiller kjedelig fotball, mannen som elskes fordi han har ført oss til flere sluttspill en noen andre, mannen som har fått en helt fotballverden til å legge Norge for hat fordi vil spiller destruktiv fotball.
Aldri har vel en såpass rolig og enkel sjel som Egil Roger Olsen frembrakt så mye lidenskapelige følelser hos så mange mennesker. Så lenge man har et rødt pass med en løve på, har man en mening om Drillo. Og det første som skjedde etter at skeptikerne hadde sagt sitt var at vi slo Tyskland på bortebane, lag nummer 2 på FIFA-rankingen på det tidspunktet, mens Åge Hareide hadde etablert oss på en nesten ironisk 56. plass. En fantastisk start som fikk Jan Åge Fjørtoft til å proklamere at Drillo måtte sitte som landslagsjef til han dør.
Han har helt klart en oppoverbakke å bestige i forhold til landslagets beskjedne poengfangst så langt i kvalifiseringen, men er det en mann som kan klare det, må det jo være Drillo. Den eneste landslagssjefen gjennom tidene som vet hvordan det er å vinne (kanskje med unntak av Semb som jeg mener fikk ufortjent mye kritikk, men det er en annen historie). La oss håpe at gutta får smaken på Sør Afrika når de nå er der nede for å spille treningskamp. 1. April satser jeg på at Finland opplever tidenes Aprilsnarr og reiser hjem med seks mål i sekken, og at alle kommer mot VG-svingen der undertegnede og Inno sitter med en visjon av Sør-Afrika 2010 i blikket og kvesser tastaturfingrene for å hylle norsk fotballs syvende trener i huset enda en gang.
La meg avslutte med et antatt scenario, juni 2010: Sør Afrika innvaderes av Bønda fra Nord iført "We kill whales for fun"-T-skjorter, Vikinghjelmer og Adidas sandaler med tennis-sokker i, Mini surrer rundt i shortsen til John Carew på treningsfeltet, Truls Dæhli avslutter sine kronikker med enda kortere setninger enn normalt, Oslo Flaggfabrikk setter omsetningsrekord og Drillo mener at Norge kan vinne VM!
Du leste det først her på Materazzia.
27. mars 2009
22. mars 2009
Hegemoni i europeisk fotball, et historisk tilbakeblikk.
Åttendedelsfinalene er spilt og kvartfinalene er trukket. Atter en gang dominerer lag fra Premier League sluttspillet i Champions League. Jeg skriver "fra Premier League" og ikke "fra England" av den grunn at to av lagene er eid av karer fra USA, ett fra Russland. Arsenal er fremdeles engelskeid(jeg skal ikke henge meg opp i dette antiglobaliseringspoenget). At Premier League er den beste ligaen i Europa for øyeblikket og de par årene er jeg ikke i tvil om.
Det jeg derimot lurer litt på er om dette er så fantastisk spesielt som TV3 såkalte ekspertpanel vil ha det til, og hvorvidt andre ligaer har dominert europeisk klubbfotball i så stor grad før.
I 1955/56-sesongen ble det avholdt serievinnercup for første gang. Den gang vant Real Madrid, hvilket de gjorde året etter og de følgende tre. Fem titler på rad vant de altså. Imponerende. Allerede i starten av cupen ser vi altså en ensidig dominans. De to årene etter Real Madrid dominansen var Barsa og Real tapende finalist mot Benfica. Syv år på rad med spanske lag i finalen.
Gjennom sekstitallet hadde italia fire finaleseire, mens Benfica var i fem finaler. Fra 1970 til 1973 vinner nederlandske lag, fra 74 til 76 vinner Bayern, så opplever vi den første engelske dominansen. Seks år på rad vinner engelske lag, fra 77-82.
Et poeng med denne engelske dominansen er at man for første gangen så at det ikke var en klubb som dominerte, inntil da hadde man stort sett klubber som dominerte. Real Madrid, Benfica, Milan, Bayern, Ajax hadde alle hatt sine epoker, sporadisk hadde et lag til fra samme land vært i finale. Denne engelske perioden fra 77-82 var altså første gangen vi så en liga som dominerte Europa, tre lag var med på vinne i perioden.
Etter denne engelske perioden som, strengt tatt strakk seg til 85 opplevde vi noen år med anarki. Det var ingen som greide å etablere hegemoni i Europa. En mulig grunn til dette er selvsagt at etter finalen i 85, som endte i en kjent(og omdiskutert) tragedie ble engelske lag utestengt i fem år fra europeiske turneringer.
Selv om perioden 89 til 98 endte i kun fire titler for italienske lag mener jeg vi kan prate om en italiensk dominans. I løpet av disse 10 sesongene var nemlig 9 italienske finalister.
Fra 97/98 sesongen(altså den siste i den italienske æraen) skjedde det noe grunnleggende nytt med turneringskonseptet. Fra nå av var det ikke bare serievinnerne i hvert land som var med, nå skulle toerne også være med. Men kun fra de store ligaene, uefa kjente lukten av penger. Uefa likte lukten så godt at de fra 99/00-sesongen kjørte på med at de fire beste lagene fra de største ligaene kunne være med, og de tre beste fra de nest beste ligaene.
Dette gjør at vi fra 99/00 sesongen kunne oppleve å ha med fire lag fra et land i kvartfinalene, dette opplevde vi først i fjor med lag fra Premier League. Allerede i 99/00 sesongen opplevde vi å ha tre lag fra samme liga i semifinalene. Den spanske ligaen dominerte Champions League. Fra 2000 til 2003 var det tre lag, hvert år, fra spansk serie i kvartfinalene. Dette gjør det i mine øyne til en spansk periode.
De siste fire årene har vi hatt lag fra Premier League i finalen, mye tyder på at det vil være ett, i hvert fall, i år også. Men hvor lenge vil Premier League-hegemoniet vare?
Uten at jeg innehar nok fotballhistorisk kompetanse til å snakke om ligaer tilbake i tid og sammenligne kan jeg likevel fastslå at det ikke har vært mer penger i omløp noen gang tidligere enn det nå er i premier league. Jeg tror nok dette kan være med på å sementere hegemoniet ytterligere, men håper jeg tar grundig feil. Vi skal ikke så mange år tilbake for å se at Porto møtte Monaco i finalen.
Mitt ønske er selvfølgelig at laget fra byen Villarreal(Vila-real på valenciansk) med 50 000 innbyggere(innbyggere ja, ikke tilskuere) tar bøtta med hjem til el Madrigal.
Det jeg derimot lurer litt på er om dette er så fantastisk spesielt som TV3 såkalte ekspertpanel vil ha det til, og hvorvidt andre ligaer har dominert europeisk klubbfotball i så stor grad før.
I 1955/56-sesongen ble det avholdt serievinnercup for første gang. Den gang vant Real Madrid, hvilket de gjorde året etter og de følgende tre. Fem titler på rad vant de altså. Imponerende. Allerede i starten av cupen ser vi altså en ensidig dominans. De to årene etter Real Madrid dominansen var Barsa og Real tapende finalist mot Benfica. Syv år på rad med spanske lag i finalen.
Gjennom sekstitallet hadde italia fire finaleseire, mens Benfica var i fem finaler. Fra 1970 til 1973 vinner nederlandske lag, fra 74 til 76 vinner Bayern, så opplever vi den første engelske dominansen. Seks år på rad vinner engelske lag, fra 77-82.
Et poeng med denne engelske dominansen er at man for første gangen så at det ikke var en klubb som dominerte, inntil da hadde man stort sett klubber som dominerte. Real Madrid, Benfica, Milan, Bayern, Ajax hadde alle hatt sine epoker, sporadisk hadde et lag til fra samme land vært i finale. Denne engelske perioden fra 77-82 var altså første gangen vi så en liga som dominerte Europa, tre lag var med på vinne i perioden.
Etter denne engelske perioden som, strengt tatt strakk seg til 85 opplevde vi noen år med anarki. Det var ingen som greide å etablere hegemoni i Europa. En mulig grunn til dette er selvsagt at etter finalen i 85, som endte i en kjent(og omdiskutert) tragedie ble engelske lag utestengt i fem år fra europeiske turneringer.
Selv om perioden 89 til 98 endte i kun fire titler for italienske lag mener jeg vi kan prate om en italiensk dominans. I løpet av disse 10 sesongene var nemlig 9 italienske finalister.
Fra 97/98 sesongen(altså den siste i den italienske æraen) skjedde det noe grunnleggende nytt med turneringskonseptet. Fra nå av var det ikke bare serievinnerne i hvert land som var med, nå skulle toerne også være med. Men kun fra de store ligaene, uefa kjente lukten av penger. Uefa likte lukten så godt at de fra 99/00-sesongen kjørte på med at de fire beste lagene fra de største ligaene kunne være med, og de tre beste fra de nest beste ligaene.
Dette gjør at vi fra 99/00 sesongen kunne oppleve å ha med fire lag fra et land i kvartfinalene, dette opplevde vi først i fjor med lag fra Premier League. Allerede i 99/00 sesongen opplevde vi å ha tre lag fra samme liga i semifinalene. Den spanske ligaen dominerte Champions League. Fra 2000 til 2003 var det tre lag, hvert år, fra spansk serie i kvartfinalene. Dette gjør det i mine øyne til en spansk periode.
De siste fire årene har vi hatt lag fra Premier League i finalen, mye tyder på at det vil være ett, i hvert fall, i år også. Men hvor lenge vil Premier League-hegemoniet vare?
Uten at jeg innehar nok fotballhistorisk kompetanse til å snakke om ligaer tilbake i tid og sammenligne kan jeg likevel fastslå at det ikke har vært mer penger i omløp noen gang tidligere enn det nå er i premier league. Jeg tror nok dette kan være med på å sementere hegemoniet ytterligere, men håper jeg tar grundig feil. Vi skal ikke så mange år tilbake for å se at Porto møtte Monaco i finalen.
Mitt ønske er selvfølgelig at laget fra byen Villarreal(Vila-real på valenciansk) med 50 000 innbyggere(innbyggere ja, ikke tilskuere) tar bøtta med hjem til el Madrigal.
20. mars 2009
Kvartfinaler i Champions League
I fjorårets semifinale i Champions League mellom Liverpool og Chelsea var vi vitne til at en gråtkvalt Frank Lampard nærmest sendte Chelsea til Moskva åtte minutter ut i første ekstra omgang. Det var dog Drogba som 'sealed the deal', men da Lampard satte inn straffen følte jeg at eventyret i Europa var over for denne gang. I lys av omstendighetene håpet selv ikke jeg som svoren Liverpoolfan at Lampard skulle brenne den straffen.
I år som i fjor, i 2007 og i 2005 får vi et rent "engelsk" oppgjør mellom Liverpool og Chelsea i utslagningsrunden i Champions League. Av ren frykt for min egen evne til å kaste forbannelser på fotballkamper ved å tippe resultat og andre ting, skal jeg SELVFØLGELIG ikke gjøre dette på trykk her. Jeg har en lang historie med å ødelegge fotballkamper for meg selv. Derfor skal jeg bare konstatere at trekning er foretatt, Liverpool møter Chelsea igjen, Villareal møter Arsenal, Man Utd møter Porto og Barcelona møter Bayern München. Datoene er 7. og 8. april, og 14. og 15. april.
Verdens beste fotball er på skjermen, vi er foran, og nedenfor er nok et bevis på at fotball er kunst.
I år som i fjor, i 2007 og i 2005 får vi et rent "engelsk" oppgjør mellom Liverpool og Chelsea i utslagningsrunden i Champions League. Av ren frykt for min egen evne til å kaste forbannelser på fotballkamper ved å tippe resultat og andre ting, skal jeg SELVFØLGELIG ikke gjøre dette på trykk her. Jeg har en lang historie med å ødelegge fotballkamper for meg selv. Derfor skal jeg bare konstatere at trekning er foretatt, Liverpool møter Chelsea igjen, Villareal møter Arsenal, Man Utd møter Porto og Barcelona møter Bayern München. Datoene er 7. og 8. april, og 14. og 15. april.
Verdens beste fotball er på skjermen, vi er foran, og nedenfor er nok et bevis på at fotball er kunst.
18. mars 2009
Minner fra en tirsdag kveld
Jeg kan ikke svare på hvorfor lidenskapen for akkurat fotball fant plass i en ung og påvirkelig sør/nordlending en gang sent på åttitallet. Men den etablerte seg på den tiden da "Ball"-gensere og brune skolesekker skrevet på med sort tusj var de bærende elementene i min lille virkelighet. Og jeg kan ikke svare på hvorfor det ble akkurat Liverpool på meg, men det kan ha noe med å gjøre at min far, dog moderat, var Liverpoolfan og at jeg hadde arvet to røde silkeskjerf med tema fra Europacupfinalen fra 1977 av min tante.
Vi hadde selvfølgelig tippekampen, men et av de første visuelle minnene jeg har er fra TVNorge som viste høydepunktene fra Engelsk 1. Divisjon klokken 21.30 (eller var det 22.30?) hver tirsdag, entusiastisk kommentert av Thor Rune Haugen, eller "Haugen i bua" som vi i Casino-generasjonen fortsatt omtaler han som. Det var et frispark av John Barnes, limt i korset fra 20 meter. Og Haugen vet å bygge det opp. "Her kommer selve rosinen i pølsa!". Min fetter og jeg reproduserte dette uttrykket hver gang vi løsnet et skudd på banen bak huset i flere år etterpå. En annen ting jeg husker godt var den gangen Nigel Clough tok straffe som ble reddet (og holdt!) av John Lukic, men han måtte ta den om igjen fordi dommeren mente at Lukic hadde beveget seg for tidlig. Den andre straffen blåste Clough 10 meter over. Og selv om jeg var Liverpoolfan skulle jeg være John Lukic neste gang jeg måtte stå i mål på løkka. Jeg husker grafikken som om det var i går. England var en grønn øy, byene var markert med hver sin fotball og man forflyttet seg fra bane til bane med enkel zoom-inn-zoom-ut. Vi satt målløse i stua og elsket hvert sekund av den halvtimen med engelsk fotball.
Det var liksom mer eksklusivt da. Før vi hadde fotball på alle kanaler og i alle nettmedier, til alle døgnets tider. Vi fikk ikke mål i reprise 70 ganger i dusinvis av sportssendinger eller kunne se alt på nettet når vi ville. Vi måtte bare be mamma pent om utvidelse av leggetiden hver tirsdag kveld, for å se kongesveisen til Bryan Gunn på Carrow Road, frisparkene til John Barnes på Anfield og strafferedningene til John Lukic på Highbury.
Vi hadde selvfølgelig tippekampen, men et av de første visuelle minnene jeg har er fra TVNorge som viste høydepunktene fra Engelsk 1. Divisjon klokken 21.30 (eller var det 22.30?) hver tirsdag, entusiastisk kommentert av Thor Rune Haugen, eller "Haugen i bua" som vi i Casino-generasjonen fortsatt omtaler han som. Det var et frispark av John Barnes, limt i korset fra 20 meter. Og Haugen vet å bygge det opp. "Her kommer selve rosinen i pølsa!". Min fetter og jeg reproduserte dette uttrykket hver gang vi løsnet et skudd på banen bak huset i flere år etterpå. En annen ting jeg husker godt var den gangen Nigel Clough tok straffe som ble reddet (og holdt!) av John Lukic, men han måtte ta den om igjen fordi dommeren mente at Lukic hadde beveget seg for tidlig. Den andre straffen blåste Clough 10 meter over. Og selv om jeg var Liverpoolfan skulle jeg være John Lukic neste gang jeg måtte stå i mål på løkka. Jeg husker grafikken som om det var i går. England var en grønn øy, byene var markert med hver sin fotball og man forflyttet seg fra bane til bane med enkel zoom-inn-zoom-ut. Vi satt målløse i stua og elsket hvert sekund av den halvtimen med engelsk fotball.
Det var liksom mer eksklusivt da. Før vi hadde fotball på alle kanaler og i alle nettmedier, til alle døgnets tider. Vi fikk ikke mål i reprise 70 ganger i dusinvis av sportssendinger eller kunne se alt på nettet når vi ville. Vi måtte bare be mamma pent om utvidelse av leggetiden hver tirsdag kveld, for å se kongesveisen til Bryan Gunn på Carrow Road, frisparkene til John Barnes på Anfield og strafferedningene til John Lukic på Highbury.
17. mars 2009
Dagen Italia rakte tunge til verden
Den fjerde juli 2006 var vi kommet til den første semifinalen i VM i Tyskland. Så langt hadde vi vært vitne til mye flott fotball. Spesielt Tyskland var skrytt opp i skyene for sin feiende flotte fotball, vel fortjent også. Selv var jeg enig i at Tyskland hadde spilt den flotteste fotballen inntil semifinalen.
Etter calciopoli gjorde et samlet Italia alt de kunne for å riste av seg de negative stemplene fotballkulturen deres hadde fått de senere årene. Italia hadde spilt fin fotball hele mesterskapet. I mine øyne nesten like flott som Tyskland.
Italia har dette kynikerstemplet fra en samlet fotballverden. Antifotball, kjedelig fotball, skuespill, drøying av tid og et cetera. Historisk sett har ikke Tyskland noe bedre stempel. Resultatfotball og maskinfotball er blant karakteristikkene. I dette mesterskapet snudde dette stempelet, kun for Tyskland av en eller annen grunn.
Det måtte selvfølgelig ende med en semifinale mellom de to landene. Om Tyskland ikke maktet presset eller om Italia bare var meget bedre er vanskelig å fåstslå. Etter 120 minutter viser skudd-på-mål statistikken til FIFAs ofisielle kamprapport 10-2 i favør Italia. Samme rapport viser 57-43 i possession i favør Italia.
Italia stilte i en 4-4-2 med Totti og Toni på topp. Etter 74 minutter av kampen byttet Lippi ut Toni og satte innpå Gilardino, et rent spissbytte. Da første ekstraomgang begynte byttet Lippi ut Camoranesi(midtbane) med Iaquinta(spiss), dermed var vi i gang med 4-3-3, med to rene strikere og en hengende spiss. Rett før første ekstraomgang går mot slutten satser Lippi enda hardere på seier. Ut med Perrotta og inn med Del Piero. 4-2-4 var nå formasjonen. Lippi gikk for seier. Italia gikk for seier. Italia hadde fire spisser på banen i et desperat forsøk på å vinne en kamp som de ikke en gang lå under i.
Etter dette kommer noen magiske fotballminutter. Andrea Pirlo slår en magisk pasning. Grosso avslutter som han aldri har gjort før eller etter. En null.
Tyskland går i angrep. Cannavaro, som var mesterskapets store spiller, bryter på 25 meter. Cannavaro gir ballen til Totti som sender til Gilardino på løp, Gilardino går med ballen noen meter, trekker innover og slipper ballen ut hvor han kom fra. Der kommer Del Piero på et perfekt timet løp. Del Piero gir ballen et touch. Ballen går i bane rundt lehmann og ender i vinkelen.
Ingen kunne avsluttet showet på en slik måte, kun Del Piero.
Dette var dagen Italia, ved hjelp av blendende teknikk og flott offensiv fotball, rakte tunge til verden.
Klikk her, for to magiske minutter
Etter calciopoli gjorde et samlet Italia alt de kunne for å riste av seg de negative stemplene fotballkulturen deres hadde fått de senere årene. Italia hadde spilt fin fotball hele mesterskapet. I mine øyne nesten like flott som Tyskland.
Italia har dette kynikerstemplet fra en samlet fotballverden. Antifotball, kjedelig fotball, skuespill, drøying av tid og et cetera. Historisk sett har ikke Tyskland noe bedre stempel. Resultatfotball og maskinfotball er blant karakteristikkene. I dette mesterskapet snudde dette stempelet, kun for Tyskland av en eller annen grunn.
Det måtte selvfølgelig ende med en semifinale mellom de to landene. Om Tyskland ikke maktet presset eller om Italia bare var meget bedre er vanskelig å fåstslå. Etter 120 minutter viser skudd-på-mål statistikken til FIFAs ofisielle kamprapport 10-2 i favør Italia. Samme rapport viser 57-43 i possession i favør Italia.
Italia stilte i en 4-4-2 med Totti og Toni på topp. Etter 74 minutter av kampen byttet Lippi ut Toni og satte innpå Gilardino, et rent spissbytte. Da første ekstraomgang begynte byttet Lippi ut Camoranesi(midtbane) med Iaquinta(spiss), dermed var vi i gang med 4-3-3, med to rene strikere og en hengende spiss. Rett før første ekstraomgang går mot slutten satser Lippi enda hardere på seier. Ut med Perrotta og inn med Del Piero. 4-2-4 var nå formasjonen. Lippi gikk for seier. Italia gikk for seier. Italia hadde fire spisser på banen i et desperat forsøk på å vinne en kamp som de ikke en gang lå under i.
Etter dette kommer noen magiske fotballminutter. Andrea Pirlo slår en magisk pasning. Grosso avslutter som han aldri har gjort før eller etter. En null.
Tyskland går i angrep. Cannavaro, som var mesterskapets store spiller, bryter på 25 meter. Cannavaro gir ballen til Totti som sender til Gilardino på løp, Gilardino går med ballen noen meter, trekker innover og slipper ballen ut hvor han kom fra. Der kommer Del Piero på et perfekt timet løp. Del Piero gir ballen et touch. Ballen går i bane rundt lehmann og ender i vinkelen.
Ingen kunne avsluttet showet på en slik måte, kun Del Piero.
Dette var dagen Italia, ved hjelp av blendende teknikk og flott offensiv fotball, rakte tunge til verden.
Klikk her, for to magiske minutter
15. mars 2009
Promoer av TV2
TV2 er gode på promoer, og sammen med Frode Gryttens dikt har de laget mange fine de siste årene.
Denne får mine hår til å reise seg, så i anledning seriepremieren:
Denne får mine hår til å reise seg, så i anledning seriepremieren:
14. mars 2009
Forhåpninger og tips for Bingoligaen 2009
Atter en sesong med bingoligaen. Vi kommer helt sikkert til å tippe like dårlig i år. Så jeg forsøker ikke med spådommer her, i hvert fall ikke direkte.
Nyopprykkede
Av de nyopprykkede er jeg spesielt glad for at Start er tilbake. Det skjer med brask og bram, ettersom det i går ble klart at underskuddet for fjoråret var på sytti millioner. IK Start er norges AS Roma når det kommer til drifting av klubb og spillestilshistorikk. Om vi ser på supporterkultur er de diametrale motsetninger, desverre.
Sandefjord var skarpe i fjor med ny trener. Når jeg ser mannskapet til Sandefjord kan jeg ikke forstå at Start skal være dårligere.
Odd håper jeg rykker rett ned.
Tittelkandidatene
Rosenborg må sies å være den største favoritten i mine øyne.
Stabæk blir spennende å følge med på. De har kvittet seg med lilletjukken fra Island, han lille fra Brasil og Somen Tchoi forsvant i fjor. Alikevel fremstår de som en av favorittene. Mye avhenger av den sentrale midtbanen slik jeg ser det. Holder Farnerud og Hauger seg skadefrie vil det være den beste sentrale duoen i ligaen. Farneruds kvaliteter er udiskutable. Hauger er norges største midtbanetalent, selv om han nærmer seg 24 år. Han har et talent som er veldig unorsk. Ballvinnende ballfordeler er karakteristikken jeg vil gi, en norsk Daniele De Rossi. Han har vært i Stabæk hele livet sitt, akkurat som De Rossi.
Lillestrøm har fått Henning Berg. Jeg har alltid hevdet Berg er et mye større trenertalent enn alle andre i sin generasjon. Hvilket jeg fremdeles holder fast på. Norges kjipeste mann i intervjuer, ingen gir så lite til pressen om han ikke har en agenda(les: er sur på dommeren). Lillestrøm har i tillegg veldig bra supportere!
Tromsø holder jeg som outsidere, uten at jeg egentlig har noen god begrunnelse på det.
Tanker om de andre
Ålesund har norges bestre trener når det kommer til mediesituasjoner. Rekdal leverer alltid i intervjuer. Han prater fra levra uansett hva spørsmålene dreier seg om. Fantastisk. Slikt trenger tippeligaen for å kunne hevde seg som en interessant liga. Laget han trener er noe tippeligaen ikke trenger. Jeg ønsker Ålesund ned, men ikke Rekdal.
Vålerenga. Jeg har litt sympati med engen. Fantastisk fanskare. Desverre for klanen består laget av en gjeng med middelmådigheter, med unntak av keeperen og de to på topp. Fredheim Holm har tippeligaens beste teknikk og Moa er kjapp på avtrekkeren. Om disse holder formen kan engen være gode, ellers havner de "in limbo".
Lyn har noen spennende spillere. Kim Holmen ble noe bedre i fjor sammenlignet med 2007, spørsmålet er om han har tatt ytterligere steg. Diego Gustavino virker også spennende. I tillegg har de masse unggutter, det er alltid morsomt.
Ja, jeg vet mange er glemt. Men med en tippeliga med 16 lag så vil mange lag gå i glemmeboka. Seksten er for mange lag i mine øyne. I Sverige sank gjennomsnittlig tilskuertall med 25% når 16-lagsserien ble innført. Det er et tap det. Supporterne er tross alt det viktigste, uansett hvordan man ser på fotball så er supporterne de som får det til å gå rundt.
La sesongen begynne.
Mi e gule, mi e svarte!
Nyopprykkede
Av de nyopprykkede er jeg spesielt glad for at Start er tilbake. Det skjer med brask og bram, ettersom det i går ble klart at underskuddet for fjoråret var på sytti millioner. IK Start er norges AS Roma når det kommer til drifting av klubb og spillestilshistorikk. Om vi ser på supporterkultur er de diametrale motsetninger, desverre.
Sandefjord var skarpe i fjor med ny trener. Når jeg ser mannskapet til Sandefjord kan jeg ikke forstå at Start skal være dårligere.
Odd håper jeg rykker rett ned.
Tittelkandidatene
Rosenborg må sies å være den største favoritten i mine øyne.
Stabæk blir spennende å følge med på. De har kvittet seg med lilletjukken fra Island, han lille fra Brasil og Somen Tchoi forsvant i fjor. Alikevel fremstår de som en av favorittene. Mye avhenger av den sentrale midtbanen slik jeg ser det. Holder Farnerud og Hauger seg skadefrie vil det være den beste sentrale duoen i ligaen. Farneruds kvaliteter er udiskutable. Hauger er norges største midtbanetalent, selv om han nærmer seg 24 år. Han har et talent som er veldig unorsk. Ballvinnende ballfordeler er karakteristikken jeg vil gi, en norsk Daniele De Rossi. Han har vært i Stabæk hele livet sitt, akkurat som De Rossi.
Lillestrøm har fått Henning Berg. Jeg har alltid hevdet Berg er et mye større trenertalent enn alle andre i sin generasjon. Hvilket jeg fremdeles holder fast på. Norges kjipeste mann i intervjuer, ingen gir så lite til pressen om han ikke har en agenda(les: er sur på dommeren). Lillestrøm har i tillegg veldig bra supportere!
Tromsø holder jeg som outsidere, uten at jeg egentlig har noen god begrunnelse på det.
Tanker om de andre
Ålesund har norges bestre trener når det kommer til mediesituasjoner. Rekdal leverer alltid i intervjuer. Han prater fra levra uansett hva spørsmålene dreier seg om. Fantastisk. Slikt trenger tippeligaen for å kunne hevde seg som en interessant liga. Laget han trener er noe tippeligaen ikke trenger. Jeg ønsker Ålesund ned, men ikke Rekdal.
Vålerenga. Jeg har litt sympati med engen. Fantastisk fanskare. Desverre for klanen består laget av en gjeng med middelmådigheter, med unntak av keeperen og de to på topp. Fredheim Holm har tippeligaens beste teknikk og Moa er kjapp på avtrekkeren. Om disse holder formen kan engen være gode, ellers havner de "in limbo".
Lyn har noen spennende spillere. Kim Holmen ble noe bedre i fjor sammenlignet med 2007, spørsmålet er om han har tatt ytterligere steg. Diego Gustavino virker også spennende. I tillegg har de masse unggutter, det er alltid morsomt.
Ja, jeg vet mange er glemt. Men med en tippeliga med 16 lag så vil mange lag gå i glemmeboka. Seksten er for mange lag i mine øyne. I Sverige sank gjennomsnittlig tilskuertall med 25% når 16-lagsserien ble innført. Det er et tap det. Supporterne er tross alt det viktigste, uansett hvordan man ser på fotball så er supporterne de som får det til å gå rundt.
La sesongen begynne.
Mi e gule, mi e svarte!
12. mars 2009
Spådommer om Tippeligaen 2009
Snåsamans Koevermans tar en kikk i glasskula og spår freidig om årets tippeliga.
1. Rosenborg
2. Stabæk
3. Tromsø
-
14. Sandefjord
15. Aalesund
16. Start
Rosenborg ser farlige ut etter å ha hentet inn Rade Prica og Trond Olsen. Egentlig tror jeg de spaserer gjennom tippeligaen. Tipper poeng- og målrekord! Stabæks nye japaner Kobayashi virker bra, samtidig som Espen Hoff tilfører fart og mål. Skader kan stoppe dem. Tromsø fikk penger i gave og kan beholde spillere. Rush i form kan gi medalje. Tror dessverre at Start går ned på grunn av for svak stall, men håper at Myggen kan holde dem oppe.
Årets Spiller: Diago Kobayashi. Jönsson-effekten slår til umiddelbart!
Toppscorer: Sigurd Rushfeldt, 20 mål. Holder han seg skadefri og tar straffene tror jeg vi får se Rush over 20 mål. Prica, Nannskog, Iversen, Moldskred og Martins som utfordrere.
Spillere å se opp for:
Kim Holmen. Går han til Stabæk kan det bli mange mål på godeste Holmen. Tok syvmilssteg i fjor med tanke på teknikk og avslutninger. Ser for meg at Drillo gir han sitt første oppkald dersom han leverer.
Diago Kobayashi. Jeg har enda ikke sett han spille, men magefølelsen og Jönssons evne til å jobbe med enkeltspillere gir meg troen på japaneren.
Sigurd Rushfeldt. Allerede annonsert som toppscorer. Gammel og god. Tror han blomstrer igjen under Høgmo.
Martin Andresen. Ute etter revansje etter et begredelig 2008. Tillitt hos Drillo, men vi får se hvor lenge han har tillitt i enga. Det jeg lurer på er hva som skjer hvis han får fyken. Skal han da fortsette som spiller?
Myggen. Levende legende. Kommentar overflødig.
Trond Fredrik Ludvigsen. Tilbake i Glimt. Skal fylle tomrommet etter Olsen. Jeg tror han klarer det. Klassisk ving som endelig får spille ving igjen.
Marcus Pedersen. Ung spiss i Godset. Har vist lovende takter i oppkjøringen. Får han tillitt har jeg troen på at han leverer.
Tommy Runar. En av mine beste venner og det siste håpet blant kamerater som en gang hadde et talent (vi liker i hvert fall å tro det). Må med i min personlige blogg. Hadde et godt låneopphold i Fredrikstad i fjor og viste at han holder solid tippeliganivå.
Ellers venter jeg gode bidrag fra Skjelbred, Huseklepp, Prica, Fillo, Martins, Demidov, Hoff og Nannskog. For ikke å glemme årets comeback i tippeligaen: Arne Scheie! Gjør sin sesongdebut på Telenor Arena, lørdag 14. mars, klokken 20.00, Stabæk-Lillestrøm. Jeg gleder meg!
1. Rosenborg
2. Stabæk
3. Tromsø
-
14. Sandefjord
15. Aalesund
16. Start
Rosenborg ser farlige ut etter å ha hentet inn Rade Prica og Trond Olsen. Egentlig tror jeg de spaserer gjennom tippeligaen. Tipper poeng- og målrekord! Stabæks nye japaner Kobayashi virker bra, samtidig som Espen Hoff tilfører fart og mål. Skader kan stoppe dem. Tromsø fikk penger i gave og kan beholde spillere. Rush i form kan gi medalje. Tror dessverre at Start går ned på grunn av for svak stall, men håper at Myggen kan holde dem oppe.
Årets Spiller: Diago Kobayashi. Jönsson-effekten slår til umiddelbart!
Toppscorer: Sigurd Rushfeldt, 20 mål. Holder han seg skadefri og tar straffene tror jeg vi får se Rush over 20 mål. Prica, Nannskog, Iversen, Moldskred og Martins som utfordrere.
Spillere å se opp for:
Kim Holmen. Går han til Stabæk kan det bli mange mål på godeste Holmen. Tok syvmilssteg i fjor med tanke på teknikk og avslutninger. Ser for meg at Drillo gir han sitt første oppkald dersom han leverer.
Diago Kobayashi. Jeg har enda ikke sett han spille, men magefølelsen og Jönssons evne til å jobbe med enkeltspillere gir meg troen på japaneren.
Sigurd Rushfeldt. Allerede annonsert som toppscorer. Gammel og god. Tror han blomstrer igjen under Høgmo.
Martin Andresen. Ute etter revansje etter et begredelig 2008. Tillitt hos Drillo, men vi får se hvor lenge han har tillitt i enga. Det jeg lurer på er hva som skjer hvis han får fyken. Skal han da fortsette som spiller?
Myggen. Levende legende. Kommentar overflødig.
Trond Fredrik Ludvigsen. Tilbake i Glimt. Skal fylle tomrommet etter Olsen. Jeg tror han klarer det. Klassisk ving som endelig får spille ving igjen.
Marcus Pedersen. Ung spiss i Godset. Har vist lovende takter i oppkjøringen. Får han tillitt har jeg troen på at han leverer.
Tommy Runar. En av mine beste venner og det siste håpet blant kamerater som en gang hadde et talent (vi liker i hvert fall å tro det). Må med i min personlige blogg. Hadde et godt låneopphold i Fredrikstad i fjor og viste at han holder solid tippeliganivå.
Ellers venter jeg gode bidrag fra Skjelbred, Huseklepp, Prica, Fillo, Martins, Demidov, Hoff og Nannskog. For ikke å glemme årets comeback i tippeligaen: Arne Scheie! Gjør sin sesongdebut på Telenor Arena, lørdag 14. mars, klokken 20.00, Stabæk-Lillestrøm. Jeg gleder meg!
Gåsehud for drømmere
Siden jeg på ingen måte er produktnøytral og svoren Adidastilhenger med hensyn til fotballsko anbefaler jeg alle som er glade i gåsehud fremkalt av øyeblikk på en fotballbane å sjekke ut Dream Big kampanjen til Adidas. De har sent sine toppspillere til Andorra, San Marino og Isle of Scilly for å inspirere den yngre garde. Følg linker nede til høyre på siden, "Dream Big". http://www.adidas.com/campaigns/verticalsfootball08/content/index.asp?adidas_cc=nl
Serie A. KK sin XI
Jeg skal ikke påberope meg noen utvidet kunnskap om Serie A, det er det de andre bloggerne på denne siden som har. Likefullt velger jeg på generelt grunnlag å sette opp en XI som hadde vært fryktet. Kjører ut i et forrykende 3-4-3 med diamant på midten. Verdens beste keeper må jo få litt å bryne seg på. Merk at dette laget ikke bare er bygd opp på bakgrunn av dyktighet. Navn og forhistorie er tatt med i betraktningen.
Keeper: Gianluigi Buffon. Udiskudabel nummer 1 i verden. Lett valg.
Venstre Midtstopper: Giorgio Chiellini. Romernese og knallhard.
Sentral Midtstopper: Marco Materazzi. Kaptein, psycho og fus i alt. Noe av det råeste som har vært på en fotballbane. Første mann på blokka.
Høyre Midtstopper: Alessandro Gamberini. Basert på hans eminente opptreden på mitt lag (som vi ikke nevner navnet på her) på FM 2008/09. Har et kult navn og spiller på et kult lag.
Defensiv Midtbane: Daniele De Rossi. En av mine favoritter i Italia. Må holde hjemover da de andre på midten skal slippe å jobbe defensivt.
Sentral Midtbane Venstre: Ronaldinho. Utrolig spiller som umulig kan ha glemt hvordan det er å spille fotball. Kommer med på mitt kanskje litt for offensive lag på bakgrunn av gammel storhet.
Sentral Midtbane Høyre:Andrea Pirlo. Brant straffe mot Liverpool i 05. Fantastisk fot.
Offensiv Midtbane: Kaka. Kanskje litt for enkelt å ta han med, men sånn måtte det bli.
Venstre Spiss: Adrian Mutu. Fantastisk avslutter. Sonet dom for kokainmisbruk. Lett valg.
Høyre Spiss: Alessandro Del Piero. En av mine favorittspillere gjennom tidene. Har fått en ny vår de siste årene, men hadde nok vært med uansett.
Sentrum Spitz: Filippo Inzaghi. "DE E REDD FOR HAN PIPPO"!
Keeper: Gianluigi Buffon. Udiskudabel nummer 1 i verden. Lett valg.
Venstre Midtstopper: Giorgio Chiellini. Romernese og knallhard.
Sentral Midtstopper: Marco Materazzi. Kaptein, psycho og fus i alt. Noe av det råeste som har vært på en fotballbane. Første mann på blokka.
Høyre Midtstopper: Alessandro Gamberini. Basert på hans eminente opptreden på mitt lag (som vi ikke nevner navnet på her) på FM 2008/09. Har et kult navn og spiller på et kult lag.
Defensiv Midtbane: Daniele De Rossi. En av mine favoritter i Italia. Må holde hjemover da de andre på midten skal slippe å jobbe defensivt.
Sentral Midtbane Venstre: Ronaldinho. Utrolig spiller som umulig kan ha glemt hvordan det er å spille fotball. Kommer med på mitt kanskje litt for offensive lag på bakgrunn av gammel storhet.
Sentral Midtbane Høyre:Andrea Pirlo. Brant straffe mot Liverpool i 05. Fantastisk fot.
Offensiv Midtbane: Kaka. Kanskje litt for enkelt å ta han med, men sånn måtte det bli.
Venstre Spiss: Adrian Mutu. Fantastisk avslutter. Sonet dom for kokainmisbruk. Lett valg.
Høyre Spiss: Alessandro Del Piero. En av mine favorittspillere gjennom tidene. Har fått en ny vår de siste årene, men hadde nok vært med uansett.
Sentrum Spitz: Filippo Inzaghi. "DE E REDD FOR HAN PIPPO"!
9. mars 2009
Serie A, mitt XI
Vi går ut i en 4-3-1-2 formasjon med flygende backer.
Keeper: Gianluigi Buffon, det finnes ingen i nærheten.
Venstreback: Juan Manuel Vargas, Reneste Candela i Catania, dog slitt litt i Viola.
Stopper 1: Giorgio Chiellini, massiv bauta med romernese.
Stopper 2: Philippe Mexès, hasardiøs franskmann med hjerte for Roma.
Høyreback: Maicon, milevis bedre enn nestemann.
Sentral midtbane: Daniele De Rossi, fremtidig il capitano i Roma. Høy tenning for sitt Roma, i overkant ganske ofte.
Sentral midtbane: Marek Hamsik, supertalentet med målteften.
Sentral midtbane: Ricardo Montolivo, en moderne versjon av Pirlo.
Trequartista: Christiano Doni, en legende i en vakker by.
Spiss: Antonio Cassano, ord kan ikke beskrive. Følelser, alt er følelser!
Spiss: Mirko Vucinic, med ukesgammelt skjegg. Finnes ingen kulere!
Keeper: Gianluigi Buffon, det finnes ingen i nærheten.
Venstreback: Juan Manuel Vargas, Reneste Candela i Catania, dog slitt litt i Viola.
Stopper 1: Giorgio Chiellini, massiv bauta med romernese.
Stopper 2: Philippe Mexès, hasardiøs franskmann med hjerte for Roma.
Høyreback: Maicon, milevis bedre enn nestemann.
Sentral midtbane: Daniele De Rossi, fremtidig il capitano i Roma. Høy tenning for sitt Roma, i overkant ganske ofte.
Sentral midtbane: Marek Hamsik, supertalentet med målteften.
Sentral midtbane: Ricardo Montolivo, en moderne versjon av Pirlo.
Trequartista: Christiano Doni, en legende i en vakker by.
Spiss: Antonio Cassano, ord kan ikke beskrive. Følelser, alt er følelser!
Spiss: Mirko Vucinic, med ukesgammelt skjegg. Finnes ingen kulere!
Abonner på:
Innlegg (Atom)